En ny solidaritet?

Historiene bak den polske velkomsten.

Siden krigen i Ukraina eskalerte den 24. februar har Polen ønsket over 3,5 millioner mennesker velkommen over grensene – en innsats som hylles verden over. Her får du et personlig innblikk i hjemmene der flyktninger mottas som gjester og hva begrepet solidaritet betyr for dem som er i frontlinjen av krisen.

Det var Solidaritetsbevegelsen som startet Polens fredelige revolusjon på 1980-tallet. Etter årevis under Sovjetunionens styre begynte landet å åpne seg. Minnene om disse hendelsene lever videre i dag, nå som hundretusenvis av mennesker åpner hjemmene sine for ukrainske flyktninger.

Bak historiene om denne velkomsten ligger en mer kompleks virkelighet. Vertsfamilier og flyktninger i Polen snakker om styrken som ligger i det å hjelpe, om behov og drømmer– men også om skyldfølelse og skam.

Hundre dager inn i krisen begynner den nye solidariteten å slå sprekker. Frivillige og organisasjoner som befinner seg ved frontlinjen blir stadig mer utmattet.

Ved dette vendepunktet er det på tide for Europa å utvide sin solidaritet, å øke støtten til menneskene som befinner seg både innenfor og utenfor Polens grenser. Man må se forbi nasjonale grenser, og utvide den varme velkomsten også til dem som ikke har et ukrainsk pass med seg når de flykter fra konflikt og katastrofer i andre deler av verden.

– De er mennesker, og de trenger hjelp, sier Irina, mens hun ser på Alex, en av sine ukrainske gjester. Han flyktet fra landet sitt den første dagen av krigen. Men det ligger også en dypere, mer personlig grunn bak Irinas ønske om å hjelpe.

– Jeg kom hit fra Moldova, helt alene, for 18 år siden, sier hun med skjelvende stemme. – Det polske folket tok meg bare inn. Jeg bodde hjemme hos en venn i omtrent et års tid, og jeg fikk mye hjelp. Nå synes jeg det er på tide å gi noe tilbake.

Arek, Irinas kjæreste, sier hans motivasjon er enda enklere – han er drevet av sine ukrainske røtter, som han har arvet fra besteforeldrene.

– Jeg føler en tilknytning, forklarer han.

Tidlig på morgenen 24. februar våknet Oles og Alex til lyden av sirener som ljomet gjennom Lviv. – Mamma, er det greit at vi drar til Polen? En telefonsamtale senere var bagene pakket, og de satte kursen mot grensen.

– Jeg skjemmes over meg selv for at jeg ikke hjelper Ukraina nok. Jeg tenker på det hver eneste dag, sier Oles. Han hører påstander hjemme larfra om at menn som har flyktet eller søkt tilflukt utenlands ikke er ekte menn. Beskyldningene harboret seg inn i ham. – På ett tidspunkt begynner du å si deg enig med dem. Men så er du også bare 20 år, du vil også leve, sier han.

“Szyszka” (kongle) var et av de første polske ordene Oles lærte seg. Han og Alex hadde tilbrakt flere timer ved den polske grensen ved Medyka, nervøse, og i tvil om hvorvidt de i det hele tatt fikk forlate landet sitt. Da de endelig kom seg over grensen fikk Oles øye på et gigantisk furutre rett foran seg. Konglen fra Medyka ligger nå ved siden av hodeputen hans. Han kaller den lykkeamuletten sin.

Alex innrømmer at selv om velkomsten de har fått i Polen har oversteget alle forventninger er han fortsatt bekymret for at Europas positive holdning vil endre seg. På sosiale medier ulmer det av beskyldninger om at noen av flyktningene er utakknemlige.

– Jeg følte meg også veldig skyldig, som et dårlig menneske, når vår første vertsfamilie ga oss en bylt klær og jeg ikke hadde lyst på noen av de gamle t-skjortene, husker han. – Er jeg for kravstor? Burde jeg bare ta imot det jeg blir tilbudt fordi jeg er en ukrainsk flyktning?

