Blir han tvunget til å velge Middelhavet igjen?

Omar vet selvfølgelig at hundrevis, ja tusenvis av mennesker mister livet i Middelhavet hvert år. Dette er en reise han har tatt selv.

Når han får høre historiene om enkeltpersonene, og da særlig barna som Artin, er det naturlig at han tenker på sin egen datter.

Som er omtrent på samme alder.

Vil du hjelpe mennesker som blir tvunget på flukt? Støtt vårt arbeid her.

Drømmer om Afrika

Omar har aldri drømt om Europa.

Han drømmer om å leve i frihet i et afrikansk land.

Bare FN kan hjelpe ham med det. Men håpet om at de kommer til å gjøre noe som helst for ham og den lille familien hans, begynner å skrumpe kraftig inn. Slik han ser det, gir UNHCR virkelig ikke inntrykk av å gjøre noe betydningsfylt med saken hans. De har stilt ham noen få spørsmål. Gitt ham en lapp med et saksnummer på.

Italia derimot, er bare en kort båtreise unna.

Vokser opp med krig

Dette er Omars historie:

Han ble født i et av landene på Afrikas Horn, for å beskytte ham nevner vi ikke hvilket.

Afrikas Horn har en strategisk beliggenhet ved Rødehavet og Adenbukta. Det er et geografisk område, men mest sett under ett i tilknytning til konflikter. Eritrea, Etiopia, Somalia, Djibouti, men også Sudan, Sør-Sudan, Kenya og Uganda regnes ofte med i konfliktbildet rundt Afrikas Horn.

– Moren min tok på seg alt mulig arbeid hun kunne få i nabolaget, alt fra husarbeid til matlaging. Faren min drev taxivirksomhet med en motorsykkel. Jeg har en eldre bror, sier Omar og forteller videre:

– Det var borgerkrigslignende tilstander i landet. Da jeg var tre år, ble far skadet under kamper. Det fantes ikke legehjelp. Skadene førte til at han ble gradvis sykere. Etter et års tid, døde han.

– Husker du ham?

– Nei.

– Har du et bilde av ham?

– Nei, svarer Omar.

Og ser ned i bordplaten.

På flukt – igjen

I 1999, etter at ektemannen var død, la Omars mor og hennes to sønner på flukt.

De bodde noen år i et grenseområde i Kenya. Omar begynte etter hvert på skole. Stadige kamper mellom væpnede grupper førte igjen til at de måtte flykte. Denne gangen dro de over til den etiopiske siden. I 2015 og 2016 var situasjonen intenst voldelig med mange sammenstøt og uskyldige som ble drept. Omar, broren og moren flyktet over til den sudanske siden. Så var de på den etiopiske siden.

Omar forteller:

– I 2017 fikk jeg mulighet til å begynne på universitetet i Etiopia. Jeg flyttet til byen for å bo på campus og studere sosialfag. Dette ble betalt av etiopiske myndigheter. Men mat og diverse utgifter som eksamensavgifter, måtte jeg selv sørge for. Det var ikke tillatt å forlate campus, så jeg kunne ikke jobbe for å tjene penger. Når du ikke har foreldre eller andre som kan støtte deg økonomisk – hvordan skal du da klare deg?

Mister mor og bror

– Igjen var det kamper og drap på uskyldige sivile der moren min oppholdt seg. Hun begynte å bli veldig sliten av et liv på flukt. Hun ringte meg flere ganger. Til slutt ville hun dra over grensen til Kenya, til Kakuma flyktningleir der broren min hadde reist.

Vil du hjelpe mennesker som blir tvunget på flukt? Støtt vårt arbeid her.

Det telefonnummeret hun brukte i Etiopia sluttet å fungere idet hun forlot landet. Så jeg har ikke snakket med henne siden. Heller ikke med broren min.

Jeg vet ikke hvor de er eller hvordan de har det.

Jeg vet ikke om de lever.

Vil til Sudan

Han hadde vært student i fem måneder. Den 22.januar 2017 satt Omar bøyd over bøkene i universitetets bibliotek. Han var sulten. Han klarte ikke å konsentrere seg. Han tenkte bare på den håpløse situasjonen han var i.

