Derfor er det så vanskelig å søke asyl i Norge

«Alle» vil bekjempe menneskesmuglere, men uten dem ville det nesten være umulig for flyktninger å få beskyttelse i Europa. For selv om alle mennesker har rett til å søke asyl, finnes det få trygge og lovlige måter å komme hit på.

Et menneske som har klart å flykte til et annet land, eller befinner seg på grensen til landet, har rett til å søke om asyl i henhold til  flyktningkonvensjonen. Når en asylsøker får innvilget asyl, får han eller hun flyktningstatus og rett til beskyttelse.

Mer enn 65 millioner mennesker er på flukt i verden i dag. For de aller fleste av disse er det omtrent umulig å søke asyl i Europa. Norge og andre Schengen-land har visumplikt for statsborgere fra de fleste land mennesker tradisjonelt flykter fra, som betyr at du må ha søkt og fått visum før du kan reise hit. 

I Norge opererer Utlendingsdirektoratet (UDI) med det de kaller «rød gruppe», som er de landene hvor flest mennesker flykter fra, blant annet Syria og Afghanistan.  UDI har slått fast at statsborgere fra disse landene kun unntaksvis skal få visum fordi det er sannsynlig at de ikke kommer til å reise tilbake til hjemlandet etter besøket i Norge.

– Hvis du har behov for beskyttelse skal du altså nektes visum nettopp fordi du har behov for beskyttelse, sier seniorrådgiver i Flyktninghjelpen, Pål Nesse.

Som flyktning har du dermed ingen muligheter for å reise til Europa med gyldige papirer for å søke asyl. Europeiske land har også regler om «transportøransvar», som betyr at flyselskaper blir økonomisk ansvarlige om de slipper ombord passasjerer som ikke har gyldige papirer. 

– Er du flyktning står du derfor bare igjen med to reelle alternativ om du vil søke asyl i Europa. Du kan kjøpe falske reisedokumenter fra en menneskesmugler, slik at du kan reise med vanlige transportmidler som fly, tog eller ferje til Europa. Det er imidlertid veldig dyrt, og de færreste har råd til det, understreker Nesse.

– Det andre alternativet er at du tar deg inn i Europa utenom lovlige grenseposter. Da må du ofte også kjøpe tjenester fra menneskesmuglere, men det er gjerne ikke like dyrt som å kjøpe falske pass og visum. 

Til gjengjeld er risikoen langt høyere. I 2017 mistet mer enn 3000 personer livet i forsøket på å krysse Middelhavet for å komme til Europa. Mange har også mistet livet når de har blitt smuglet inn i Europa i lastebiler eller containerskip. 

Ofte er reisen til Middelgavet like farlig. Tusenvis har mistet livet på reisen gjennom Sahara på vei til Libya. Enda flere lever under slavelignende forhold hvor de utnyttes av menneskesmuglere og hvor familier presses for penger for å slippe dem videre.

Om du har flyktet fra krigen i Syria er du nesten garantert flyktningstatus om du søker asyl i et europeiske land. 

Vi har de siste årene sett mange eksempler på at europeiske land legger nye hindringer i veien for flyktningene så fort antall asylsøkere stiger. Vi så det i Norge i 2015, da mange flyktninger kom over grensen fra Russland på Storskog. I Norge vedtok et nærmest samlet Storting å endre utlendingsloven slik at flyktninger som hadde reist gjennom Russland kunne returneres tilbake dit, uten å få realitetsbehandlet asylsøknaden i Norge. Det førte til at russiske myndigheter begynte å nekte personer uten gyldig Schengen-visum å reise til den norske grensen. Dermed mistet flyktninger en av de få relativt trygge måtene å søke asyl i Norge. 

Få måneder senere inngikk EU en avtale med Tyrkia som stanset det aller meste av flyktningstrømmen fra Tyrkia til Hellas. Nå er Libya det viktigste transittlandet for flyktninger og migranter på vei til Europa. Libya er et land i kaos. Forholdene for flyktninger er så alvorlige at EU har innsett at det vil være et brudd med folkeretten å sende flyktninger tilbake dit. Det hindrer ikke land som Italia i å gi penger til den libyske kystvakten for at de skal gjøre den jobben europeiske land ikke selv har lov til å gjøre.

