Innovasjon

Kraften til å bestemme

Ofte tenker vi på mennesker på flukt ut ifra deres "behov". Det er sjelden vi vurderer deres ideer, ferdigheter og potensial. Et nytenkende prosjekt utfordrer denne tankegangen– og endelig skal flyktningene selv ha muligheten til å ta ansvar for egen fremtid.

Da Hanna* var 16 år gammel ble hun bortført. Hun ble tatt vekk fra familien sin og solgt som brud. Det ble antatt at det var broren hennes som hadde organisert det hele, for å tjene penger.

Spol tiden tilbake til tre år før dette skjedde.

I en by i nærheten av Hannas landsby i Malawi startet en organisasjon klubben “Young Women Can Do It“ (“Unge kvinner kan klare det“, red anm.). Der samlet unge mennesker seg for å diskutere og ta tak i de sosiale sperrene som holdt unge kvinner og jenter utenfor skolesystemet. Med riktige ressurser og støtte fra lokalsamfunnet skulle de selv bestemme sin egen fremtid, både under og etter utdanning.

Da var Hanna 13 år gammel. Hun var stille, men full av ambisjoner.

– Da Hanna først begynte i klubben var hun så sjenert. Hun trengte hele tiden oppmuntring til å si meningen sin. Hun trengte egentlig hjelp til å si noe i det hele tatt, forteller Hamelmal Getachew, Flyktninghjelpens globale spesialist på økonomisk inkludering.

En del av klubbens mål var å sikre at stemmer som Hannas ble hørt.

Hamelmal Getachew, Flyktninghjelpens globale spesialist på økonomisk inkludering, og hjernen bak Youth Innovation Project. Foto: Privat

Klubben dannet en styringskomité for å ta beslutninger basert på gruppens innspill, og Hanna ble et av komiteens medlemmer. Deres beslutninger hadde mer tyngde og autoritet enn de ansatte i hjelpeorganisasjonen. Nå kunne Hanna være med og lede vei og identifisere problemene, i tillegg til å finneløsningene.

Etter å ha jobbet med klubben i flere år, ble frykten hennes erstattet med mot. –Hun begynte virkelig å si fra, enda mer enn kollegene, sier Hamelmal. Som et respektert medlem av klubben hadde Hanna styrket selvtillit, og fant sin stemme.

Spol fremover.

Tre år senere, og Hanna har blitt en tenåringsbrud. Alt hun hadde bygget forsvant. Lederrollen, tilgangen til utdanning, fremtiden.

Men Hanna lot seg ikke tie. Etter bortføringen fant hun veien tilbake til klubben - tilbake til vennene sine og til støttesystemet. Stemmen var fortsatt modig og sterk.

– Jeg kan få et bedre liv. Jeg kan stå opp for meg selv og for andre jenter, sa Hanna hele tiden, minnes Hamelmal. – Klubben og prosjektet grep inn, og politiet ble involvert.

Folk har skjult potensial. Noen ganger må det bare trekkes ut og gis en plattform å blomstre på.
Hamelmal

Etter en voldsom innsats fra venner og kjente, ble Hanna endelig løst fra ekteskapet.

Alle klubbmedlemmene bidro for å hjelpe henne med å ta igjen skolearbeidet hun hadde gått glipp av. Hanna fortsatte skolegangen ved siden av klubbvirksomheten i ytterligere to år. I tillegg ble hun en talsperson for andre unge kvinner, samtidig som hun fullførte videregående utdanning.

Hanna sørget dermed for at hun kunne forme sin egen fremtid, i stedet for å nesten bli påtvunget en.

– Slike prosjekter kan virkelig gjøre mennesker sterke. Det handler ikke bare om å gi ut varer eller penger. Det handler om å gi tid. Folk har skjult potensial. Noen ganger må det bare trekkes ut og gis en plattform å blomstre på, sier Hamemal.