Det er vanskelig å venne seg til denne nye merkelappen.

Da krigen startet nølte ikke Sylwia et sekund. Hun mobiliserte lokalsamfunnet sitt, både kjente og ukjente. Hele Żyrardów skulle bidra for å forsikre at ukrainere fikk oppleve den virkelige betydningen av polsk gjestfrihet.

Hun har ansvar for leilighetene som vennene hennes har gjort tilgjengelige for mennesker som har flyktet fra Ukraina. Hun fordeler mat og klær, arrangerer varetransport på tvers av grensen, og organiserer pengeinnsamlinger på nett. – Det å hjelpe er som terapi, ler hun.

Før krigen startet var Olena (høyre) og Sylwia kolleger som møttes sporadisk på jobbreiser. Nå ser de hverandre hver dag.

Firmaet de begge jobber for har sponset en midlertidig leilighet for Olena og moren hennes i to måneder, og Sylwia gjør sitt ytterste for at de skal føle seg som hjemme. Begge sier at når krigen er over skal de dele et glass vin på en restaurant i Ukraina.

– Huset mitt ble bombet i dag. Jeg vet ikke lenger om det finnes et hjem for meg å dra tilbake til, sier Olena, mens hun viser bilder av angrepet som etterlot leilighetskomkplekset hennes i ruiner samme morgen.

Hun innrømmer at krigen har fått henne til å føle seg som et annet menneske. – I Ukraina var jeg en ganske god salgssjef. Jeg brukte seks år og alle sparepengene mine på å kjøpe drømmehjemmet. Så forlot jeg alt. Nå vet jeg ikke lenger hvem jeg er, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Olena tilbrakte fem dager i ly i en kjeller i en av Kyivs forsteder sammen med moren sin, Natalia. Da de så et missil-fly passere rett over hodene deres mens de diskuterte å ta en kort pustepause utenfor, bestemte de seg for at det ikke lenger var mulig å vente.

– Se på moren min – hun er 65 år, og hun må gjenoppbygge hele livet sitt her. Hun har meg her, mens hennes andre barn, broren min, måtte bli igjen i Ukraina. Vi er alle knust over at familien vår er splittet. Vi vet ikke hvordan vi skal håndtere denne situasjonen, sier Olena.

Natalia sier ingenting. Stillheten fyller rommet.

Her om dagen var seks år gamle Max og moren hans Maria på vindusshopping i det lokale kjøpesenteret i Żyrardów, en tidligere industriby i nærheten av Warszawa. Plutselig tok den lille gutten tak i hånden til en utstillingsdukke. – Dette skal være faren min helt til jeg ser den ekte faren min igjen, erklærte han.

– Vi måtte nesten ta med oss utstillingsdukken ut fra butikken, minnes moren.

Daglig poster de polske grensevaktene en Twitter-melding om antallet mennesker som stoppes av myndighetene mens de forsøker å “ulovlig storme“ grensen til Hviterussland, etterfulgt av en ny Twitter-melding som hyller den polske innsatsen for å hjelpe Ukraina. Aktivister advarer om flyktninger som tvinges tilbake og menneskeliv som går tapt, alt skjult i dypet av Białowieża – urskogen som strekker seg over den hviterussiske grensen.

Shamshul, som flyktet fra Afghanistan i fjor, var en av de få som klarte å passere den beryktede overgangen og søke om asyl i Polen.

Helt siden forrige høst har Shamsul bodd med Martyna og Bartek i Warszawa, sammen med deres lille datter Mia og hunden Alonso. De fant hverandre gjennom Ocalenie-stiftelsen, som driver et program for å knytte sammen flyktninger og polske vertsfamilier.

