Afrika 2018

I oktober 2017 erklærte FN at krisen i deler av DR Kongo hadde nådd det høyeste krisenivået FN opererer med. Landet hadde flest nye på flukt i verden både i 2016 og første halvdel av 2017. Likevel fikk ikke hjelpeorganisasjonene inn mer enn 56 prosent av midlene de trengte i 2017.

FN anslår at 13 millioner mennesker i DR Kongo vil ha behov for nødhjelp i 2018. Over 5,2 millioner har flyktet fra sine hjem. Mye tyder på at volden i det østlige DR Kongo vil trappes opp ytterligere i 2018 samtidig som krisen i nabolandet Burundi fortsetter. Økt kaos i regionen kan få Uganda og Rwanda til å gripe inn, og hele området står i fare for ytterligere destabilisering.

Vi ser tegn på at mange av de væpnede gruppene i DR Kongo får en mer politisk dagsorden – de kjemper for eller imot regjeringen. President Kabilas mandat tok slutt i desember 2016, men det er fremdeles usikkert når et nytt valg skal avholdes. Situasjonen polariseres, og den katolske kirken har trukket seg fra rollen som mekler mellom regjeringen og opposisjonen.

Faren er stor for at det vil oppstå nye flyktningstrømmer og flere internt fordrevne i en region som allerede ikke er i stand til å gi beskyttelse og hjelp til alle. Sivilbefolkningen har opplevd ekstreme voldshandlinger og fordrivelser i tiår, men har nærmest vært borte fra den internasjonale radaren.

DR Kongo trenger mer støtte fra det internasjonale samfunnet siden både den humanitære og politiske krisen står i stor fare for å forverres. Uten en politisk løsning på konfliktene i landet risikerer vi en massiv krise i hele regionen.

Flykter på grunn av tørke

Værfenomenet El Niño har siden 2015 rammet Afrikas horn, deler av Øst-Afrika og områder lenger sør på kontinentet. Bare i 2017 ble 1,3 millioner mennesker fordrevet fra sine hjem på grunn av tørke, flom og konflikt i Somalia, ifølge Flyktninghjelpens senter for internt fordrevne (IDMC).

FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) anslår at 6,2 millioner mennesker trenger hjelp for å overleve i 2018. Det er halvparten av Somalias befolkning.

Nomadene mister sitt livsgrunnlag når kveget dør, bøndene klarer ikke å produsere nok mat til egen familie og prisen på matvarer stiger i byene. På Afrikas horn anslår FN at 5,2 millioner barn og kvinner er akutt underernært og at 15,2 millioner lider av alvorlig matmangel.

Også i det tørre savannebeltet nær Sahara er befolkningen svært utsatte for klimaendringer, siden de i utgangspunktet har lite eller ingenting å gå på. Mange steder kommer El Niño-effekten bare på toppen av andre utfordringer. Væpnede konflikter forsterker den humanitære krisen og vanskeliggjør tilgangen til de som trenger hjelp.

Fra vondt til verre i Sør-Sudan

Afrikas yngste stat, Sør-Sudan, ble kastet inn i en blodig borgerkrig i desember 2013, bare to år etter landet ble selvstendig i 2011. Siden har befolkningen stått overfor en humanitær katastrofe, på grunn av dypere politisk splittelse, brutte løfter og fredsavtaler.

Situasjonen ble forverret i 2017, og i februar erklærte FN sultkatastrofe i deler av landet. Ved utgangen av året manglet fremdeles 4,8 millioner mennesker i Sør-Sudan sikker tilgang på mat, og 4,3 millioner mennesker var på flukt.

Eksperter på matsikkerhet advarer om at situasjonen vil forverres ytterligere i 2018. Konflikten hindrer bøndene å dyrke jorda, kvinner utsettes for seksuelle overgrep og flere hundretusen barn er uten skoletilbud.

Minst 3.139 flyktninger og migranter døde i forsøket på å nå Europa via Middelhavet i 2017, ifølge Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM). De fleste dro sjøveien fra Libya med kurs for Italia. Siden år 2000 har over 33.000 mennesker druknet i Middelhavet, noe som gjør farvannet til den farligste grensekryssingen i verden.

Siden 2017 har antallet mennesker som reiser over Middelhavet til Italia falt betraktelig. Bakgrunnen er Europas støtte til den libyske kystvakten, som stopper båtene med flyktninger og migranter. Europeiske land har også økt støtten til viktige transittland som Niger, Libya og Tunisia for å styrke deres vakthold ved grensene og dermed hindre migranter i å nå europeiske strender.

