Korona og konflikt:
en dødelig miks

– Tiden er inne for å stanse væpnede konflikter og sammen konsentrere oss om den virkelige kampen for våre liv.

FNs generalsekretær António Guterres uttalte i mars at koronapandemien er en trussel mot fred og sikkerhet. Han tryglet krigførende parter om å inngå våpenhvile for å bekjempe koronaviruset.

Konflikt og pandemi er en dødelig miks.

På tross av oppfordringen til FNs generalsekretær ble 660.000 mennesker likevel fordrevet fra sine hjem i 19 land fra mars til midten av mai 2020.

Det gjør det vanskeligere å få til en systematisk bekjempelse av koronaviruset. Samarbeid – både nasjonalt og internasjonalt – er ikke bare ønskelig, det er helt nødvendig.

Flyktningleirer kan bli smittebomber

Det sier seg selv at overfylte flyktningleirer raskt kan bli en smittebombe om ikke smittevernstiltak raskt kommer på plass. Årsaken er mange mennesker på et lite område og dårlige helse- og sanitærforhold.

God håndhygiene, og å holde avstand til andre, er ikke enkelt i trangbodde flyktningleirer der vann og såpe ofte er en mangelvare. I mange land er det heller ikke et alternativ å skjerme de eldre. De er ikke på institusjon. De er avhengig av familien for å overleve.

I de overfylte leirene for rohingyaflyktninger i Bangladesh har smitte brutt ut. Hjelpeorganisasjonene gjør de det kan for å forhindre ytterligere spredning.

I disse leirene kan være så mange som 90.000 mennesker stuet sammen per kvadratkilometer. Folk er livredde og Covid-19 kommer på toppen av følelsen av en allmenn håpløshet. Dette gjør at mange blir ekstra sårbare for å havne i klørne til menneskehandlere og menneskesmuglere. I mai reddet kystvakten i Bangladesh 396 flyktninger som i desperasjon hadde forsøkt å flykte i en fiskebåt til Malaysia.

Vann og helsetjenester er avgjørende

Utbruddet av koronapandemien førte også til stor bekymring for hva som kunne skje i de store flyktningleirene i Midtøsten. Her er det allerede i utgangspunktet begrenset tilgang til for eksempel vann og helsetjenester. År med krigshandlinger i land som Irak og Syria har ødelagt mange sykehus og helsestasjoner.

I de overfylte leirene er det nesten umulig å holde sosial avstand og regelmessig håndvask krever nok vann. Flyktninger og internt fordrevne er derfor svært sårbare og det er avgjørende å tenke på dem i kriseplanleggingen.

Situasjonen i det krigsrammede Jemen har blitt ytterligere forverret av pandemien. I tillegg til kamphandlingene, som har tatt mange liv og ødelagt mye av infrastrukturen, trues befolkningen av fare for utbrudd av kolera, malaria og Covid-19. FN uttalte i mai at de frykter det er en omfattende spredning av koronaviruset i Jemen.

Flykter fra krise til krise

Flere millioner mennesker på flukt bor ikke i leirer, men i slumområder i store byer. Mange lever fra hånd til munn på gaten.

For dem er det umulig å holde seg innendørs. Nedstengning av hele byer for å bekjempe Covid-19, har gjort at dagliglivet til mange på flukt raser sammen. De finner ikke lenger arbeid og blir i tillegg sett ned på som potensielle smittebærere. Sosialt sikkerhetsnett eksister ikke.

Dette er årsaken til at stadig flere venezuelanere forlater Colombia og drar tilbake til det kriserammede Venezuela - der helseapparatet for lengst har brutt sammen. Andre forsøker å overleve inne i Colombia. Men uten hjelp havner de i en desperat situasjon og mange tyr til prostitusjon eller lar seg rekruttere til kriminelle gjenger.

I andre deler av verden vender også flyktninger hjem, selv om det ikke er trygt. Bare mellom 8 og 14. mars i år vendte 53.000 afghanere tilbake fra Iran. Dette er et gjennomsnitt på 8.000 personer per dag. Til sammenlikning vendte 1.400 personer tilbake daglig i 2019.

Pandemien har rammet Iran svært hardt, og på grunn av smittefrykt dro de fleste flyktningene frivillig. Det er ikke noe system for å teste dem som kommer tilbake til Afghanistan. Den humanitære responsen har vært konsentrert om hygienetiltak og informasjon.

Nytt episenter i Latin-Amerika

I mai 2020 steg smittetallene raskt i Latin-Amerika. Verdens helseorganisasjon omtalte regionen som det globale episenteret for Covid-19-pandemien.

Konsekvensene av pandemien kan komme til å styrke de kriminelle organisasjonene mange steder i verden, ikke minst i Mellom-Amerika. I april begynte de meksikanske kartellene i grensebyen Matamoros å levere mat, medisiner og pakker til eldre og syke i området. Pakkene bar bilde av den fryktede narkobaronen Joaquín «El Chapo» Guzmán.

Mange bedrifter i regionen står i fare for å gå konkurs, og for hver forretningsmann i nød, står det et kartell klar til å investere. Hvis myndighetene venter for lenge med å tilby hjelp til kriserammede bedrifter, vil det være for sent.