Familien innrømmer spøkefullt at den afghanske gjesten er den beste samboeren de kunne ha fått. Shamsul drømmer om å hente sine egne barn til Polen, og sier: – Alt jeg ønsker er et fredelig liv. Øynene hans fylles med tårer når han forteller om da han endelig fikk ringt familien sin for å fortelle at han fortsatt var i live.

– Jeg hadde det virkelig tøft da krisen ved den hviterussiske grensen startet. Jeg kunne bare ikke tro at landet mitt ikke ville hjelpe disse menneskene, at de var villige til å la dem dø der inne i skogen, sier Martyna.

Tydelig emosjonell klarer hun ikke stanse tårene som renner når hun blir spurt om hun tror at velkomsten ukrainske flyktninger nå mottar vil endre noe i samfunnet. – Da krisen i Ukraina skjedde var jeg overlykkelig over Polens reaksjon. Jeg tenkte at dette endelig er øyeblikket vi åpner våre hjerter og våre sinn. Men jeg klarer heller ikke la være å tenke på hvor ujevn denne reaksjonen er.

– Jeg kunne ikke pakke med meg mye da jeg flyktet fra Kabul, men jeg tok med dette. Det er en minnepenn med alle dokumentene jeg trenger for å skaffe meg en ny jobb. Det er fremtiden min, sier Shamsul.

Han innrømmer stille at det er vanskelig for ham å se hvordan ikke-europeiske mennesker blir behandlet, sammenlignet med den overveldende hjelpen ukrainere får.

– Vær så snill, ikke misforstå meg, ingen har mer medfølelse med disse menneskene enn meg. Livene deres er i fare, sier han. Han har meldt seg frivillig for å hjelpe ukrainske flyktninger for å uttrykke sin solidaritet. – Men vi er også flyktninger. I løpet av de ni månedene jeg har oppholdt meg i Polen har ingen rørt asyl-søknaden min. Jeg vet fortsatt ikke hva som kommer til å skje med meg.

– Klær er en måte å vise omsorg for hverandre på, sier Karolina, en polsk antropolog som har skrevet om kraften klær har i krigstid. Hun er en av koordinatorene ved en gratisbutikk for ukrainske flyktninger i Warszawa.

Karoline mener at klær er en måte å vise omsorg på for den som gir, men også ensymbolsk handling som kan gi mottakeren en følelse av å være trygg.

– Jeg har skrevet to bøker om klær som ble fratatt menneskene i konsentrasjonsleirer. Nå arbeider jeg i en butikk som donerer klær. Sirkelen er sluttet, sier hun.

De fleste av kvinnene som flyktet fra Ukraina pakket med seg ting til barna sine, men veldig lite til dem selv. Karolina sier at hun er rørt over å se hva klærne gjør med kundene i butikken.

– Noen ganger blir kvinnene skamfulle av å innrømme at de har funnet noe vakkert til seg selv, og de prøver å skjule det. De gråter, til og med, sier hun.

Ira viser frem en liste over tingene faren og broren hennes har bedt om. De ble igjen i Lutsk i Ukraina, og hjemmefra driver de et transittpunkt for menneskene som flykter fra øst i landet. Med støtten fra de polske vertsfamiliene gjør Ira og fem andre kvinner alt de kan for å frakte mat og andre nødvendigheter over grensen.

Ira sier at den pågående innsatsen er en måte å gi noe tilbake på.

– Vi hadde aldri før vært i Polen. Vi forventet ikke denne mottakelsen – vi trodde vi kom til å føle oss uønsket, så vi ble sjokkerte over all støtten vi fikk fra dem som tok oss imot. Vi føler oss som en del av en stor familie her, sier hun.

For Irina og Arek var ikke krisen i Ukraina det som skapte ønsket om å gjøre noe godt.

– Det absolutt siste jeg ønsker er at verden skal vende blikket bort fra det som skjer ved den polsk-hviterussiske grensen på grunn av vår Ukraina-respons, sier Irina. – Vi kan ikke både være frelsere for mennesker som ser ut som oss, og samtidig la andre dø bare noen hundre kilometer unna.