Skjebnetime for europeisk flyktningpolitikk

Konsekvensene av EU-Tyrkia-avtalen

Det viktigste tiltaket for å begrense antall flyktninger og migranter var avtalen den tyske kansleren, Andrea Merkel, framforhandlet med Tyrkia, og som EU stilte seg bak. Den innebar at alle som ankom Hellas uten gyldige papirer skulle sendes tilbake til Tyrkia. Samtidig skulle EU ta imot et tilsvarende antall syriske flyktninger fra Tyrkia, som antall syrere som ble returnert. Tyrkia fikk også seks milliarder euro for å ta hånd om det store antallet flykninger i landet. Avtalen mellom EU og Tyrkia har ført til en nedgang på over 90 prosent i antall flyktninger og migranter som ankommer Hellas. 

Selv om færre ankommer Hellas, har antallet som søker asyl i Hellas steget kraftig.  Det skyldes at det juridisk har vist seg svært vanskelig å returnere flyktninger og migranter til Tyrkia, og at EU nå krever at Hellas selv må ta ansvar for alle flyktninger og migranter som ankommer landet.

I 2015 vedtok EU en midlertidig relokaliseringsordning for asylsøkere som hadde kommet til Hellas og Italia, som også Norge sluttet seg til. Ordningen ble sabotert av mange europeiske land, og den ble ikke forlenget da den løp ut høsten 2017. I tillegg insisterer EU på at det første europeiske landet asylsøkeren kommer til skal registrere fingeravtrykk, være ansvarlig for asylprosessen og gi beskyttelse til dem som har behov for det. 

Hellas er overlatt til seg selv

Dette kravet i Dublinforordningen ble tidligere praktisert i begrenset grad, og både Schengens yttergrenseland og flyktningene selv så seg ofte tjent med at det ikke ble registrert fingeravtrykk i land som Italia og Hellas, slik at de kunne reise videre til det landet de selv ønsket å søke asyl i. Det var også en viss forståelse fra land i andre deler av Europa for at det ville være urimelig om noen få land skulle måtte ta imot en uforholdsmessig stor andel av flyktningene på grunn av sin geografiske beliggenhet.

De siste årene har dette endret seg dramatisk. Den økende støtten til innvandringskritiske partier har skremt mange regjeringer til å ta i bruk alle tilgjengelige midler for å begrense innvandringen til sitt land så mye som mulig. I tillegg frykter EU en ny flyktningstrøm som de opplevde i 2015, og vil avskrekke flyktninger fra å ta seg til Hellas ved å signalisere at alle som kommer dit må forvente å bli værende i Hellas.

Hellas var allerede før den store flyktningstrømmen blant landene i Europa med dårligst kapasitet til å håndtere et stort antall asylsøkere. I 2010 stanset de fleste land returer av asylsøkere til Hellas etter at Den europeiske menneskerettsdomstolen slo fast at forholdene for flyktninger og asylsøkere brøt med menneskerettighetene. Men alt i 2016 konkluderte EU-kommisjonen med at det igjen var forsvarlig å gradvis gjenoppta returene fordi EU hadde bidratt betydelig til å styrke asylsystemet – til kraftige protester fra Hellas.

Hellas sliter fortsatt med ettervirkningene av finanskrisen, og den store økningen i antall asylsøkere gjør at mottakskapasiteten er på bristepunktet. Det tar ofte flere år før en asylsøknad blir behandlet, og i mellomtiden lever asylsøkerne under kritikkverdige forhold i mottakssentre, særlig på de greske øyene. 

Manglende ansvarsfordeling gir farlige konsekvenser

Dersom Dublin-samarbeidet skal overleve, er det en forutsetning at det kommer på plass en mekanisme for ansvarsfordeling. Det har også EU selv erkjent, og det har lenge vært forhandlinger mellom medlemslandene for å komme fram til en slik ordning. Disse forhandlingene står nå i stampe.

Det er særlig Ungarn, Polen og andre østeuropeiske land som er innbitte motstandere av å ta imot flyktninger. EU har lagt stort press på disse landene uten å lykkes. Ungarns statsminister, Viktor Orbán, framstiller seg selv som det kristne Europas beskytter, og er særlig kritisk til å ta imot muslimske flyktninger. EU-valget i 2019 viste at Orbán har støtte hos flertallet av befolkningen for den ytterliggående politikken han fører.

Italia har tatt imot flere hundre tusen flyktninger og migranter de siste årene, og er, ved siden av Hellas, det landet som kraftigst har fått merke effektene av den manglende viljen til ansvarsfordeling. Det store antallet flyktninger og migranter som Italia selv er forventet å ta hånd om, har bidratt til økende oppslutning for innvandringskritiske partier, og førte til at Matteo Salvini fikk jobben som innenriksminister og visestatsminister. Den posten har han utnyttet til å begrense innvandringen til landet med alle midler.

