Verdens mest neglisjerte fluktkriser i 2020

De enorme krisene som herjer Den demokratiske republikken Kongo burde resultert i en enorm internasjonal innsats i 2020. I stedet lider kongolesere i stillhet, langt borte fra medias søkelys og med akutt mangel på internasjonal støtte.

Kongos humanitære krise ble forverret ytterligere i 2020 på grunn av en økning i volden og en enda mer usikker matvaresituasjon. Landet ble hjemsted for det største antallet nye, internt fordrevne i verden. I gjennomsnitt ble 6.000 mennesker tvunget på flukt hver eneste dag. Hele samfunn flyktet fra brutal vold, hus ble ødelagt og familier ble forlatt uten tilgang til rent vann, mat, husly og helsetjenester.
Totalt er mer enn 5 millioner mennesker i Kongo nå på flukt i eget land. Ytterligere én million har flyktet ut av landet. Majoriteten av disse oppholder seg i nabolandene.

Store humanitære behov
Stadig tilbakevendende vold og fordrivelser har ført til at enorme jordbruksareal ligger brakk. Mennesker har blitt hjemløse og avskåret fra sine levebrød. Kombinert med en økonomisk nedgang og konsekvensene av Covid-19, har dette resultert i økt sult og et enormt behov for nødhjelp. Nesten 20 millioner mennesker var avhengig av nødhjelp ved utgangen av 2020, sammenlignet med rundt 13 millioner året før. På toppen av dette ble landet rammet av to Ebola-utbrudd.

Lite internasjonal støtte
Avstanden mellom de humanitære behovene og faktisk støtte var foruroligende. Mindre enn 33 prosent av de nødvendige midlene ble mottatt. Dette gjorde krisen i Kongo til en av verdens mest underfinansierte kriser. Den brutale realiteten i 2020 førte til at FN i appellen for 2021 kun har bedt om støtte til å hjelpe 10 av de 20 millioner menneskene som har behov for nødhjelp i Kongo.

Flere tiår med konflikt har ført til givertretthet og en manglende vilje til å anerkjenne eller håndtere de akutte krisene som utspiller seg.

Lite beskyttelse
Givertrettheten gikk hånd i hånd med mangelen på politiske initiativ til å stabilisere det afrikanske landet. Det har blitt rapportert at rundt 100 forskjellige væpnede grupper opererer i de østlige delene av landet. Til tross for at FN er til stede med en fredsbevarende styrke, har kongolesiske myndigheter og det internasjonale samfunnet i liten grad klart å beskytte sivile fra å bli drept, kvinner fra å bli voldtatt av væpnede menn og barn fra å bli rekruttert som barnesoldater.

Konflikten førte til manglende skolegang og utdanning, og har satt fremtiden for en hel generasjon i fare. I tillegg har dette gjort barn ekstra utsatte for vold og et liv som barnesoldater.

Sultsituasjonen forverret seg ytterligere i 2021.

I april slo FN alarm og rapporterte at rekordmange – 27 millioner mennesker, én av tre kongolesere – led av akutt sult.

Tre forskjellige kriser fortsatte med uforminsket styrke i Kamerun i 2020. Disse påvirket nesten alle landets ti regioner. Dødelige angrep og økende vold drev ytterligere 123.000 mennesker på flukt, omtrent dobbelt så mange nye fordrevne som året før.

Pågående vold i de engelskspråklige delene av Kamerun drev et stort antall mennesker på flukt og gikk spesielt hardt ut over barn og deres rett til utdannelse. Så mange som 700.000 barn mistet skolegang. Det ble registrert et høyt antall angrep på skoler og utdanningssentre etter at korona-restriksjonene ble lettet. Skolebarn og lærere ble trakassert, kidnappet og drept.

Konflikten med Boko Haram i de nordligste delene av landet ble også forverret. Totalt er mer enn 300.000 mennesker nå drevet på flukt på grunn av konfliktene i området. Nærmest daglig ble det rapportert om angrep, drap, kidnappinger, plyndring og ødeleggelser.

I de østlige delene av Kamerun fortsatte flyktningkrisen. Mer enn 300.000 flyktninger fra Den sentralafrikanske republikk har søkt beskyttelse i området.

Kamerun toppet listen over neglisjerte fluktkriser i både 2018 og 2019, stort sett på grunn av manglende internasjonal oppmerksomhet. En liten økning i den økonomiske støtten vippet denne ned fra toppen i år, men krisen er fremdeles alvorlig forsømt.

Ingen vellykkede forhandlingsforsøk fant sted, og lite internasjonalt press ble lagt på partene for å få slutt på angrepene på sivile. Mediedekningen var også begrenset, delvis på grunn av at journalister ikke får tilgang til de rammede områdene.

