Noen få land tar ansvar for verdens flyktninger

Libanon, med en befolkning på 6,8 millioner, har mottatt rundt 1,5 millioner syriske flyktninger. Det eksakte tallet er usikkert fordi myndighetene i landet krevde at FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) stanset registreringen av nye flyktninger i 2015. I tillegg bor det flere hundre tusen palestinske flyktninger i landet.

Libanon har selv vært herjet av en borgerkrig som varte fra 1975 til 1990, og er et tett befolket land med en skjør politisk balanse mellom ulike etniske og religiøse grupper.

Allerede før den store tilstrømningen av flyktninger fra Syria var landet i en prekær økonomisk situasjon. Libanon er avhengig av å importere det meste av det landet trenger, og har lenge holdt økonomien i gang gjennom utenlandske lån og økonomiske overføringer fra libanesere i utlandet.

Siden 2019 har situasjonen gått fra vondt til verre, og det har vært store folkelige protester som til slutt førte til at statsministeren måtte trekke seg. I 2020 ble Beirut også rystet av en enorm eksplosjon, som drepte mer enn 200 mennesker, såret mer enn 6.000 og gjorde over 300.000 hjemløse.

Arbeidsledigheten er skyhøy. Landets valuta har kollapset, og nådde en historisk bunn i mai 2022, noe som har ført til at en stor del av befolkningen ikke lenger har råd til å skaffe seg det aller mest nødvendige for å overleve.

På toppen av alt dette kom Covid-19-pandemien, etterfulgt av en kraftig økning i matvare- og energipriser som følge av krigen i Ukraina. Mer enn 50 prosent av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. For syriske flyktninger er tallet enda høyere. Hele 83 prosent lever under den ekstreme fattigdomsgrensen.

Kanskje aldri før har et mottakerland for flyktninger hatt større behov for at resten av verden stiller opp for å hjelpe til.

Her kan du se hvilke land som har tatt imot flest flyktninger de siste ti årene.

De siste årene har derfor Italia og Hellas i stor grad vært overlatt til seg selv. De har fått økonomisk støtte fra EU til å styrke asylsystemet, og enkelte EU-land har frivillig valgt å imot noen flyktninger, men de fleste landene har nektet å gjøre det.

I Italia har dette ført til at myndighetene i stadig større grad har nektet båter med asylsøkere å legge til havn. I 2016 kom 181.000 flyktninger og migranter sjøveien til Italia, mens tallet hadde falt til 11.000 i 2019. Etter at landet fikk et regjeringsskifte har imidlertid tallene begynt å stige igjen, og i 2022 var det en kraftig økning til 105.000.      

I Hellas førte avtalen mellom EU og Tyrkia til at ankomsttallene falt kraftig fra 2016. Dette kom av at Tyrkia hindret båter å legge ut fra land, og de som klarte å ta seg over risikerte å bli sendt tilbake til Tyrkia. Etter hvert som det viste seg vanskelig for Hellas å returnere asylsøkere i tråd med avtalen begynte ankomsttallene igjen å stige, og i 2019 kom det 60.000 asylsøkere sjøveien til Hellas, og ytterligere 15.000 over landegrensen mellom Hellas og Tyrkia.

Fra 2020 falt tallet igjen dramatisk, til det laveste nivået på nesten ti år, delvis på grunn av pandemien. I 2021 kom knappe 4.000 asylsøkere sjøveien, mens 5.000 kom over grensene på land. I 2022 steg det noe, til 13.000 sjøveien og 6.000 over land.

Amnesty International har dokumentert at greske myndigheter i stadig større grad jager asylsøkere tilbake ved grensene, såkalte “pushbacks”, noe som er med på å forklare den kraftige nedgangen. I tillegg har koronarestriksjoner gjort det vanskeligere å krysse landegrenser.

Hellas har hatt dårlig kapasitet til å behandle det store antallet asylsøknader, noe som har ført til at det tar lang tid å få asylsøknaden behandlet. Et stort antall asylsøkere har blitt nektet å forlate de greske øyene der de oppholder seg, og har bodd i overfylte leirer under forferdelige humanitære forhold.

De dårlige mottaksforholdene og vanskeligheter med å reise videre til andre land har ført til at mange flyktninger og migranter forsøker å reise sjøveien direkte til Italia i stedet. Det fikk katastrofale følger i juni 2023 da så mange som 500 mennesker fryktes omkommet etter et tragisk forlis.