– Da bestemte jeg meg for å dra. Skulle jeg overleve, var dette eneste løsning, sier Omar og fortsetter:

Først tenkte jeg på Kenya, men på den tiden var grensen mer eller mindre stengt. Men hva med Sudan? Jeg hadde hørt at der var det mulig å få jobb. Målet var å tjene penger slik at jeg fikk dekket det aller viktigste, som mat, et sted å sove og utgifter til studiene. Jeg kom til å tenke på en fyr som jeg var venn med på Facebook; jeg hadde lagt merke til at han hadde postet et bilde av seg selv fra Khartoum (Sudans hovedstad, red.anm.). Jeg skrev til ham for å be om råd.

Han svarte: «Det er en enkel sak å komme seg til Sudan».

Jeg: «Men jeg har ikke penger?»

Han: «Ikke noe problem! Det er en gruppe i Etiopia som skal reise over nå. Du kan kontakte dem og si at du vil bli med. Bare hils fra meg».

Jeg fikk et telefonnummer som jeg ringte, og en mann svarte.

Jeg: «Hallo, jeg vil dra Sudan og min venn sier dere kan hjelpe meg. Men jeg har ikke penger».

Mann: «Ikke noe problem. Vil du dra i morgen? Jeg kan hente deg».

I menneskehandlernes nettverk

– Jeg stusset over at det gikk så lett og spurte meg selv: Hvorfor vil de hjelpe meg uten å få betalt for det? Men mannen forsikret om at dette var helt ok og at hvis jeg ville betale, kunne jeg gjøre det senere.

Dagen etter, i ti-tiden kom mannen kjørende i en pickup for å hente Omar. Han var lav og i 35 års alderen. Han sa at Omar ikke skulle ta med seg bagasje.

De kjørte i to timer, til et sted der det ventet en mann fra Eritrea og en fra Etiopia. Omar fikk vite at han skulle reise sammen med dem.

De fikk mat. Alt virket bra.

– Jeg spurte han fra Etiopia om han hadde betalt noe for denne reisen? Han svarte: «Nei, men at jeg har en bror i Sudan som har betalt for meg», sier Omar.

Om kvelden fikk de beskjed om at de skulle dra videre i en minibuss. De kjørte en natt, mot Sudan. Det var ikke noe politi og ingen kontrollposter på veien. De kom til en by. Der ble de med sjåføren hjem til hans familie, og fikk servet mat og drikke. De overnattet. Neste kveld skulle de reise videre med en ny sjåfør.

Omar stusset litt da han så at det var en Land Cruiser politibil som kom for å hente dem i åtte-tiden på kvelden.

De kjørte til ti-tiden om morgenen og fikk hverken mat eller drikke.

– Vi krysset Sudans grense. Der ventet en gruppe barn og voksne, 20 personer. Nå var vi 23 mennesker som skulle til Khartoum. Vi fikk en ny sjåfør, en fyr fra Sudan. Han skulle kjøre oss til Khartoum.

Kidnappet

– På den tiden visste jeg ingenting om menneskehandel. Jeg var fortsatt i god tro. Vi fikk mat. Jeg snakket med folk i gruppen, som fortalte at de hadde ventet der i to, tre, fire dager. De hadde alle kommet i mindre grupper, som oss.

Omar forteller at i tillegg til sjåføren, var det fem, seks andre menn med skytevåpen. Han tenkte at hvis de var politimenn, var det rart at de ikke har på seg uniform.

– Da begynte det å gå opp for meg at de kanskje hadde kidnappet oss. At de kanskje kom til å drepe oss. Men hvorfor ga de oss mat, da?

Det hang ikke på greip.

Vi kjørte aldri på «normale» veier, bare på veier der vi ikke ville bli sett.

Nå skjønte jeg at situasjonen var farlig.

Vil du hjelpe mennesker som blir tvunget på flukt? Støtt vårt arbeid her.

Forbi Khartoum

Det var varmt. Omar og de andre sov på tepper på gulvet i lagerbygningen. Menn, kvinner og barn. De hadde tilgang på toalett og vann til vask. De fikk mat og drikkevann.

De fikk vite at her skulle de vente noen dager før de kom til å bli plukket opp av noen.

Så kom tre Toyota-er. Åtte personer ble plassert i hver bil. I Omars bil var det tre kvinner og resten menn pluss sjåføren og hans kollega. Det var skytevåpen i bilen. De kjørte i 24 timer.

De kom til Khartoum i elleve tiden på kvelden. Der ble de flyttet inn i biler med vinduer som hindrer innsyn men ikke utsyn.  