South Sudanese women refugees during an ICLA training at Tierkidi camp in Gambella, Ethiopia. Photo: NRC Ethiopia
Sørsudanesiske kvinner som har blitt tvunget på flukt deltar her på en juridisk rådgivningstime, der de lærer om rettighetene sine. Foto: Flyktninghjelpen.

Flyktninger ved beslutningstakernes bord

Hamelmal Getachew bidro til å etablere "Young Women Can Do It"-klubbene. Gjennom dette arbeidet jobbet hun sammen med Hanna i fem år.

Hamelmal har 14 års erfaring fra humanitært arbeid. Likevel husker hun Hannas transformasjon som en av de mest minneverdige og avgjørende. For Hamelmal illustrerte dette virkelig viktigheten av at unge mennesker har makt over egne liv.

Nå jobber Hamelmal for Flyktninghjelpen, og har hentet inspirasjon fra Hanna til å utforme et nytt innovasjonsinitiativ for ungdom, med fokus på økonomisk inkludering. Prosjektet fokuserer på å støtte unge flyktninger til å ta lederroller slik at de kan bestemme over sin egen økonomiske fremtid. Målet er å endre både hvordan vi tenker om, og hvordan vi bør behandle, mennesker på flukt og deres kunnskap.

Tradisjonelt blir mennesker som har måttet flykte kategorisert ut fra ulike behov. Som regel blir flyktningene intervjuet for å finne ut hva disse behovene er, deretter bestemmer bistandsarbeidere hva slags hjelp og tjenester som vil gi den mest meningsfulle støtten.

I løpet av en slik avklaringsprosess må ofte behovsforklaringene endres for å passe til finansieringsforslag, men også for å møte givernes forventninger. Dette resulterer ofte i at ideene flyktningene selv har ikke blir fullstendig tatt hensyn til.

Hamelmal mener denne typen deltakelse ikke er inkluderende nok.

Det må være en overføring av makt, som oppnås ved å plassere flyktninger i lederroller.
Hamelmal

– Mange ganger ser bistandsorganisasjoner på disse intervjuene som deltakelse. Vi tar altfor ofte et ekspertblikk, og antar at ungdom ikke vet hva de vil, at de er usikre på hva de mener, eller at de ikke vet hvordan de skal følge ordninger og regler. Og etter at vi først har spurt dem hva de trenger og ønsker, går vi ikke tilbake for å snakke med dem. Det blir heller ikke gjort endringer basert på om de er enige i det som vil bli gjort. Det er ikke inkluderende eller rettferdig, sier hun.

Problemet med "behov"

Hamelmal mener at en del av problemet allerede starter med bruken av ordet "behov", et ord som umiddelbart definerer mennesker på flukt som passive mottakere. Hun mener det finnes et bedre utgangspunkt. – Når vi tar hensyn til ferdigheter og potensial blir folk forvandlet, sier hun. Dette gir rom for ideene deres til å sveve og talentene deres til å skinne.

En del av Hamelmals plan tar tak i disse problemene ved å plassere unge mennesker rett ved beslutningsbordet. – Det må være en overføring av makt, som oppnås ved å plassere flyktninger i lederroller, oppfordrer hun.

Med Hanna i tankene er det tydelig hvor effektivt maktoverdragelse kan være.

“When the crisis started I was going to school and at the same time helping my mom with her business. But, the fighting made things tough, business was tight, it was hard. I continued to go to school but the boys would come and meet us in school and beat us, then drive us away from school and force us to go back to the house. I have been beaten not once, not twice, but many times by those boys. They don’t want us to go to school, to make a future for ourselves and the society. If we go, they will beat you up and attack your family. So, I had to stop school because my family was really in danger,” Kelly, 21 years old, tells us when we meet her in November 2019.

