Flyktet fra Chile:

«Nå tar de din far»

På taket stod en stor hjemmelaget antenne slik at de kunne se tv fra Peru, for det var dårlig forbindelse til chilensk tv. Den 11. september 1973 satt Alfredos far foran skjermen og fikk høre den sjokkerende nyheten: Militæret hadde tatt makten. 

– Han virket bekymret og ville dra inn til byen. Jeg tror han må ha haiket, for vi hadde ikke lenger den lastebilen.

Dagen etter sa faren min, med stort alvor: «Vi må dra til Peru. Vi skal ikke ta bussen, vi skal gå». Noe som ville innebære en gåtur på 60 kilometer gjennom ørkenen. Jeg skjønte ikke hva som var i ferd med å skje. På den annen side: Vi hadde jo vært i Tacna i Peru flere ganger før, for å besøke venner og slektninger, så at vi skulle reise dit var ikke så merkelig, forteller Alfredo. Han husker at han syntes det var rart at de skulle vandre hele den lange veien. Han lurte litt på hvordan det ville gå.

Alfredo fikk beskjed om å gå til butikken for å handle brød og pasta. Mens han var der, la personer i butikken merke til at noe var i ferd med å skje et stykke lengre nede i gaten. En av dem sa: «Nå tar de din far».

Han skyndte seg ut. 

Alfredo gikk litt nedover, og så mot huset som lå omtrent 400 meter unna. Han så en bil – i dag husker han ikke om det var en militærbil eller en politibil. Det var kanskje tre menn der. En person som lignet på hans ble ført inn i bilen. 

– Noen få sekunder senere kjørte de forbi meg. Jeg så at det satt en som ligner på far i bilen. Men jeg klarte ikke koble de to tingene, at det skulle være faren min. Hjernen min greide rett og slett ikke å forstå det jeg så. 

Da Alfredos far satt i fengselet La Serena ble han en slags altmuligmann og derfor fikk han være ute av cellen lengre enn de andre fangene. Ute i gården ble han kjent med en hund. En dag var ikke hunden der. Alfredos far ble bekymret og lette etter den. Han fant sin firbente venn; den stod på den store plassen som ble brukt til fangeopptellingen. Den stirret ned i bakken – hadde det klikket for den? Men det viste seg at den stirret på maur.

– Mange år senere, da min far fortalte om denne historien, lo han godt. Den lille skapningen hadde gitt ham glede i en av de mørkeste periodene av hans liv, forteller Alfredo, som senere fikk en chilensk kunstner, Yael Mancilla Gewolb, til å lage denne tegningen av faren og hunden.

Nordstjernen

Alfredo gikk hjemover. 

Han kjente at han begynte å bli engstelig.

Han åpnet døren til huset deres. Og han fikk sjokk: De få møblene de hadde lå slengt rundt omkring, de var ødelagt og det så kaotisk ut. 

Faren var ikke der.

– Madrassene var skåret opp. Fars skjorte lå på sengen. Jeg tok den opp og luktet på den. Da kjente jeg lukten hans. 

Dette har alltid stått for meg som det kaldeste øyeblikket i mitt liv. Jeg forstod da at han var borte. 

«Far var min Nordstjerne. Da jeg ble alene, spurte jeg meg ofte: «Hva ville far ha sagt?» «Hva ville han gjort?» Da jeg vokste opp, hadde jeg ganske mye frihet og han stolte på meg. Jeg kunne si: «Pappa, jeg trenger bøker». Da svarte han: «Hvor mange bøker og hvor mye penger trenger du?» Som 12-åring var jeg en nokså selvstendig fyr.»

Alfredo visste ikke hva han skulle gjøre. Naboen foreslo at han skulle dra inn til byen og prøve å finne ut av hvor faren var blitt av. Han gikk ut på hovedveien og haiket. Mannen som stoppet, viste seg å være en av farens erkefiender i nabolaget. 

– Men han var vennlig og behandlet meg pent. 

Alfredo ba om å bli satt av ved huset til farens venn, Gastón Valenzuela, som var tillitsvalgt i sosialistpartiet. Gastón bodde i sentrum og var telegrafist på toglinjen fra Arica til La Paz. Han var 27 år gammel. Alfredo kjente konen hans også, for av og til fikk han melding fra henne med spørsmål om han kunne kjøpe egg for henne fra gårdene i nærheten der Alfredo bodde. 

