Ansikt til ansikt med en slave
På tross av at slaveriet ble avskaffet for lenge siden, er det i dag minst 40,3 millioner slaver i verden. Da Flyktninghjelpens beredskapssjef, Jose Garcia Barahona, var i en flyktningleir i Niger nylig, kom han i snakk med en ung mann.
– Han fortalte meg at han hadde vært slave, sier Jose.
Omtrent 40 kilometer utenfor Nigers hovedstad Niamey, ligger en flyktningleir. Da Flyktninghjelpens beredskapssjef Jose Barahona besøkte leiren for noen uker siden, gjorde han som han pleier: Han tok seg en rusletur for å snakke med folk.
Jose Barahona er Flyktninghjelpens beredskapssjef. Møtet med David i en av våre flyktningleirer, gjorde et sterkt inntrykk på ham. Foto: Privat
Jose Barahona er Flyktninghjelpens beredskapssjef. Møtet med David i en av våre flyktningleirer, gjorde et sterkt inntrykk på ham. Foto: Privat
Flyktninghjelpen etablerte seg i Niger i 2019. Landet grenser blant annet til Mali, Burkina Faso og Nigeria. Alle ligger de i Sahel, et karrig belte sør for Sahara – en region som strekker seg tvers over det afrikanske kontinentet. Befolkningen herjes av tørke, vold og stadig voldsommere angrep fra væpnede og radikale grupper. Ti tusener drives på flukt.
I flyktningleiren kom Jose i prat med en ung mann fra Eritrea. De snakket om fotball. Om Manchester United som var favorittlaget til den unge mannen. Om catalonieren Jose som er fan av fotballklubben Barcelona. Etter en stund inviterte hans nye venn Jose inn i teltet på en kopp te.
For å beskytte den unge mannen i flyktningleiren, vil ikke Jose oppgi navnet hans. La oss derfor kalle ham for «David».
– Mens vi satt der og snakket, fortalte han meg at han var blitt solgt og mishandlet. Da jeg hørte det, tenkte jeg at dette er jo som under slavetiden. Dette er som de filmene jeg husker jeg så da jeg var barn, som tv-serien «Røtter», sier Jose.
«Røtter» var en filmatisering av boken «Røtter» av forfatteren Alex Haley. Hovedpersonen Kunta Kinte var forfatterens stamfar, som ble fanget av slavehandlere i 1767 og sendt til USA for å arbeide på en plantasje.
Jose legger til:
– Jeg hadde aldri trodd at jeg noen gang skulle snakke med en slave. Men det var jo det han var.
Den moderne virkeligheten
Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), dekker ordet «slaveri» i dag en rekke brudd på humanitære rettigheter. I tillegg til tradisjonelt slaveri og slavehandel, omfatter overgrepene salg av barn, seksuelle overgrep av barn og bruk av bilder som viser dette, utnyttelse av barnearbeid, seksuell lemlestelse av jentebarn, bruk av barn i væpnet konflikt, gjeldsslaveri, handel med mennesker og med menneskelige organer, utnyttelse av mennesker til prostitusjon, og visse praksiser under apartheid og koloniale regimer.
Folk som er i behov av internasjonal beskyttelse – slik som migranter, flyktninger, internt fordrevne og statsløse – er ofte ekstra sårbare for utnyttelse. De som ikke har oppholds- eller arbeidstillatelse i det landet de kommer til, er særlig sårbare. De kan være i faresonen for ulike former for tvang i for eksempel transittfasen eller når de arbeider i et nytt land.
Den nigerianske kvinnen sier hun er offer for seksuell utnyttelse. Hun vil være anonym og kaller seg "Claudia Osadolor". Nå arbeider hun som skredder, takket være hjelp hun har fått fra en organisasjon i Benin by. Bildet er fra juli 2019. Foto: Nneka Chile/Reuters/NTB Scanpix
Slaver i alle land
Når vi i Vesten tenker på slaveri, mener vi som regel de europeiske kolonierobringene som førte til den transatlantiske slavehandelen, fra 1500-tallet til ut på 1800-tallet. Mennesker ble kjøpt i Afrika og fraktet over havet. Behandlingen av slavene var grotesk i sin brutalitet. Mange døde. De som ikke omkom på overfarten i slaveskipene, ble solgt i Nord- og Sør-Amerika.
Danmark var det første europeiske landet som opphevet slavehandelen i sine oversjøiske besittelser i 1792, og andre land fulgte med tiden etter. I dag har vi en tendens til å tenke at slaveri er noe som tilhører fortiden. Men der tar vi feil.