Rammer de fattigste og mennesker på flukt

Svake råvarepriser, sammenbrudd i turismen og stor nedgang i pengeoverføringer til familier fra slektninger i USA og Europa.

Det internasjonale pengefondet (IMF) og FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia, spår et bratt fall i landenes brutto nasjonalprodukt. De tror at andelen fattige vil stige til 35 prosent i løpet av 2020. Antallet ekstremt fattige vil øke med 16 millioner – til 83 millioner. Det er dystre tall for den regionen i verden som allerede har størst ulikhet mellom fattig og rik.

Tiltak for å stoppe koronapandemien har begrenset mulighetene til å nå frem med humanitær bistand. Det har også blitt vanskeligere for mennesker på flukt å ta seg inn i naboland, siden grensene er stengt.

Likevel forsøker mange å flykte ut av de voldsherjede landene El Salvador og Honduras. Men mexicanske myndigheter anholder migranter og asylsøkere og sender dem til grensen mellom Guatemala og Mexico. Mange som har oppholdt seg i interneringssentre nær grensen til USA, har også blitt sendt tilbake av mexicansk politi.

Konsekvensene vil ramme barn hardt

Selv om koronaviruset virker å ta livet av få mindreårige, kan barn fort bli de store taperne på litt lenger sikt. Store økonomiske tilbakeslag og væpnede konflikter som bare fortsetter, vil gjøre at millioner av barn havner i ekstrem fattigdom. De får for lite mat, fratas utdanning og medisiner og utsettes for høyere risiko for vold og overgrep.

Flyktninghjelpens liste over verdens mest neglisjerte fluktkriser peker på ti land som allerede var i krise før koronapandemien. Ni av dem er afrikanske. Verden må ikke glemme disse krisene.

FNs bærekraftmål i fare

Verdensbanken kom med en prognose i april 2020 som sier at afrikanske land sør for Sahara vil havne i resesjon for første gang på 25 år.

Mye tyder på at det blir svært vanskelig å nå FNs bærekraftmål om å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030. Uten kraftig opptrapping av nødhjelp og generell økonomisk støtte til Afrika i årene som kommer, vil konsekvensene bli dystre.

Heldigvis har antall bekreftede Covid-19-smittede i Afrika frem til juni 2020, vært lave. Halvparten av tilfellene har vært registrert i Nord-Afrika, som ligger nærmere land som Spania og Italia.

Vi vet at alder er viktig når det gjelder hvem som blir hardest rammet av koronaviruset. Afrika har verdens yngste befolkning, og kan dermed få færre alvorlig syke enn andre kontinenter.

I flere afrikanske land var også myndighetene raskt ute med smittevernstiltak for å hindre spredningen av Covid-19. I land som Uganda, Sør-Sudan og Rwanda skjedde dette allerede før de første tilfellene var bekreftet.

Dessuten har flere land i Afrika trukket lærdom av hverandre i arbeidet med å bekjempe tidligere epidemier. Den demokratiske republikken Kongo kunne etter ebolautbruddet i 2018, høste erfaringer fra kampen mot ebola i Vest-Afrika noen år tidligere.

Likevel er usikkerheten stor om hva som vil skje videre.

I skyggen av koronaviruset

Svake helsesystemer og sårbarheten i samfunnene gjør at mange land i for eksempel Afrika og Latin-Amerika står uten den verktøykassen som de rike landene har for å begrense koronapandemien. De har liten kapasitet til å kartlegge, forebygge og håndtere en pandemi.

Det finnes langt færre leger og mindre nødvendig medisinsk utstyr. I Den sentralafrikanske republikk var det for eksempel i mars i år tre respiratorer fordelt på fem millioner innbyggere.

Helsevesenet har mange steder vært nedprioritert og storstilt privatisering i mange land har gjort at gode helsetilbud i hovedsak er til for dem som har penger.

Fordi episenteret for koronapandemien lenge befant seg i Europa og USA, er det grunn til å frykte at de mest sårbare landene vil ha altfor lite livsnødvendig utstyr når krisen rammer dem.

Uten et aktivt internasjonalt samarbeid er det fare for at det vil være kjøpekraft mer enn behov som vil avgjøre hvor utstyr og medisiner havner.

Vi trenger solidaritet på tvers av landegrenser

Spørsmålet mange stilte seg våren 2020, var om vi ville klare å samarbeide for å løse et felles problem eller om statene ville være seg selv nok. Vi så tendenser til det siste og forsøk på å politisere krisen, men etter hvert steg håpet om at fornuften ville få overtaket.

Flyktningenes rettigheter har blitt satt under ytterligere press. Det er ingen motsetning mellom å sikre flyktningers rettigheter og samtidig ta vare på lokalbefolkningen. Tvert imot; å gi ordentlig helsetilbud og hindre smittespredning blant mennesker på flukt, vil også tjene lokalsamfunnene der flyktningene befinner seg.

Milliarder på milliarder av dollar er blitt sprøytet inn i økonomien til den rike delen av verden, mens mennesker på flukt mangler vann og såpe.

En pandemi kjenner ingen landegrenser. Den eneste løsningen for oss alle er internasjonalt samarbeid, solidaritet og inkludering av alle sårbare grupper. Inkludert flyktningene.