– Jeg så livlig byliv. Men til min store overraskelse stoppet vi ikke - kjørte bare videre. Da tenkte jeg at vi kanskje skulle ut til en av byens forsteder? Men vi kjørte i flere timer. Helt til vi kom til Sahara. Og der er det ingenting. Absolutt ingenting.

Midt på natten fikk vi beskjed om å gå ut av bilen for å vente der. Så dro de bare fra oss. Hva skulle vi gjøre? Vi var nå alene, 23 mennesker. Inkludert flere barn og fem – seks gravide kvinner.

Det var så kaldt!

Iskaldt.

Midt i Sahara

Etter en times tid dukket det opp seks biler; Land Cruisere. Ut hoppet flere menn med våpen.

– De fordelte oss; seks i hver bil - på lasteplanene. Vi kjørte i tre døgn. Uten mat og vann. Ikke en eneste dråpe vann. Vi fikk ingenting. Ingenting! Jeg syntes synd på kvinnene og barna. Alle begynte å kaste opp. Barna gråt, vi tryglet og gråt. Mennene brydde seg ikke.

Midt i Sahara lå det en stor lagerbygning. Der var det rundt seksti mennesker som sa de hadde vært innelåst der i over femti dager. De kom fra flere land og hadde alle hatt Khartoum som mål. 

Vi sov på gulvet, to ganger om dagen fikk vi makaroni og vann. Etter to døgn, ble vi hentet av lastebiler og de fleste måtte stå oppreist på lasteplanene.

– Etter et par dagers kjøring, fikk vi vite at vi kom til å bli hentet av arabiske menn.

Og at vi skulle til Libya.

Helvete på jord

– De kom i minst ti Land Cruisere. De var tungt bevæpnet. Igjen ble alle delt inn i grupper; denne gang ti personer per gruppe. Hvis noen våget å stille spørsmål, ble de slått.

Omar forteller at neste destinasjon var Cufra, som er et distrikt som ligger i den libyske ørkenen (Cufra eller Al Kufrah på arabisk, med grenser mot Egypt, Sudan og Tsjad).

Han forteller det er umulig å rømme fra Cufra, for det ligger i Sahara.

– Dette er et område der mennesker blir solgt, akkurat slik man solgte slaver før i tiden og satte dem på slaveskip. For dem som driver med dette, er mørke mennesker som meg, redusert til en vare å selge, sier Omar og forteller videre:

– Der var det et digert bygg; en hangar med rundt 350 – 360 mennesker. Kvinner, menn, barn. De hadde vært inne i hangaren i ett år, to år, tre år. Jeg så at mange var preget av underernæring. Mange var syke. Det ble bare servert hvit makaroni morgen og kveld. Det fantes ikke medisiner eller legehjelp. Mennesker døde av mangel på mat og av sykdom.

Både kvinner og menn ble voldtatt.

Tortur var vanlig. Og de som utførte torturen var alltid våre egne landsmenn. Disse menneskene jobber for libyerne.

Tortur på flere nivå

– En gruppe menn hadde som oppgave å få oss til å ringe til familiene våre for å be om penger. Utenfor hangaren var det et lite hus, på to ganger tre meter, og derfra skulle vi ringe.

Det var særlig dem som ikke hadde mulighet til å skaffe pengene, som ble utsatt for vold og tortur. De skulle «bearbeides». Det kunne foregå over to – tre måneder.

De fleste av dem døde.

Slik går aktørene frem, når det for eksempel gjelder kidnappede barn: Barna blir tvunget til å ringe til foreldrene sine, som selvfølgelig er fra seg av fortvilelse og sier til barna: «Hvor er du – hvor er du? Vi har lett etter deg i over to måneder». Barnet gråter i telefonen. Kanskje mishandler de barnet samtidig som de ringer opp foreldrene på Facetime. Slik ser foreldrene med egne øyne hvordan barna deres lider og de vil selvfølgelig gjøre alt i sin makt for å samle sammen pengene.

Hvis noen klarer å betale, er det likevel ikke sikkert at de overlever. For de kan enten dø eller bli kidnappet av noen andre. Eller som en kvinne i min gruppe: Hun betalte, men ble likevel holdt tilbake og voldtatt hver eneste natt.

Mennene sa: «Ring familien din og si at de skal sende 5.500 dollar (rundt 48.000 norske kroner)». Jeg: «Men jeg har ingen å ringe». De presset meg i dagevis. For å vise hva som skjer med deg hvis du ikke ringer, torturerer og dreper de mennesker foran øynene dine.