The boys are what the armed separatists are called locally in the North West province. In 2016, as English-speaking lawyers, students and teachers began protesting what they saw as their cultural marginalisation and under-representation in the central government, the Government forces hit back with a hard hand. Several armed separatist groups emerged and eventually declared independence 1. October 2017. They called their new country Ambazonia. 

Kelly lived in a big compound with her mom, dad, her siblings and extended family. Her parents ran a business and they had a farm.

“I had many people around me back then, but due to the crisis I have just a few left.”

On 11. February 2016, on the National Youth Day, clashes were intense in her village. The separatist did not recognise the youth day and put up the Ambazonia flag and the military retaliated. 

“The military came to our compound. The gate was closed, but they climbed the fence and entered. They shot at anybody they saw, they never cared to know who was who, they were just shooting. My younger sister and myself were hiding under a bed. My uncle was also there and they just entered the room and shot him, thinking he was one of those boys. They shot him right in front of me and my sister. After that, there was no way we could sleep in the house, so we fled to the bush and slept there. In the morning we came back and took my uncle to the morgue to prepare the funeral. That’s when my mom and my dad decided that we should look for another way for me to go to school, because staying in the village, doing nothing, will not help me so it’s better I leave”.

Three months later, at the age of 18, Kelly left her home to go to Yaoundé. She found a place to live and started to work to save up money to continue her education and slowly built a new life for herself over the next three years. She felt safe again. Then, everything changed. 

“I lost my dad 5. November. This month. I was not in the village when it happened, but they told me that he got up at night to ease himself. We do not have a toilet inside the compound so he had to go outside. Unfortunately, he was shot that night. He was taken to the hospital, but they could not save him.”

Every bullet victim is automatically investigated in the area, so the police came to talk to the family and her mother tried to answer all their questions. They found out it was the separatists, the boys, who had shot him. The situation was very intense in the village in that period. Kelly travelled from Yaoundé to the village for the funeral and then quickly returned to the capital due to the fighting. 

Two days after her dad was killed, another crisis hit the family. Kelly’s older sister got kidnapped by the boys. The kidnappers asked for 2,5 million francs in ransom for the group. The family tried to raise 500 000 francs. Kelly gave 50 000 francs that she had managed to save during her time in Yaoundé. These were the money she would use for her school fees, but instead she had to spend them to pay for her dad’s funeral and now her sister’s kidnapping. Together, the family managed to find money and her sister was released. 

“My sister was badly beaten. All her body; wounds, wounds, wounds. Fortunately, she was not raped, because those boys don’t sleep with girls who have their period. So, that was the only way she was saved from those guys. It was a miracle.”

After Kelly’s sister was released, she fled for safety to Bamenda, a bigger town in the area, where she is trying to attend some classes now and then. Kidnappings for ransom have become a regular thing in the province. Armed separatist groups have killed, tortured, assaulted, and kidnapped dozens of people, including students, teachers, clergy, and administrative and traditional authorities.

“I think the boys are kidnapping because they need money to purchase weapons,” Kelly states.

While her sister was still missing, Kelly received yet another call, this time from an unknown number, telling her she had to come back to the village for an emergency. They did not say what had happened, just that she had to come as fast as she could. Kelly was afraid she would lose her job if she left so soon after she had just been away for her dad’s funeral, but had to go and risk it. 

“As I entered the compound, everyone was crying. The first thing I asked was ‘Where is my mom?’ Everybody was crying in silence. They asked me to sit down, but I said ‘No, I don’t want to sit down, I want to see my mom.’ Then they told me that my mom had passed away. I had a shock. The next thing I remember is waking up in the hospital. I spent two days there.”

“My mom was shot by those boys due to the investigation after my dad was killed. They know our house. They came inside our compound and asked for her. They shot her with four bullets to her body and left. No one else was shot. My mom was their main target. The boys were angry, because she spoke to the police. They don’t want us to have anything to do with the police.”

In less than a week, both Kelly’s parents had been killed. Her sister had been kidnapped. 