Tidlig i 2021 så det ikke ut til at en løsning på krisene i Kamerun var i sikte. Lengst nord i landet økte angrepene på sivile voldsomt, og hundrevis av hjem ble plyndret.

Flyktninghjelpen er til stede i verdens mest neglisjerte kriser og gir hjelp til dem som trenger det.

I 2020 kjempet Burundi med de sosioøkonomiske konsekvensene av Covid-19, et økende antall fordrevne på grunn av naturkatastrofer, i tillegg til hjemvendte flyktninger. Alt dette med begrenset støtte fra det internasjonale samfunn.

I kjølvannet av landets lengstsittende presidents død i juni, viste Burundis nye leder tidlige tegn på reformvillighet, etter mange år med selvpålagt politisk isolasjon under landets forrige president.

I september advarte allikevel FNs granskingskommisjon for Burundi om pågående menneskerettighetsbrudd og manglende straffeforfølgelse, selv etter presidentens død. FNs høykommissær for menneskerettigheter har utvidet kommisjonens mandat med et år til.

Bistandsfinansieringen var altfor lav. Mot slutten av året var om lag 130.000 mennesker internt fordrevne i Burundi, og over 300.000 burundiske flyktninger oppholdt seg i nabolandene. Likevel ble bare 29 prosent av nødhjelpsresponsen i landet og appellen om støtte til flyktninger i nabolandene finansiert i 2020.

120.000 hjemvendte, burundiske flyktninger, hovedsakelig fra Tanzania, la ytterligere press på knappe ressurser – spesielt i de urbane områdene.
Mens andre land fikk stor oppmerksomhet på grunn av klimautfordringer, gikk Burundis oversvømmelser og tørke stort sett ubemerket hen. Dette til tross for at disse hendelsene førte til de største fordrivelsene i landet i fjor.

Flere oversvømmelser er ventet gjennom 2021. Kombinert med pandemiens bevegelsesbegrensninger og tapte økonomiske muligheter, kan dette komme til å forverre matvaresituasjonen ytterligere.

I Venezuela led folket fortsatt under presset fra sju år med kraftig økonomisk nedgang og hyperinflasjon, og en fastlåst politisk situasjon etter at lederen for den opposisjonsstyrte nasjonalforsamlingen utropte seg selv til statsoverhode i 2019.

Den humanitære krisen viste få tegn til å avta midt oppe i det økonomiske og politiske kaoset. Én av tre venezuelanere manglet trygg tilgang på mat på slutten av året, og 30 prosent av alle barn under fem år var kronisk underernærte.

Mer enn fem millioner venezuelanere har forlatt landet siden 2014 på grunn av mat- og medisinmangel og undertrykkelse. Dette gjør fluktkrisen til en av verdens største. Antallet mennesker som forlot landet gikk riktignok kraftig ned i 2020 på grunn av koronarestriksjonene.

Helsevesenet var nær kollaps og andre smittsomme sykdommer var på vei tilbake. Covid-19 forverret den allerede desperate humanitær situasjonen.

Så mange som 10.000 protestaksjoner brøt ut over hele landet i løpet av året. Majoriteten av dem protesterte mot de sosioøkonomiske konsekvensene av pandemien.

Venezuela har vært på listen over neglisjerte fluktkriser hvert år de siste fem årene, men krisen fortsetter å få lite internasjonal oppmerksomhet. I 2020 mottok FN mindre enn 40 prosent av de pengene man mente trengtes for å bistå venezuelanere i nød i eget land, samt flyktninger i nabolandene.

I desember advarte Organisasjonen av amerikanske stater om at tallet på venezuelanske flyktninger og migranter kunne øke med så mye som to millioner, hvis nabolandene gjenåpnet grensene og situasjonene i landet ikke bedret seg.

Etter å ha blitt kraftig rammet av to tropiske stormer, er Honduras nykommer på listen i 2020. Disse ødeleggelsene kom på toppen av årevis med matvaremangel, gjengvold, klimautfordringer og enorm arbeidsledighet som en konsekvens av Covid-19.

I 2020 ble titusenvis av mennesker drevet på flukt på grunn av vold eller manglende håp om et bedre liv. Disse la ut på risikable reiser på søken etter et bedre liv og trygghet i Mexico eller USA.

Stormene Eta og Iota traff Honduras med kun to ukers mellomrom i november. Nærmere tre millioner mennesker ble rammet. Familier i de hardest rammede områdene forsøkte å redde det de kunne og komme seg i sikkerhet mens hjemmene deres ble oversvømmet av enorme gjørmeras. Mange tilbragte flere dager på toppen av hustak mens de ventet på hjelp.