Italia, som tidligere har blitt dømt i Den europeiske menneskerettsdomstolen for å returnere migranter til Libya, betaler nå libysk kystvakt for å plukke opp båtflyktninger i Middelhavet, og sender dem tilbake til slavelignende interneringsleirer. Skip som har reddet flyktninger og migranter fra å drukne, har det siste året blitt nektet å legge til kai i Italia før andre land har forpliktet seg til å ta dem imot. Andre båter har måttet reise videre til Spania for å sette flyktningene i land. Nå truer Salvini frivillige organisasjoner med store bøter om de trosser forbudet. 

De dramatiske tiltakene har ført til at det i 2018 kun kom 23.400 flyktninger og migranter til Italia – en nedgang på over 80 prosent fra året før. Nedgangen har fortsatt i 2019, hvor det har kommet færre enn 2.000 de første fem månedene. 

Menneskesmuglere velger nye ruter

Etter at det har blitt vanskeligere å benytte den østlige- og sentrale Middelshavsruten, har den vestlige ruten fra Marokko til Spania blitt stadig viktigere, og i 2018 klarte mer enn 50.000 flyktninger og migranter å ta seg til Spania. De fleste av disse kom sjøveien, men det var også 18.000 som klarte å ta seg over de høye grensegjerdene rundt de spanske enklavene Ceuta og Mellilla, som ligger på kysten av Marokko.

Spania hadde også en kraftig økning i antall asylsøknader i 2018, men over halvpartene av asylsøkerne kom fra land i Latin-Amerika, som i liten grad kommer via Middelhavet. Det viser at de som ankommer Spania via den vestlige Middelhavs-ruten i større grad klarer å ta seg videre til andre europeiske land enn hva tilfellet er for de som ankommer Italia og Hellas. I tillegg er det en betydelig andel som ikke søker asyl, men søker arbeid i det store uformelle arbeidsmarkedet i Spania, særlig knyttet til landbruket. 

Totalt var det 24 prosent færre som tok seg over Middelhavet i 2018 sammenlignet med 2017, og 84 prosent færre enn i 2015. Andelen som mister livet under overfarten har gått opp som følge av at de må velge farligere ruter, og at den libyske kystvakten, som nå patruljerer kysten, mangler den redningskompetansen som den europeiske redningstjenesten har. Hele sju prosent av alle som la ut på reise over Middelhavet mistet livet i 2018.

Mange søker fortsatt asyl i Europa

Til tross for at det i 2018 var kun 117.000 som tok seg over Middelhavet, var det over 580.000 som søkte om asyl i EU i 2018, en nedgang på 11 prosent fra året før. Dette viser at menneskesmuglere finner nye måter å ta seg inn i Europa når andre stenges. Selv om tallene for 2018 er en halvering sammenlignet med 2015 og 2016, ligger det likevel langt høyere enn det som var vanlig før 2015. 

Det store flertallet av de som søker asyl i Europa kommer altså ikke over Middelhavet. Det finnes ingen fullstendig oversikt over hvordan disse asylsøkerne har kommet til Europa. Et økende antall personer fra Venezuela og andre latinamerikanske land har søkt asyl i Europa de siste årene, og de fleste av disse trenger ikke å søke visum. Likevel tyder det på at de fleste som har kommet i 2018 har reist via vanlige grensestasjoner med falske papirer eller har klart å krysse grensen til Schengen-området uten å ha blitt registrert.

Tyskland tok imot 162.000 asylsøkere og er fortsatt den desidert største mottakeren i Europa, til tross for en nedgang fra året før. Frankrike hadde en liten økning fra 2017 og tok imot 110.000. På de neste plassene kommer Hellas, Spania og Italia. Kypros og Spania hadde den største økningen fra 2017 med henholdsvis 70 og 60 prosent. Italia og Østerrike hadde den største nedgangen, men henholdsvis 61 og 49 prosent.

Sverige, som var det nest største europeiske mottakerlandet under flyktningstrømmen i 2015, har senere hatt en betydelig nedgang, og i 2018 tok de imot 18.000 asylsøkere. Dette skyldes både innstramninger i rettighetene for asylsøkere og at grensekontroller gjør det vanskeligere å ta seg nordover i Europa. Likevel tar Sverige fortsatt imot langt flere enn de andre nordiske landene til sammen. Norge tok imot kun 2.655 asylsøkere, noe som er det laveste siden midt på 90-tallet.