Ifølge 2017 Global Estimates of Modern Slavery som ble laget av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO), International Migration Organisation (IOM) og the Walk Free Foundation, er over 40,3 millioner mennesker i en situasjon som faller inn under begrepet moderne slaveri – og tallet er sterkt økende. Av 40,3 millioner er 25 millioner i tvangsarbeid og 15 millioner i tvangsekteskap. Mennesker som er på flukt er en spesielt sårbar gruppe.
Det finnes i dag slaver i alle land. I 2018 kom en rapport fra Global Slavery Index der det for eksempel anslås at det er så mange som 9.000 slaver i Norge og 136.000 slaver i Storbritannia. Les mer om rapporten her
Olaudah Equiano (1745-1797) var en afrikansk-britisk forfatter og antislaveri-aktivist. Han kom opprinnelig fra kongeriket Benin, som i dag utgjør det sørlige Nigeria. Olaudah ble solgt som slave da han var en ung mann. Senere i livet publiserte han sin selvbiografi, der han beskriver slavehandelen i all sin grusomhet:
«Det var veldig vanlig … for slavene å bli merket med sin herres initialer, og måtte ha en masse tunge kroker av jern rundt halsen. Selv ved de mest bagatellmessige anledninger ble de overlesset med jernkjeder; og torturinstrumenter ble ofte lagt til. Jern-masken, Tommelfingeren (der ofrenes fingre eller tær ble plassert i skrustikken og sakte knust, red.anm.) og så videre, er også godt kjent, og trenger derfor ingen beskrivelse, og ble noen ganger brukt for den minste feil. Jeg har sett en slave bli slått til noen av benene hans brakk, for så å få helt over seg en bolle kokende vann. Det er da ikke overraskende at denne behandlingen får de stakkars menneskene til å fortvile, og til å søke tilflukt i døden fra den ondskapen som gjør livene deres utholdelig?
(Fra «The Interesting Narrative of the Life of Olaudah Equiano”, 1789, oversatt av Flyktninghjelpen)
Tidlige utgaver av Olaudah Equianos bok hadde dette portrettet på forsiden - det eneste eksisterende portrettet av forfatteren. Graveringen er muligens basert på et forsvunnet miniatyr bilde av William Denton. Foto: Wikimedia Commons
David venter fortsatt på å få status som flyktning av UNHCR.
Les mer om hva en flyktning er her
– Han snakket godt engelsk, og fortalte meg at han studerte på universitetet i Eritrea. Men han ville ikke inn i militæret. Derfor hadde han spart opp penger for å reise til et annet land. Målet var å komme seg over grensen til Etiopia, der han skulle prøve å få seg en jobb og begynne på et nytt liv.
I 2015 betalte David menneskesmuglere for å kjøre ham i bil over grensen. Han betalte også grensevakter på begge sider. Så var han i nabolandet. Det hele tok bare noen få timer.
Enda en landegrense
«Slaveri» er et system der en gruppe mennesker står i eiendomsforhold til andre på en slik måte at de betingelsesløst kan utnyttes. Tvangsarbeid, menneskehandel, de verste former for barnearbeid og tvangsekteskap regnes også som slaveri.
Jose forteller videre:
– Som eritreer uten oppholds papirer i Etiopia var David å anse som en ulovlig migrant. Ingen ville gi ham jobb. Han prøvde lenge, men måtte til slutt gi opp. David ble kjent med flere i samme situasjon. Noen sa at han burde bli med dem til Sudan, der det skulle være enklere å komme inn på arbeidsmarkedet. Igjen betalte David menneskesmuglere for å klare å komme seg over en landegrense.
De kjørte i en varebil. Da de var fremme ved en by ved grensen til Sudan, møtte de som avtalt en kontaktperson. I hans varebil kjørte de trolig så langt som til Sudans hovedstad, Khartoum.
Da de kom ut av bilen, ble de holdt tilbake. Så ble de låst inne i det David kaller for «et hull». Jose tenker at det kanskje var en garasje eller noe lignende. Smuglerne sa: «Ta det med ro, vi skal frakte deg videre. Vi må bare holde deg her en stund».
Davids reise.
Davids reise.
Nadia Murad ga slaveriet et ansikt. Hun er en irakisk og jesidisk menneskerettighetsaktivist. I september 2016 ble hun FNs første goodwill-ambassadør for overlevende av menneskehandel. I 2018 ble hun tildelt Nobels fredspris.
Foto: RYOT Films/Oscilloscope/Kobal/Shutterstock(10406128e)/NTB Scanpix. Nadia Murad 'On Her Shoulders' Documentary - 2018
Slavemarkeder
I FNs menneskerettighetserklæring står det at «ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt».
Men i 2017 mottok den amerikanske tv-kanalen CNN en video som rystet verden. Filmen var tatt med en mobiltelefon et sted i Libya. Kvaliteten på bildene er ikke den beste, men de er ikke til å misforstå: Dette er fra et slavemarked.