Nesten en tredjedel av alle honduranere ble rammet av denne dobbelkatastrofen. Nabolandene El Salvador og Guatemala ble også hardt rammet. Til tross for dette ble de stadig forverrede forholdene i det nordlige Sentral-Amerika i all hovedsak oversett av verdenssamfunnet. Som et resultat klarte ikke hjelpeapparatet å koordinere en god nok nødhjelpsrespons til å møte behovene på bakken.

I 2021 fikk Honduras og nabolandene riktignok et glimt av håp da USA og FN tok til orde for en regional plan for nødhjelpsarbeidet og lovte økt finansiering.

Flyktninghjelpen er til stede i verdens mest neglisjerte kriser og gir hjelp til dem som trenger det.

Den væpnede konflikten nordøst i Nigeria viste ingen tegn til å ta slutt idet den gikk inn i sitt 12. år. Vold, begrenset bevegelsesfrihet og angrep på hjelpearbeidere hindrer nødhjelp i å nå fram til mange av dem som trenger det mest.

Mer enn én million nigerianere som står uten tilgang til helt elementære tjenester er helt avskåret fra nødhjelp fordi hjelpearbeidere ikke trygt kan nå frem med hjelp.

På grunn av langvarige konflikter, klimaendringer og effekten av Covid-19 var nær 11 millioner mennesker avhengig av humanitær bistand i 2020. Mellom seks og sju millioner mennesker stod foran en alvorlig sultsituasjon i perioden mellom innhøstingene. Over tre millioner nigerianere har blitt drevet på flukt siden konflikten startet i 2009.

Til tross for enorme behov og et stadig mindre spillerom for de humanitære organisasjonene på bakken, gjorde det internasjonale samfunnet lite for å bedre situasjonen. Sikkerhetssituasjonen og begrenset tilgang til konfliktområdene bidro også til lite mediedekning av konflikten.

I løpet av første kvartal 2021 forverret sikkerhetssituasjonen seg ytterligere. En rekke angrep på byene Dikwa og Damasak jaget titusenvis av sivile på flukt. Angrepene rammet også hjelpeorganisasjoner, og førte til at nødhjelpsarbeidet i flere områder måtte stanse. Sikkerhetssituasjonen og mangel på tilgang for hjelpeorganisasjoner forverret også sulten i flere deler av landet. FN advarte om at deler av delstaten Borno kunne bli rammet av hungersnød, hvis situasjonen fortsatte å forverre seg.

Burkina Faso var verdens raskest voksende humanitære krise i 2020. Økt vold førte til en dobling av antallet fordrevne mennesker, og tallet overskred én million i fjor.

Væpnede opprørere og militæroperasjoner har jaget én av 20 innbyggere på flukt siden 2019. Sikkerhetssituasjonen har også ført til etniske gnisninger både innenfor og mellom lokalsamfunn. Dette er en type spenning som aldri tidligere har vært sett i landet.

Den to år lange væpnede konflikten og de økonomiske konsekvensene av Covid-19 har rammet sivilbefolkningen hardt, og gjort at landet som var en nykommer på listen over neglisjerte fluktkriser i 2019 – også er på listen for 2020.

Antallet mennesker som ikke får nok mat har blitt nær tredoblet i løpet av 2020. Mer enn tre millioner mennesker er nå rammet av sult.

Barna betaler en spesielt høy pris. Burkina Faso har rapportert om det høyeste antallet angrep rettet mot skoler i den sentrale Sahel-regionen. 350.000 skolebarn ble rammet. Bortføringer og drap på lærere og plyndring og brenning av skoler førte til at mer enn 2.500 læresteder stengte i løpet av skoleåret.

Selv om behovene for humanitær bistand var enorme i 2020, fikk situasjonen lite internasjonal medieoppmerksomhet. Den sporadiske mediedekningen fokuserte i hovedsak på antiterror-aksjoner og sikkerhetsutfordringer i Sahel-regionen generelt. Samtidig skled landet enda nærmere kanten av stupet.

En fastlåst politisk situasjon mellom Etiopias føderale regjering og regionale myndigheter i Tigray-regionen resulterte i full krig i november 2020. Harde kamper førte til høye dødstall, seksualisert vold, store flyktningstrømmer og sult. Tusenvis av mennesker søkte tilflukt i nabolandet Sudan.

Selv før krisen i Tigray var Etiopia rammet av en alvorlig humanitær krise. Etniske konflikter i andre deler av landet, de sosioøkonomiske konsekvensene av Covid-19 og klimautfordringer som tørke, flom, og til og med en gresshoppe-invasjon, var årsakene.

