Et uvanlig fristed

På veggene henger barnetegninger sammen med bussruter og en liten reklameplakat for veterinærtjenester. En håndtegnet pil peker mot nærmeste toalett. Lenger nede i gangen høres lyden fra en vaskemaskin.

Barnetegninger henger på veggene i MoldExpo-senteret. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Dette er MoldExpo – et internasjonalt utstillingssenter vest i Chisinau, hovedstaden i Moldova.

Vanligvis er senteret arena for store arrangementer som matmesser, teknologiutstillinger og moteshow. Men nå har senteret fått  et enda viktigere formål.

MoldExpo er midlertidig omgjort til bolig for mennesker som har flyktet fra krigen i Ukraina.

Senteret har plass til opptil 450 personer og drives av Expo-ansatte, med støtte fra frivillige. Det er et slående eksempel på gjestfriheten innbyggerne i Moldova viser. Foto: Paul Ireland/Flyktninghjelpen

Under et nylig besøk i Moldova møtte vi noen av barna – og deres foreldre – som har funnet et fristed her.

Her er deres historier.

– Atmosfæren i Odesa er helt spesiell. De som har vært der vet hva jeg snakker om. Jeg ville ikke forlate huset mitt eller landet mitt.

– Jeg liker å bruke tiden min på å bokse og spille volleyball. Jeg var på skolen 24. februar, og vi hadde planlagt å delta på en regional volleyballkonkurranse.

Sasha (14) viser frem notatboken som er full av tegninger. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Vi bestemte oss for å dra da vi så krigsskipene i horisonten. Mamma sa at vi måtte dra.

– Vi forlot huset vårt og dro til slektningene våre omtrent 100 km unna Odesa. Etter en uke kom vi tilbake. Men da situasjonen ble verre bestemte vi oss for å forlate landet.

– Det eneste jeg tok med meg er notatboken min med tegningene mine. Jeg prøver å tegne folk i anime-stil. Det er det jeg bruker tiden min på; sport og tegning.

– Jeg prøver å tegne folk i anime-stil, sier Sasha. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Jeg vil skikkelig god i volleyball og spille for et kjent lag.

– Hele tiden sa jeg til barna at alt var greit. Vi spikret plater over vinduene og sov på madrasser på gulvet.

Stela (25) med sin ett år gamle datter Mihaela. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Dagene var grå, uten sol eller gode følelser, og fulle av frykt.

– Vi bestemte oss for å dra hjemmefra fordi det var veldig skummelt å sove. Lyden fra jagerflyene var fryktelig om natten. De siste ti dagene slet jeg med å sove på grunn av støyen fra flyene. Lyden var der hele tiden, både natt og dag.

– Jeg har med et bilde av mannen min og en lekemus jeg fikk i gave ved nyttår for tre år siden, da jeg var gravid. Denne musen er det eneste jeg har fra ham.

– Denne musen er det eneste jeg har fra mannen min, sier Stela. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Vi gikk fra hverandre, men jeg har dette bildet så datteren min kan se hvem faren hennes er.

– Jeg ble redd av lyden fra jagerflyene. Det var mye bråk, og bilalarmen gikk av. Frontruten ble knust av bombingen, bare 700 meter fra huset vårt.

– Vi har hatt bagene pakket klare siden i høst. 22. februar fikk vi en fæl følelse av at noe kom til å skje.

– Jeg liker å male bilder av naturen, sier Artur. Foto: Privat

– Jeg savner vennene mine. Jeg vet ikke om vi kommer til å se hverandre igjen. Jeg har sendt tekstmeldinger til dem, siden noen av dem ikke har internett. Jeg har mobilen min med bilder.

– Huset vårt ble bombet. Alt vi har er papirene våre.

– En dag vil jeg stille ut maleriene mine. Jeg liker å male bilder av naturen.

– Vi bestemte oss for å dra fra landet 26. februar, da krigen startet, for å sørge for at barna var trygge. Mannen min har helseproblemer og derfor kan han ikke sloss.

Alisa flyr dragen sin utenfor MoldExpo-senteret. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Anea ba om å få ta med seg dragen sin. Dragen er favorittleken hennes. Hun skal egentlig begynne på skolen i år, men jeg vet ikke hvordan det skal bli med det.

– Vi vil hjem. Foreldrene våre ba oss komme tilbake. Men jeg kan ikke – jeg har barn.

– Anea forstår at hun ikke er hjemme og at vi ikke kan reise tilbake på grunn av krigen. Hun så heldigvis  ikke grusomhetene siden vi dro.

– Dragen er favorittleken hennes, forteller moren Sasha. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– I tre dager var vi stille og holdt oss inne uten å snakke. Nå kan vi smile.

– Vi skal tilbake til Odesa og leke med dragen på stranden.