She did not feel safe. 

“At the funeral ground the boys kept looking at me. Just looking, looking, looking. I felt like I was going to be the next target. I had to leave the village, cause my life was in danger. It was a lot of gunshots. Everywhere. Everywhere! So, I managed to take the bush backroad and was lucky to find a taxi and I took it straight to Bamenda and then back here to Yaoundé. I told no one I was back. I just stayed inside for a week, mourning my mom and my dad. No school. No work. Just mourning them.”

In this period, she was also told to move out from the room she shared with a friend and this one’s sister who felt it had become too crowded. Now, Kelly needs to find a new place to rent, but with soaring housing process in the capital and her savings gone, it’s not an easy task. 

“I lost my dad. I lost my mom. My sister was kidnapped. So, all my savings are gone. I’m back to square one. Even to have a meal per day is difficult. I tried to get an advance from my boss. I tried to borrow money from friends so I can afford to move into a new place.”

Kelly now works in a school canteen five days a week. She leaves the house at 5am, works, comes back at 2pm. Rests for a little while, then goes to evening school until 9pm. At night she can seldom afford to eat, so she goes to bed and gets up again at 2am to study when the house is quiet. 

“I really need to go to school. Education is the key to life. Education is the highest thing. It was my parents’ dream for me, to go to school, to become something great in life that make you stand out in a population and talk like a woman. Even though they are no more, I have to work hard for myself and achieve my dreams.”

Kelly dreamt of becoming a lawyer, or a medical doctor, but now she is thinking accounting or management is more realistic. Or, play the American lottery and see if she can leave the country. 

“Even though it’s hard to lose two parents at the same time, it’s nothing I can do. All the things they used to do for me, I now need to do alone. It’s hell. But, this is what my fate has decided for me. I just need to move on with life.”

Photo: Ingebjørg Kårstad/NRC
Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

Planen: renovere og revolusjonere

Ungdomsinitiativet vil bli testet, modifisert og rullet ut i en rekke forskjellige regioner - og Hamelmal håper - rundt om i verden. Prosjektet er nå inne i den første fasen, og både Hamelmal og kollegene i Flyktninghjelpen er begeistret over effekten det allerede har.

Slik fungerer det:

Som et utgangspunkt skal ungdommen skape sine egne forretningsprosjekter, og bestemme hvilke økonomiske satsinger som passer best for dem og deres lokalsamfunn. Det være seg landbruk, teknologi eller en lokal bedrift.

Etter at de har kartlagt prosjektene sine, tar de dem med til prosjektledelsen. Dette teamet består av ungdomsdeltakerne selv, noen medlemmer fra vertssamfunnet, og to ansatte fra Flyktninghjelpen. Deretter vil prosjektledelsen i fellesskap avgjøre hvilke prosjekter som går videre.

– På denne måten kommer alle sammen for å «brainstorme» de unges økonomiske fremtid - og denne gangen ledes det av ungdommene selv. Det blir det perfekte stedet for å utvikle ferdigheter og potensiale. Det gir også en megafon til ungdom som ellers kanskje ikke ville blitt hørt, sier Hamelmal.

Hamelmal og teamet hennes ønsker å gi mer plass til kvinner og mennesker med funksjonshemninger, slik at de også kan ta ledelsen. Prosjektet bidrar også til å endre eventuelle negative oppfatninger av flyktningungdom.

Location: Youth Center in Nyumanzi Settelment, Adjumani, Uganda 
Photo: Ingrid Prestetun/NRC
Studenter ved et ungdomssenter in Nyumanzi-leiren i Adjumani, Uganda, Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Flyktninghjelpens plass

Tradisjonelt dikterer bistandsorganisasjoner hva som er mulig og hvordan. Denne gangen er det ungdommene som ofte har blitt tvunget ut på kantene som får bestemme.