Som vi har sett er det fattige land som har tatt det største ansvaret, mens noen rike land også har bidratt mye. Som gruppe er det mellominntektsland som kommer dårligst ut, selv om land som Libanon og Tyrkia trekker snittet kraftig opp.

De mest folkerike landene i verden, som Kina, India, Indonesia og Brasil, befinner seg i denne gruppen, og det ville derfor betydd mye om flere av disse hadde bidratt til bedre ansvarsfordeling. Flere av disse har hatt kraftig økonomisk vekst de siste tiårene, og kan ikke lenger skylde på at de ikke har råd til å hjelpe mennesker på flukt. Et land som har råd til å arrangere sommer-OL har også råd til å ta imot noen tusen flyktninger hvert år.

USA tok tidligere imot nesten 100.000 kvoteflyktninger hvert år. Dette gjorde landet til den største mottakeren av kvoteflyktninger i verden. Under Donald Trumps ledelse har dette tallet blitt kraftig redusert, og i 2020 tok USA imot under 10.000 kvoteflyktninger. President Biden annonserte i mai 2021 at USA igjen skulle stille opp for flyktninger og ta imot inntil 62.500 kvoteflyktninger hvert år. I 2022 tok USA imot 29.000 kvoteflyktninger.

Under Trumps ledelse ble det også mye vanskeligere for flyktninger å søke asyl på USAs grense mot Mexico, og mange ble sendt tilbake til land som Guatemala, Honduras og El Salvador. Etter at Joe Biden overtok som president har noen av innstramningene blitt reversert, og asylankomstene til USA har gått kraftig opp. Biden-administrasjonen er imidlertid under press, også fra eget parti, om å sørge for å holde asyltallene lave. Dette gjør det vanskelig å fjerne alle innstramningene.

Til tross for innstramningene har likevel USA de siste ti årene tatt imot flere flyktninger i forhold til folketall enn mange europeiske land, og ligger på nivå med Storbritannia.

Selv om det er mulig å gi god beskyttelse til de fleste flyktningene i naboland dersom hjelpen trappes opp, er det likevel noen som har behov for å kunne reise til et annet land som “overføringsflyktning.” Dette gjelder blant annet flyktninger som ikke kan få tilstrekkelig beskyttelse i det landet de først flyktet til, for eksempel religiøse minoriteter eller homofile.

For noen få land, som Libanon, er det også nødvendig å avlaste mottakerlandene når det har kommet veldig mange flyktninger. I noen tilfeller, der det ikke er utsikter til at flyktningene kan vende tilbake igjen i løpet av få år, er det også behov for at flyktninger blir gitt mulighet til å få permanent opphold i et nytt land.

Land som Malaysia og Indonesia har ikke undertegnet flyktningkonvensjonen. De forventer at flyktninger kun skal være i landet midlertidig fram til de kan blir overført til andre land som kvoteflyktninger – til tross for relativt lave antall flyktninger i forhold til folketall. Dette må tas fra det allerede svært lave antallet kvoteflyktninger som vestlige land har sagt seg villige til å ta imot, og går på bekostning av land som har langt større behov for avlastning, som Libanon og Uganda.

Ifølge UNHCR har over to millioner mennesker behov for å komme til et annet land som kvoteflyktning fra det landet de først flyktet til. Dette er en økning på 36 prosent fra tilsvarende tall fra året før. I 2022 fikk kun 114.000 kvoteflyktninger starte et nytt liv i et annet land – under seks prosent av de som venter på å kunne bli kvoteflyktninger.

Dersom flere land hadde vært villige til å ta imot kvoteflyktninger ville det vært mulig å finne et nytt hjem til disse i løpet av få år. Det ville dermed ikke utgjort en stor belastning for hvert enkelt land. I 2022 var det kun 21 land som tok imot kvoteflyktninger, og mange av disse tok kun imot et symbolsk antall.

Canada, Australia, Norge og Sverige har de siste årene vært de landene som har tatt imot flest kvoteflyktninger i forhold til folketallet. I 2022 mottok disse landene henholdsvis 47.550, 17.325, 3.124 og 3.740 kvoteflyktninger. Danmark, som tidligere tok imot mange, har knapt tatt imot noen kvoteflyktninger siden 2016.