Vi ser en mann som er blitt skjøvet frem på gulvet. Han kan kanskje være i 20 årene og skal være fra Nigeria. Han har på seg en skjorte og en løs bukse. Noen har plassert en hånd på mannens skulder, hånden blir hele tiden liggende på skulderen - som for å understreke eierskap over «varen». Vi hører en stemme: «Åtte hundre. Ni hundre… tusen… 1.100…». Solgt. For 1.200 libyske dinarer (rundt 800 USD eller 7.800 NOK).
For å undersøke saken nærmere, reiste en CNN-reporter til Libya. Med skjulte kamera vandret hun og en kollega inn på et privateid lokale utenfor Libyas hovedstad Tripoli. Der ble de vitne til at tolv mennesker ble solgt. Det hele tok mellom seks og syv minutter. Auksjonarius, kledd i kamuflasjeklær, sier: «Trenger noen en til å grave? Dette er skikkelig graver, en stor, sterk mann, han kommer til å grave». Og: «Hva byr dere? Hva byr dere?»
Ifølge CNN ble videomaterialet overlevert libyske myndigheter som skulle etterforske saken.
Vold, voldtekter og død
«Vi var ikke mange dagene i selgerens varetekt, før vi ble solgt på vanlig vis, som er: på et gitt signal (som et trommeslag), skynder kjøperne seg inn på plassen der slavene er holdt innesperret, og velger den varen de liker best. Støyen og befølingen, og den iveren som kjøperens ansikt viser, øker betraktelig frykten hos de skrekkslagne afrikanerne … På denne måten, uten skrupler, blir slekt og venner adskilt, mange får aldri se hverandre igjen».
(Fra «The Interesting Narrative of the Life of Olaudah Equiano”, 1789, oversatt av Flyktninghjelpen)
Noen av mange grufulle redskaper som ble brukt på mennesker. Foto: Wikimedia Commons
– Etter å ha vært innelåst i noen uker, fikk David og de andre beskjed om å gå inn i varebilen for å kjøre til Libya. Etter mange timer stoppet bilen i ørkenen. Der ble fangene gitt videre til den libyske mafiaen. Igjen ble de låst inne i det David beskriver som «et hull».
Alt var mørkt. Uten lys ble det vanskelig for David å skjelne dag fra natt. Han vet ikke hvor lenge han var der. De fikk noe mat. De ble jevnlig utsatt for vold og mishandling. De ble jevnlig voldtatt.
Helt til en dag da de tok med seg David utenfor og la en mobiltelefon i hånden hans: «Ring hjem til familien din, be dem om å sende penger til oss. Hvis ikke, blir du her lenger».
På det tidspunktet var David så langt nede at han ikke kunne annet enn å ringe hjem. Gråtende tryglet han familien om å sende den summen med penger som smuglerne ville ha for å slippe ham fri.
Solgt igjen
Libya grenser til Middelhavet i nord, og ligger dermed i Europas nærmeste nabolag. Landet er blitt en hovedport for flyktninger og migranter fra Afrika til Europa.
Les mer om Libya og Flyktninghjelpen her
Jose drikker litt av vannglasset. Vi sitter på hver vår side av bordet i et av møterommene i Flyktninghjelpens hovedkvarter i Oslo. Han setter glasset fra seg, og sier:
– Og kanskje måtte familien til David selge det meste de eide for å klare å skaffe til veie pengene?
Uansett, David var innelåst enda en tid. Noe av det verste han opplevde i fangenskapet var å måtte være vitne til at vennen hans døde.
Endelig sa de til ham at han var en fri mann. De sa: «Gå ned til stranden. Der er det er båt som du kan ta til Europa». Men i virkeligheten var David blitt solgt igjen. På stranden ble han bundet, fikk bind for øynene og ble slengt inn i en bil.
Bilen stoppet et sted ved kysten. Igjen ble han låst inne. Og det var det samme helvetet: Vold, voldtekt, sult og døende mennesker.
Han var der i noen måneder. Til han atter en gang fikk beskjed om å ringe hjem. Familien sa at de ikke hadde mer penger. Men de klarte å komme i kontakt med en slektning i USA som kunne gi dem et lån.
Annen slavehandel gjennom historien
Selv om den transatlantiske slavehandelen er det største og mest ødeleggende eksempelet vi kjenner til, er det blitt handlet med slaver gjennom hele menneskehetens dokumenterte historie. For eksempel varte den arabiske slavehandelen med europeere langt inn i den transatlantiske perioden. Araberne handlet med slaver fra det indre Afrika, Sør- og Øst Europa, Kaukasus og Sentral-Asia. I Nord-Afrika, der tusenvis av slaver ble solgt hvert år, fantes det egne markeder med bare hvite slaver.
