Familien som bygde en gård

Det er tre år siden Solmarina og mannen tok med seg de tre barna sine og forlot Venezuela. Da hadde de rett og slett gått tom for mat, og ikke minst datterens livsviktige medisiner. Til tross for fattigdom og usikkerhet i Colombia, har denne hardtarbeidende moren bygget et trygt hjem for å beskytte sine barn.

Vi er i Cucuta, en stor colombiansk by på grensen til Venezuela. Det er et varmt, travelt sted hvor temperaturen sjelden synker under 30 grader på dagtid. Byen huser Simón Bolivar-broen – en viktig grenseovergang for venezuelanere som flykter fra den sosiale og økonomiske krisen i hjemlandet.

Solmarina og familien bor i utkanten av byen. For å komme dit, må man krysse en vaklevoren bro over en grumsete bekk. På den andre siden ligger familiens fristed.

Fra grisebinge til familiehjem

Dette bortgjemte stedet har vært familiens hjem siden de kom til Colombia. Grunneieren hadde brukt området og den lille bygningen som grisebinge. Ikke akkurat et egnet bosted for en familie på fem.

– Da vi kom frem hadde vi ingenting. Vi sov på en tynn madrass og lagde mat på bål. Det var veldig vanskelig, sier Solmarina.

Men sånn er det ikke lenger. Stedet gir en umiddelbar følelse av hjem. Det er rolig, svalt og inviterende. Det har blitt et sted du har lyst til å være. Solmarina har forvandlet det til et nesten helt selvforsynt og vakkert hjem.

Papaya, poteter, sitroner og tropiske planter vokser i hagen. Dusinvis av kyllinger, en håndfull ender, to hunder og en kattunge går fritt rundt. To griser og en grisunge bor i en liten binge i hagen. På det ene hushjørnet fyller fargerike malerier veggene – barnas "leksehjørne".

Mannen til Solmarina jobber i bygningsbransjen. En bransje som for tiden er svært usikker og ustabil. Dette gjør det vanskelig for familien å kjøpe enkle ting som gass til matlaging. Men ved å dyrke sin egen mat har de klart seg allikevel.

– Vi har gjort det til et hjem, litt etter litt. Vi har vann i huset nå. Da vi kom hit var det ingenting her. Vi har ikke strøm ennå, men vi håper å få det en dag, sier Solmarina.

På spørsmål om hva trebarnsmoren liker best med hjemmet, svarer hun: – Stillheten. Vi pleide å ha dyr før vi flyktet, så dette er vårt lille stykke Venezuela.

Den beste julegaven er den du gir. Kjøp et midlertidig hjem for en familie i dag:

_{Bildene under viser detaljer fra familiens gård. Klikk på bildene for å se full størrelse.}

Beskytter datteren

Det har vært spesielt viktig for Solmarina å skape dette hjemmet på grunn av hennes eldste datter. Ti år gamle Solimar har en funksjonsnedsettelse.

Da hun var tre år gammel, begynte Solimar å få anfall. De stoppet midlertidig, men startet igjen da hun var fem. Denne gangen fikk hun diagnosen epilepsi.

– Legene ga henne medisiner. De ga henne sterke stoffer for å roe henne ned. Men hun måtte slutte å ta pillene fordi det var umulig å få tak i dem i Venezuela. Det er en av grunnene til at vi flyttet hit. Det, og fordi vi ikke hadde nok mat, forklarer Solmarina.

Da familien flyttet hit fikk Solimar legehjelp. Men på grunn av det store antallet venezuelanere som kom til Colombia, begynte sykehusene å nekte å gi gratis behandling til papirløse migranter.

Solimar trenger behandling av nevrolog, fysioterapi, psykolog, vitaminer og språkterapi.

– Vi har rett og slett ikke råd til det, forteller moren.

Flyktninghjelpen har gitt familien juridisk støtte slik at de kan få de nødvendige papirene. Dette vil gi Solimar tilgang til sykehusbehandling. I tillegg vil det gjøre det mulig for Solmarinas mann å skaffe seg en stabil inntekt. Men de venter fortsatt på svar.

I mellomtiden gjør Solmarina alt for å beskytte datteren.

– Hun er et lykkelig barn. Hun er uskyldig. Hun vet ikke om de fæle tingene som skjer i verden, så hun er lykkelig, sier moren.

En-til-en læring

Solimar gikk i barnehagen og litt på barneskolen. Sykdommen hennes gjorde at hun måtte slutte på skolen etter andre klasse.

– Hun måtte slutte på skolen på grunn av sykdommen sin. Det er vanskelig for henne å huske ting. Hvis du forklarer henne noe en dag, har hun glemt det den neste. Datteren min sliter med å holde en penn. Hun øver og øver fortsatt, fordi hun glemmer det hele tiden, sier Solmarina.

Takket være støtte fra Education Cannot Wait har Flyktninghjelpen skaffet Solimar en egen lærer. Veilederen kommer hjem til henne to ganger i uken og gir både undervisning og fysioterapi. Begge deler er viktige for at Solimar en dag skal kunne være sammen med jevnaldrende i klasserommet igjen.

– En-til-en-læringen som Flyktninghjelpen bidrar med er så viktig for at hun skal kunne lære. Vi er veldig takknemlige for støtten. Datteren min lærer så mye, sier Solmarina.

Solimar er sjenert, men har utviklet et sterkt bånd med veilederen sin. Når de er sammen, er læring morsomt.

Den beste julegaven er den du gir. Kjøp en gavepakke til et barn i dag:

En mors kjærlighet

Til tross for alle hindringene har Solmarina sørget for et trygt hjem for Solimar og de to andre barna.

Livet i Colombia er hardt for venezuelanerne som bor her. De har verken beskyttelse eller sikkerhet. Den beste gaven er den du gir - kjøp en gave som redder liv denne julen.