Farlige tider

De slapp inn gutten. 

Men det var med en viss nølen. 

Det var farlige tider. 

Snart kom en annen av farens venner dit; Oscar Rippol og hans kone. 

– Jeg husker at de voksne satt i stuen og så nyhetene. De begynte å gråte. For på skjermen kunne vi se en livløs Salvador Allende bli båret ut av presidentpalasset.

Denne reaksjonen fra de voksne gikk sterkt innpå meg. Men jeg hadde ingen å spørre om hva det var som skjedde. 

Gastóns hus lå et kort stykke unna fra guvernørens kontor. Nå hørte vi at det rullet militære kjøretøy og tanks på veien. 

– Jeg fikk overnatte hos Gastón og kona i et par dager. I løpet av denne tiden ba han meg om å hjelpe ham med å brenne opp alt som kunne knytte ham til sosialistene: Diverse dokumenter, LP-plater, turistbrosjyrer til Kina. 

Noen uker senere traff jeg Gastón i sentrum, han var på vei fra jobb og kom trillende på sykkelen sin.  

Han virket helt vanlig. Men så var han også en forsiktig mann. 

Et par dager senere ble han arrestert. 

To dager etter fengslingen leste jeg at Gastón var blitt skutt og drept, sammen med Oscar i tillegg til en som het Manuel Donoso. 

Gategutt

Naboene fortalte at politiet hadde spurt etter Alfredo. Han skjønte at han ikke kunne bo hjemme lenger. Han gikk til stranden. Gravde seg ned, dekket seg til med sand. 

Sov der. 

På dagtid dro han til byen og banket på dører. «Kunne han få bo der?» «Nei, det passer ikke». Folk tok ikke sjansen. 

Ukene gikk. 

Faren satt i tre ulike fengsler, og Alfredo fulgte etter ham for å være nær ham: Først i Arica, så i byen La Serena og til sist i hovedstaden Santiago. Alfredo besøkte ham. Far og sønn skrev også brev til hverandre.

«Jeg husker ikke helt hvordan, men jeg fikk tak i et dokument som førte til at jeg kunne besøke min far. Jeg hadde fått vite at fanger likte å få sigaretter. Så jeg kjøpte de billigste sigarettene jeg kunne finne. Ironien er at de sigarettene het: «Liberty». Jeg tror det var en blå pakke, veldig likt det merket som i sin tid var malt som reklame på Majorstuehuset i Oslo, og som var det merket kong Olav røkte. Jeg likte den reklamen. For hver gang jeg så den, ble jeg minnet om pakken jeg kjøpte til far». 

Alfredo følte stor omsorg for sin far. Så når faren spurte ham om hvordan han hadde det, tok Alfredo seg sammen, smilte muntert og sa noe sånt som: «Takk, det går helt fint!». 

– En dag sa far at jeg skulle gå hjem, hente TV-apparatet og forsøke å selge det for å få noen penger. Mens jeg prøvde å selge Tv-en til en mann, antastet han meg. Jeg var stor for alderen og klasket til ham. Jeg kom meg unna.

Det har bestandig undret meg at pedofile har en utrolig evne til å finne frem til barn som trenger hjelp. 

Jeg er ikke stolt over å ha klasket til noen. Men jeg måtte. Senere har jeg tenkt: Hva hadde skjedd hvis jeg ikke hadde vært så stor for alderen? Eller hvis jeg hadde vært et mindre selvstendig barn?

Barnearbeid

I Arica fikk Alfredo jobb hos en mann som drev et lite pukkverk. 

– Jeg skulle bruke trillebår, sile sand og småstein. Jeg hadde ikke sko. Det var veldig vondt å gå barbeint på småstein hele dagen. Jeg tror jeg jobbet i et par dager for å få fylt opp en lastebil. Men lønnen jeg fikk, hadde jeg kun råd til å kjøpe en spagettipakke. Da tenkte jeg: «Dette er ikke profitt». 

 «Da jeg besøkte far i fengselet, så jeg at han var blitt veldig tynn. Han var rundt 1,94 meter høy og veide kanskje 60 kilo. De hadde brukket armen hans: Han hadde hatt et brudd der fra før etter en arbeidsulykke, og det bruddet var den gang blitt operert. Nå hadde fengselsfolkene brukket det opp igjen ved å slå ham da han ba om ekstra mat. Armen grodde skeivt, og det ble et dypt søkk i den. Senere ble armen operert i Norge, der legene satte inn titan. Det var ganske morsomt hver gang far skulle gjennom sikkerhetskontrollen på flyplasser senere i livet. Det sa «pling» overalt.» 