Imidlertid viser tall fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) at 28.349 migranter og flyktninger ankom Spania fra Marokko og Algerie i 2017. Dette er dobbelt så mange som kom samme vei i 2016 og et tegn på at menneskesmuglerne tilpasser seg de endrede forholdene. Det samme gjelder i Sahel. Dersom Niger klarer å stenge grensen til Libya, vil nye ruter trolig oppstå via Tsjad og Algerie.

Nye konfliktmønstre gjør situasjonen verre for sivilbefolkningen

De siste 20 årene har vi sett stadig flere intervensjoner i afrikanske stater. Årsaken har vært krigen mot terror, frykten for sikkerhetsutfordringer og oppløsningen av statlig autoritet i flere land. To av tre diskusjoner om væpnede konflikter i FNs sikkerhetsråd dreier seg om afrikanske stater, og det pågår flere fredsbevarende operasjoner i Afrika enn i resten av verden til sammen.

Oppgavene som de fredsbevarende styrkene står overfor i land som Mali og Sør-Sudan har blitt stadig mer kompliserte i takt med at konfliktmønsteret har endret seg. Sivilbefolkningen står uten beskyttelse og blir ofte bevisst angrepet. I dag domineres de væpnede aktørene av mindre militser, fragmenterte lokale opprørsgrupper og grupper utenfra som søker lokale partnere, som Den islamske staten (IS) og al-Qaida. Dette gjør det vanskeligere å jobbe for å få til fredsavtaler og skape stabilitet.

Valg og politiske utfordringer i mange land

Kvaliteten på styresettet i afrikanske land har generelt sett blitt bedre de siste årene, men sammenlignet med tidligere er fremgangen mindre. Det ble gjennomført president- og parlamentsvalg i en rekke land som Kenya, Rwanda, Angola, Somalia, Liberia og Gambia i 2017. Valget i DR Kongo ble imidlertid utsatt nok en gang. I Zimbabwe måtte Robert Mugabe trekke seg og ble erstattet av Emmerson Mnangagwa etter et militærkupp. Valg skal avholdes i Zimbabwe senere i 2018. I Sør-Afrika ble den tidligere fagforeningslederen og nåværende forretningsmannen Cyril Ramaphosa utnevnt til president for partiet ANC. Han erstatter den korrupsjonsanklagede Jacob Zuma.

Flere stater møter stadige utfordringer gjennom krav om løsrivelse fra etniske og språklige minoriteter. I 2017 så vi økende krav om løsrivelse fra slike grupper i Nigeria, Kamerun og Kenya. Protester mot marginalisering blir ofte møtt med liten forståelse og få forsøk på inkludering fra statlig side.

Afrikanerne har selv opprettet regionale sammenslutninger for å skape en overnasjonal ramme. Disse sammenslutningene oppretter både fredsstyrker og har meklingsoppdrag. Et eksempel er De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS), som omfatter 15 medlemsland. ECOWAS har vært, og er fortsatt viktig for å overvinne splittelsen mellom tidligere franske og britiske kolonier i Vest-Afrika.

Den Afrikanske Union (AU) samler 55 stater med mål om å fremme samarbeid på kontinentet. I 2009 gikk landene sammen om en ny konvensjon for internt fordrevne, Kampala-konvensjonen. Den er i stor grad basert på FNs retningslinjer for internt fordrevne. Problemet er gapet mellom ordene på papiret og hva som faktisk blir gjort for å beskytte mennesker på flukt i eget land.

Fortsatt styrking av de regionale organisasjonene vil fremme økonomisk vekst og ikke minst gi muligheter til å løse etniske konflikter for eksempel gjennom megling.

Utvikling forutsetter ansvarlige ledere

Store områder i Afrika trenger en ny start. Det første som må gjøres er å løse de store humanitære utfordringene. 22,4 millioner mennesker på flukt trenger beskyttelse og nødhjelp. Her spiller det internasjonale samfunn en avgjørende rolle. Men de konfliktutsatte områdene i Afrika trenger videre utvikling i form av penge- og kunnskapsoverføring for å skape fremgang. Her må afrikanske ledere ta ansvar. Større pengeoverføringer forutsetter også mer tillit til at de indre faktorer, som et velfungerende styresett, kommer på plass.