Til slutt sa jeg at de fikk drepe meg eller la meg betale ved å jobbe.

Morgenen etter kom en av de libyske mennene. Jeg sa til ham på arabisk at jeg ikke hadde noen å ringe. Mannen fra mitt hjemland kastet en sko på meg og sa: «Ikke si det – jeg dreper deg». Jeg svarte: «Ikke noe problem, bare ta livet av meg» og sa henvendt til libyeren: «Jeg kan jobbe». Han sa: «Vi trenger ikke det, vi trenger penger».

Han gikk.

Mannen fra mitt hjemland fortsatte å plage meg i en uke. Så en dag, og mens han sørget for at andre så på, varmet han opp et stykke jern, ba meg holde hendene bak hodet…..

På PC skjermen ser jeg at Omar folder hendene bak hodet…

– … sånn, og så presset han det glohete jernet på armen min, her…

Han peker og jeg ser et stort arr på underarmen hans.

– … og han sa: «Hvis du ikke ringer, henger vi deg i morgen».

Håpet – det hadde jeg mistet for lenge siden. Jeg svarte mannen: «Bare heng meg». Han bandt hendene mine. Armen med såret hovnet opp.

Etter en uke fikk jeg beskjed om at jeg kunne jobbe for ham. Jeg begynte med å vaske toalettene. Jeg jobbet uten lønn i over syv måneder.  

Men jeg overlevde.

Milits

Omar trodde ikke det var sant, med de sa de skulle ta ham og resten av gruppen hans, til havet. De kjørte i tre dager.

Frihet.

De ble satt av på et øde sted langs kysten.

Det gikk omtrent åtte timer.

Åtte timer i frihet.

Så kom væpnede menn. En milits. Kidnappere.

– Det samme skjedde om igjen: Vi ble fraktet til en hangar med rundt 600 personer.

De sa: «Ring familien og si at de skal betale».

Vi sa: «Men vi har allerede betalt i Cufra?»

I over tre måneder hørte vi dette: «Betal og dere blir fri».

Samme system.

Samme tortur.

Middelhavet

Den 30. juni 2018 var Omar en av 270 mennesker som dro til kysten, til Al-Khoums. I båter av tre forsøkte de å krysse havet. Etter syv timer på sjøen, ble de stoppet av den libyske kystvakten og ført tilbake til land.

De ble fraktet til et interneringssenter. Omar var der i rundt ti måneder.

Her møtte han henne som han nå lever sammen med.

Hun ble gravid.

I dag bor de tre i Tripoli.

– De fleste migrantene i Tripoli har ikke arbeid og for å overleve er de er avhengig av at familiene deres sender dem penger. I tillegg er det korona. Her er livet veldig, veldig vanskelig, sier Omar. Han har vært renholder på hotell, jobbet som sosialarbeider for en organisasjon og fått oppdrag som tolk – han snakker syv språk.  

– UNCHR er mitt eneste håp. Jeg venter og har ventet lenge på at UNCHR skal hjelpe oss til et trygt land. Men tiden går.

Det viktigste for meg er å sørge for en god fremtid for barnet mitt. Ettersom hun blir større, blir jeg mer og mer stresset. Tripoli er livsfarlig. Alle har våpen – til og med barn. Du blir ranet eller kidnappet på høylys dag. Tre ganger har vi hatt innbrudd midt på natten. Når jeg går hjemmefra for å jobbe, er jeg redd. Det er farlig å gå ute. Skal jeg ta taxi, koster det vanligvis fem dinarer, men av meg som er mørk, vil de ha femten eller tjue. Penger jeg ikke har. Det er det samme med husleien; de setter den opp hele tiden.

Datteren min vil så gjerne gå ut. Men det tør jeg ikke. Hver gang jeg går, gråter hun fordi hun vil være med meg ut. Både konen og datteren min er bestandig inne. Det tærer på psyken.

Jeg går håper på å bli innkalt til et intervju hos UNHCR. Men dag for dag mister jeg håpet. Ingen tar kontakt. Jeg får en følelse av at de ikke følger opp saken min.

Da har vi bare havet igjen. Der kan vi komme oss over eller dø.

Det er den siste løsningen.

Kilder:

Nrk.no, Store norske leksikon, Vårt Land, issafrica.org, msf.org, Bistandsaktuelt, Aftenposten, Amnesty International, UN News, UNHCR, Leger uten grenser