For mennesker på flukt blir konsekvensene bare enda mer brutale. Båter med flyktninger og migranter hindres i å legge ut fra Libya, og de som plukkes opp av kystvakten sendes tilbake til oppsamlingssentre hvor de ofte utsettes for grove overgrep. 

De fleste mennesker flykter til nabolandet, og det er derfor geografisk beliggenhet som ofte avgjør hvor mange flyktninger et land tar imot. Land som ligger nær områder med krig og konflikt risikerer å motta mange flyktninger som de er forpliktet til å ta imot etter folkeretten. For eksempel har Libanon med en befolkning på størrelse med Norge tatt imot 1,5 millioner flyktninger

Land som befinner seg langt unna kan i stor grad la være å bidra dersom de ikke ønsker det. Japan er et eksempel på et land som bevisst ønsker å holde innvandringen til landet på et minimum. Siden Japan er en øy som ligger langt unna land mennesker flykter fra, kan japanske myndigheter føre en restriktiv flyktningpolitikk uten å bryte flyktningkonvensjonen. 

Flyktningkonvensjonen understreker i forordet viktigheten av at land stiller opp solidarisk og bidrar til ansvarsdeling. Verken flyktningkonvensjonen eller andre konvensjoner forplikter imidlertid land til å bidra dersom ikke asylsøkerne på egen hånd kommer seg til landets grense.

Cirka 30 land tar hvert år imot kvoteflyktninger. De største mottakerlandene er Australia, USA og Canada. Også nordiske land tar imot relativt mange om man ser det i forhold til folketall. Kvoteflyktningsordningen er frivillig, og de fleste land tar bare imot et symbolsk antall kvoteflyktninger. Danmark har nå sagt at de ikke har kapasitet til å ta imot kvoteflyktninger på ubestemt tid, på grunn av at det kom mange asylsøkere til landet i 2015 og 2016. Dette står Danmark helt fritt til å gjøre, uten konsekvenser.

Derfor bør Norge ta imot flere kvoteflyktninger

Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) er det nå 1,2 millioner flyktninger som har behov for å bli kvoteflyktninger i et annet land. I 2016 ble under 190.000 tatt imot som kvoteflyktninger, og tallet for 2017 ligger an til å bli enda lavere. En viktig grunn er at USA, som tradisjonelt har tatt flest kvoteflyktninger, har signalisert at de vil ta imot mange færre.

Mennesker som søker beskyttelsen trenger trygge og lovlige alternativer. Flere land bør bidra ved å ta imot kvoteflyktninger, siden denne ordningen i dag er en av få trygge ruter til Europa.  Når antallet asylsøkere til Norge og Europa er så lavt som det er i dag, bør antallet kvoteflyktninger kunne økes betydelig. 

Familiegjenforening er en annen trygg måte å få beskyttelse, og denne ordningen bør derfor være generøs uten byråkratiske hindringer som gjør det vanskelig  for flyktninger å gjenforenes med sine kjære. Norge bør også åpne opp for at flyktninger i større grad enn i dag kan få studentvisum for å fortsette på en utdanning de har måttet avbryte i hjemlandet på grunn av krig og konflikt.

– Alle løsninger som hindrer menneskesmugling over havet må tilstrebes. Tyskland sa denne uka ja til å ta imot 10.000 kvoteflyktninger. Dette er positivt, for det å øke antall kvoteflyktninger er det tryggeste alternativet til båtsmuglingen for dem som faktisk har krav på beskyttelse, sier Nesse.

– De fleste migranter som kommer til Nord-Afrika kommer imidlertid fra land der få kan regne med få politisk asyl etter flyktningkonvensjonen. Da bør man etablere lovlige migrasjonsprogrammer mellom europeiske land og enkelte afrikanske land, der man tilbyr tidsbegrenset arbeidsmigrasjon for enkelte i bytte mot at landene tar imot returnerte asylsøkere fra samme land, mener Nesse.