Alfredo fikk lov til å overnatte på pukkverket:

– Jeg sov på jordgulvet og dekket meg til med potetsekker. Den natten kjente jeg at det var en rotte som kom bort til meg. Og mens jeg lå der hørte jeg at to menn i en annen del av rommet drev med seksuelle aktiviteter. Det var vanvittig skremmende. 

Da det ble lyst, dro jeg.

«Jeg møtte mange svært hyggelige og meget hjelpsomme mennesker underveis da jeg som barn var alene i Chile. I løpet av disse tre årene, der jeg stort sett var på vandring, fikk jeg bo syv måneder hos noen slektninger og der fikk jeg også gå på skole. Dette var en stor hjelp, og jeg er meget takknemlig for denne tiden.

Andre hjalp meg videre et stykke på veien, og hjalp meg til å overleve. Det var også folk som sa «nei» etter en stund, fordi de ble redde for byrden. Senere har jeg funnet tilbake til noen av dem som hjalp meg. Barnebarna til en dame som var der for meg, har skrevet og vi har hatt lange samtaler. De har spurt meg om råd og sånt, for de har fulgt karrieren min. En annen fyr, som også ga meg husly, fant frem til meg i fjor. Han er nå blitt en gammel mann. Han kaller meg fremdeles for «Alfredito» - altså «Lille-Alfredo». Jeg sa til ham: «Men jeg er ikke liten!» Han svarte: «For meg vil du alltid være Alfredito».

Fars arbeidskamerat

En dag Alfredo gikk på gaten i Arica, traff han en tidligere arbeidskamerat av faren. 

– Han sa: «Kom, jeg har noe til deg!»

Alfredo var skeptisk, men fulgte etter. 

– Jeg stod i døren til hans enkle husrom, der veggene var dekket av avispapir. På en spiker hang noen klesplagg. Han hadde en gruvearbeiderhjelm.

«Far ble dømt til 11 års fengsel. Men etter at han hadde sittet i tre år, ble det mulig å få omgjort fengselsstraff til landsforvisning. I fengselet fikk han besøk av den norske ambassadøren Frode Nilsen. Far ble anbefalt av ambassadøren som kvoteflyktning.

Jeg fikk beskjed om å ta vaksine og skaffe meg et pass - jeg har det passet ennå. Den 15.september 1976 skulle jeg møte opp på flyplassen. Jeg haiket dit og derfor ble jeg litt forsinket. 

Far var omgitt av politifolk. Han hadde håndjern, fotlenke og kjetting rundt livet. Da jeg kom, sa han: «Du er sen». 

De fjernet håndjernene, fotlenken og kjettingen. Ambassadør Nilsen tok far under armen og sa til politifolkene: «Nå tar jeg over». Så førte han oss ut.

Min far hadde ikke høyere utdannelse og kunne ikke fremmede språk, men ambassadør Nilsen så at han trengte beskyttelse og han sørget for at Norge ga ham dette. 

I Norge ble vi tatt imot av Flyktningrådet, som var Flyktninghjelpens forløper. 

Da begynte vårt liv i frihet.»

– Fars gamle arbeidskamerat gikk bort til en skjorte som hang på spikeren. Han tok ut penger fra lommen, kanskje tilsvarende fem hundre norske kroner. Jeg husker at for ham var dette kanskje en hel ukes lønn. Han rakte frem pengene og sa: «Ta dem. Dra bort. Kom tilbake en dag og vis dem at de tok feil». 

Den gang skjønte jeg ikke hva han mente. 

Men for et år siden ble vi på Nansen Fredssenter spurt av den chilenske presidenten om vi kunne bistå Chile med dialog etter opptøyene i 2019. Siden den gang har et team i Chile og jeg blant annet arrangert over 30 dialoger mellom sivilsamfunn, regjering og akademia. Vi er blitt spurt om å fortsette med dette arbeidet frem til Chiles nye grunnlov blir klar i 2022. 

Faren min er død. Men for meg er dette en måte å tilbakebetale de mange menneskene som hjalp far og meg de årene livene våre ble endret. 

Nå skjønner jeg hva fars arbeidskamerat mente.