«Sommeren 1627 fikk Island et lite gledelig besøk fra den store verden. Landet blei plyndra av korsarer, slavehandlere fra det ottomanske riket…», skriver direktør i den norske Nasjonalbiblioteket Aslak Sira Myhre (i Dagsavisen, juni 2019). Blant islendingene som ble tatt til fange var presten Olafur Egilsson. Han skrev senere at mannskapet på båten som førte ham fra Island var delt i to: Tyrkiske soldater i uniform, og nederlendere, nordmenn og engelskmenn. Lederen for raidet gikk under navnet Murat Reiz. Men femti år tidligere, var han i byen Haarlem i Nederland blitt døpt Jan Janszoon, Etter mange år som soldat og sjøkaptein, ble han tatt til fange av tyrkerne i et sjøslag. Janszoon gikk da i tyrkernes tjeneste og ble admiral i den ottomanske kaperflåten. Han ledet blant annet også et raid i Irland.
I vår moderne tid blir mennesker slaver på grunn av: Fattigdom, krig og konflikt, svake beskyttelsesmekanismer i landet, klimaendringer, miljøødeleggelser, tvangsfordrivelse, forfølgelse, politisk og religiøs undertrykkelse, tvangsekteskap, voldsutøvelse og alvorlig diskriminering. Mennesker som er på flukt er ekstra sårbare. De risikerer å bli ofre for menneskehandel og slaveri i landet de kommer til eller når de er på vei dit.
En kunstinstallasjon i Nuhalenya Ada, Ghana, viser en mengde hoder av betong som stikker opp av jorden. De symboliserer Afrikas forfedre som ble tvunget til slaveri. Kunstneren er ghanesisk og heter Kwame Akoto Bamfo. Foto: Reuters/Handout/NTB Scanpix
Jose forteller at David brukte sine siste penger på å få plass i en plastbåt som skulle til den italienske øye Lampedusa i Middelhavet. Målet var nå Europa.
David hadde aldri vært ute på havet før:
– Det var 92 personer i båten. Smuglerne selv skulle ikke være med på overfarten, men forklarte hvordan båtmotoren fungerte og ga migrantene litt bensin og en GPS.
Livet som fri mann varte ikke lenge: Etter tolv timer på sjøen ble de oppdaget av den libyske kystvakten, sendt tilbake til Libya og satt i fengsel.
– På grunn av den usikre situasjonen i landet, ble David flyttet til tre ulike fengsle. Selv om forholdene var tøffe, ble han aldri slått eller mishandlet.
Det hadde gått nesten tre år siden David forlot hjemlandet Eritrea.
Møtet med havet
«Stanken ved kysten der vi ble holdt i fangenskap, var så utålelig avskyelig, at den i seg selv utgjorde en fare … At det var så trangt om plassen, og et så varmt klima, i tillegg til at skipet var så overfylt at hver og en knapt hadde plass til å snu seg, førte til at vi nesten ble kvalt … Luften egnet seg ikke å puste i, det var en rekke avskyelige lukter, og den brakte sykdom over slavene, hvorav mange døde … Kvinnenes skrik, og stønnene fra de døende, gjorde det hele til en ubeskrivelig grusom scene».
(Fra «The Interesting Narrative of the Life of Olaudah Equiano”, 1789, oversatt av Flyktninghjelpen)
Tegning fra 1791, hentet fra en samling i Wilberforce Museum i Hull, England, viser en avdeling av slaveskipet Brookes. Publiseringen av bildet gjorde ifølge museet, folk i England for første gang oppmerksomme på hvordan forholdene egentlig var på slaveskipene. Foto: Wikimedia Commons
Løslatt
FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og Nigers myndigheter har siden 2017 fått til en avtale for å evakuere 2.900 flyktninger som sitter fengslet i Libya, til Niamey. Da David ble funnet av UNHCR, gikk det ganske fort: Han ble fløyet til Niamey og sendt videre til flyktningleiren der han fortsatt oppholder seg.
Han har et eget telt. Han får mat og annet han trenger for å klare seg. I tillegg til Flyktninghjelpen er også andre hjelpeorganisasjoner på plass. David drømmer om å få komme til et land i Europa.
I Davids telt har Jose drukket opp sin te og historien er fortalt. Det er tid for å ta farvel.
Men David og Jose har fortsatt kontakt.
De er venner på Facebook.
"Med øye på verden – og Afrika sør for Sahara". Les vårt portrettintervju med Jose Barahona.
KILDER: Store Norske Leksikon, IOM, Regjeringens Bistandsprogram mot moderne slaveri, UN Special Rapporteur on contemporary forms of slavery, Mixed Migration Centre, UNHCR, Dagbladet, Wikipedia.
Built with Shorthand