Flyktninghjelpen er der for å støtte beslutningene ungdommene tar, og hjelpe de unge å nå målene sine. Vi tilbyr veiledning og coaching når de starter gründerprosjektene sine, og etter at prosjektene er godkjent tilbyr vi spesialisert forretningsopplæring, startkapital og langsiktig veiledning for å sikre at de lykkes.

– Flyktninger og ungdommer blir mer selvstendige når de får støtte til å starte sine egne prosjekter. Det gir også en følelse av eierskap – at “jeg er ansvarlig for dette“. Dette fører til en høyere sannsynlighet for at prosjektene de velger kan opprettholdes eller gjentas, fordi de liker det og har ferdighetene til å fullføre, sier Hamelmal.

Most of the NRC staff in Shire office and Hitsat refugee camp.
The camp is just outside Shire, a district in northern Ethiopia. The camp houses about 10,000 refugees from Eritrea. Most of them are minors, and about one in ten have fled alone.

Photo: Beate Simarud/NRC 

Facts and figures:

Eritreans are the third largest group of refugees living in Ethiopia, with 37,321 refugees currently registered in refugee camps in the Shire area camps. 

Currently there are 163,281 Eritrean refugees in Ethiopia.

It is estimated that nearly 40 per cent of Eritrean refugees leave the camps within the first three months of arrival, and 80 per cent leave within the first year, with significant numbers of the population departing irregularly from Ethiopia to third countries – often with the assistance of smugglers and at great risk to their lives. 

The population in the Shire camps is unique, with a large number of children below the age of 18 and unaccompanied children. 

As of June 2017, 72 per cent of the refugees living in Shire were under the age of 18, including 4,725 unaccompanied and separated children, representing approximately 11.5 per cent of the total refugee population. 

Unaccompanied and separated children live in a variety of care arrangements, including community care, foster care, or family-based care.
Flyktninghjelpens ansatte er glade for å støtte ungdom i å nå sine mål. Foto: Beate Simarud/Flyktninghjelpen

Ringvirkninger

For å få større gjennomslag planlegger Hamelmal å involvere et bredt nettverk av organisasjoner på alle nivåer.

– De fleste organisasjoner deler den tradisjonelle tankemåten. Hvis vi virkelig ønsker å få til denne endringen må andre flyktningleirer, frivillige organisasjoner og organisasjoner på høyere nivå være med. På den måten kan vi i fellesskap bygge tillit på tvers av regioner, sier hun.

Hamelmal og teamet hennes håper hele den humanitære sektoren vil endres, og begynne å prioritere samarbeid og de unges ideer. Det hele starter med Flyktninghjelpens eget team.

Date: 05 August 2020
Location: Kaya - Center North Burkina Faso
Photo:  Innocent Parkouda/NRC
Fatouna (16) på yrkesopplæring hos Flyktninghjelpen i Kaya, Burkina Faso. Hun måtte flykte fra et væpnet angrep. Foto: Innocent Parkouda/Flyktninghjelpen

Fleksible midler muliggjør endring

Å prøve ut nye ideer krever ofte eksperimentering, og dessverre er midlene til å engasjere ungdom til å finne egne løsninger få. Derfor er Hamelmal og teamet hennes svært glade for å få finansiering gjennom Flyktninghjelpens frie midler.

– Fleksibel finansiering er avgjørende for innovativ tenkning. Selvfølgelig er det alltid viktig å ha en ramme å jobbe innenfor. Men det er på tide å se bort fra gamle, tradisjonelle tanker og bygge nytt. Og for å gjøre dette må vi begynne med mennesker - og ingen mennesker er like. De forandrer seg, endres av kontekster og nye situasjoner. Og for å tilpasse oss disse endringene trenger vi finansiering som lar oss gjøre nettopp det, sier Hamelmal.

*Navnet er endret for å beskytte personens identitet.

***

Våre fleksible midler kommer fra enkeltpersoner som deg. Bli fast giver i dag.