Bistandsarbeidet i Etiopia var underfinansiert og det var ikke nok penger til å møte de store behovene. Spesielt gjaldt dette de 2,7 millioner internt fordrevne, og 900.000 flyktninger fra Sør-Sudan, Somalia og Eritrea som oppholdt seg i landet.

Media dekket en kort stund kampene i Tigray. Før konflikten blusset opp i Tigray, fikk flyktningkrisen og den humanitære situasjonen i landet liten oppmerksomhet.

Vedvarende konflikt og hjelpeorganisasjoners manglende tilgang til Tigray-regionen er fortsatt en bekymring i 2021. Det er heller ingen tegn til at den humanitære situasjonen vil bedre seg.

Valget av Joe Biden til president førte riktignok til større innsats fra USA. Biden-administrasjonen oppfordrer til megling og fred i regionen. Den afrikanske union står også i god posisjon til å bidra til megling, hvis de skulle velge å engasjere seg.

Flyktninghjelpen er til stede i verdens mest neglisjerte kriser og gir hjelp til dem som trenger det.

Uroligheter forbundet med valget på slutten av 2020 førte til store flyktningstrømmer og forverret en allerede ekstremt vanskelig humanitær situasjon i Den sentralafrikanske republikk.

På grunn av en økning i vold fra væpnede grupper og strid om naturressurser ble ytterligere 300.000 mennesker tvunget på flukt i løpet av året.

Oppblomstringen av nye kamper var en alvorlig ripe i lakken for fredsavtalen fra 2019 som var støttet av FN og Den afrikanske union. I tillegg viste det ineffektiviteten til de fredsbevarende styrkene fra FN som er til stede for å beskytte sivilbefolkningen.

2,8 millioner mennesker, mer enn halvparten av alle innbyggerne i Den sentralafrikanske republikk, hadde behov for nødhjelp i 2020. Til tross for dette skapte landets langvarige konflikt sjeldent internasjonale overskrifter.

Det var akutt behov for mat, grunnleggende helsetjenester og rent vann. Samtidig kom det rapporter om seksualisert vold mot kvinner og unge jenter og væpnede grupper som tvangsrekrutterte soldater. Disse hendelsene vitner om et økt behov for beskyttelse av sivilbefolkningen.

Den humanitære innsatsen var relativt godt finansiert. Nesten 70 prosent av de etterspurte midlene kom på plass i 2020. Men man hadde ikke budsjettert for de økte behovene knyttet til urolighetene rundt valget i desember.

I løpet av april 2021 har en av de største, væpnede gruppene i landet forpliktet seg til å gå ut av en koalisjon som hadde som mål å styrte presidenten. Gruppen gjentok også at de vil stå ved forpliktelsene i fredsavtalen fra 2019, noe som gir håp om at avtalen ikke er helt død.

Krisen i Mali har vært på listen over neglisjerte fluktkriser de tre siste årene. Årsakene til dette er alvorlig underfinansiering av nødhjelpsarbeidet, mangel på medieoppmerksomhet og et snevert internasjonalt fokus på antiterror. Disse faktorene gjorde seg også gjeldene gjennom 2020.

Sikkerhetssituasjonen ble ytterligere forverret i løpet av året på grunn av vold i forbindelse med parlamentsvalget, anklager om korrupsjon i regjeringen og et militærkupp i august.

Usikkerhet og konflikt gjorde den generelle humanitære krisen verre. Innen utgangen av året var det 326.000 internt fordrevne mennesker i landet. Dette er en økning på mer enn 50 prosent siden slutten av 2019. På grunn av sikkerhetssituasjonen og dårlige veier ødelagt av flom sliter bistandsorganisasjonene med å nå frem med hjelp. Dette er også utfordringer som fører til at mediene sliter med å rapportere fra Mali.

FN, Frankrike og flere vestafrikanske land bidrar med militærstøtte for å stabilisere landet. Likevel var det få tegn til bedring av sikkerhetssituasjonen for sivilbefolkningen. Militæroperasjoner mot væpnede grupper fører faktisk til en økt risiko for sivile, som blir utsatt for hevnangrep fra de væpnede gruppene.
Finansieringen av nødhjelpsinnsatsen matchet ikke behovet og appellen for 2020 var under halvfinansiert.

For 2021 ser situasjonen ut til å forbli den samme. Politisk uro, voldelige ekstremisme og militæroperasjonene fortsetter, side om side med Covid-19-pandemien. Det er anslått at mer enn sju millioner mennesker trenger nødhjelp i 2021, en økning på en million siden 2020.