På grensen til Ukraina
Liliias kamp
– Det var en vanskelig avgjørelse å ta. Det gjorde vondt i hjertet for å være ærlig. Og nå prøver jeg å hjelpe – i det minste gjøre noe for å hjelpe folket mitt.
Liliia Derkach (32) flyktet fra Ukraina for bare noen uker siden. Nå jobber hun for Flyktninghjelpen, og bidrar med å øke hjelpeinnsatsen ved grensen i Romania.
Vi møter Liliia i et gammelt gårdshus nord i Romania. Huset er omgjort til et midlertidig tilfluktssted for familier på flukt fra kampene i Ukraina.
Når vi kommer er Liliia i dyp samtale med en ukrainsk familie. Hun er stille, men full av empati. Hun lytter oppmerksomt til familiens bekymringer, gir dem råd om rettighetene deres og hvor de kan få den informasjonen de trenger.
Senere, i en pause i arbeidet, setter vi oss ned sammen. På den kalde, men fredelige, rumenske landsbygda forteller Liliia oss sin historie.
Restaurantdrømmen
Vi skulle starte en restaurant i Kyiv. En uke før invasjonen skulle vi åpne. Alt var klart. Vi holdt på med logoen og de siste forberedelsene. Dagen etter fikk vi en telefon fra moren til partneren min, og hun sa: “De bomber! De bomber akkurat nå, så dere må prøve å dra.“
Restauranten er der, men vi kunne ikke åpne. Vi pakket alt vi kunne pakke – og så forlot vi huset vårt i Kyiv.
Bombene faller
Vi dro tidlig om morgenen, omtrent en time etter at bombingen startet. Det var veldig, veldig tidlig på morgenen og mange sov fortsatt. Vi så køene på bensinstasjonen. Folk begynte å få panikk.
Vi måtte vente i en time på bensin. Vi tenkte å dra til Ivano-Frankivsk, men skjønte at vi ikke hadde nok bensin og at det ikke var mulig å få tak i mer.
Så vi bestemte oss for å dra til Moldova fordi det var den nærmeste bensinstasjonen vi kunne nå.
Grensekryssing
Vi ventet i tolv timer på å krysse grensen. Vi så køen av biler, alle ukrainske, fulle av alt de kunne ta med seg fra hjemmene sine. Vi så barn, alleutslitte, trøtte og redde. Kvinner som gråt, med foreldrene sine. De var livredde. De visst ikke hvor de skulle.
– Vi så barn, alleutslitte, trøtte og redde.
Det var også mange mennesker som ikke hadde bil, som ikke hadde mulighet til å kjøre. De krysset grensen, med barn, og det de kunne bære. Alle ventet i timevis på å komme over grensen.
Partneren min er ikke ukrainsk statsborger, så han kom seg over. Men ukrainske menn mellom 18 og 60 år fikk ikke forlate landet. Det er stort sett bare kvinner og barn som får dra.
Mange kvinner er fortsatt i Ukraina. Men de som har veldig små barn tar dem med til utlandet, for de vil ikke at barna skal oppleve bombingen. Det er virkelig traumatisk for barn.
–Jeg begynte å gråte
Da jeg endelig kom over grensen kjente jeg på en indre kamp. På den ene siden var jeg glad for at jeg var trygg og at bombene ikke kunne drepe meg. På den andre siden kjente jeg gråten komme.
– Da jeg endelig kom over grensen kjente jeg på en indre kamp
Noe brast i hjertet mitt da jeg forlot landet mitt. Jeg var ikke der, midt i kampene. Hva med barna og de gamle som trengte hjelp?
Det er mange gamle i Kyiv som er alene. Ingen hjalp dem, og noen av dem har funksjonshemninger, så for dem var det vanskelig å komme seg vekk. Så ... man føler seg forferdeligfor å være ærlig.
Jeg har familie i Moldova, og de hjalp oss med å komme tilbake til hektene igjen. Så bestemte vi oss for å dra hit til Romania, nærmere grensen til den vestlige delen av Ukraina, for å bidra på en eller annen måte.
Jeg fant ut at Flyktninghjelpen trenge folk her på rumensk side, og jeg var glad for å kunne hjelpe. Jeg prøver å bidra så mye jeg kan, fordi jeg vet at mange trenger det akkurat nå.
Et nytt oppdrag
Vi er i gang med hjelpeinnsatsen for å støtte dem som krysser grensen fra Ukraina.
Det første trinnet var å se hvordan situasjonen ved grensen var, å identifisere behovene og finne ut hvordan Flyktninghjelpen kan bidra for å nå så mange som mulig. Så vi snakket med myndighetene både her i Romania og i Republikken Moldova.
Den første uken besøkte vi to grenseoverganger. Jeg snakket med ukrainerne som kom, for å samle så mye informasjon som mulig. Vil de registrere seg som flyktninger? Hva er planene deres? Hva trenger de, hvordan har de det, og hvordan kan Flyktninghjelpen bidra?
Jeg er med på å utforme pengestøtteprogrammet. Vi prøver å finne ut om folk har bankkort eller tilgang til ukrainske banker, og om de vil kunne motta kontanter i det systemet.
Informasjon er avgjørende
I tillegg følger jeg med på lovverket, i tilfelle det kommer oppdateringer det er viktig å vite om. Informasjon er kritisk her. Folk er forvirret. Hva vil det si å være flyktning? Hvilke rettigheter har de? Må de registrere seg i Romania? Kan de jobbe?
– Folk er forvirret. Hva vil det si å være flyktning? Hvilke rettigheter har de?
Det er viktig å huske at akkurat nå, i Ukraina, er det mye feilinformasjon. Så folk er veldig bekymret for hvilken informasjon som er tilgjengelig og om den er troverdig eller ikke.
Minner hjemmefra
Mens vi snakker, går Liliias tanker til hjemmet og familien.
Kyiv er supervakker, full av talentfulle mennesker. Og du finner alltid festivaler, og konserter og musikk. Fantastiske restauranter. Folk er veldig hyggelige, og det er så mye å gjøre der. Jeg elsker Kyiv, o jeg elsker Ukraina. Det er hjerteskjærende å se hva som skjer nå.
Familien min er i Mykolaiv-regionen, sør i Ukraina. Det er en by i nærheten av et atomkraftverk, og jeg er virkelig bekymret for at kraftverket kan være et strategisk angrepsmål.
Det er vanskelig, fordi jeg vet at familien min ikke vil dra. De sier at det er hjemmet deres, det er alt de eier, det er deres land – og de vil ikke forlate det.
Og jeg deler den følelsen. Det er mitt land også. Jeg ble født i det huset, og alle minnene mine er der.
– Jeg ble født i det huset, og alle minnene mine er der.
Når jeg kommer hjem lager mamma alltid mye mat, og bordet er fullt av forskjellige retter. Hele familien sitter rundt bordet og prater. Og det er veldig viktig – vi har alltid holdt på den tradisjonen. Nå kan vi ikke det. Vi er langt fra hverandre, og redde.
Jeg vil gjerne få sitte rundt det bordet igjen, og se at hele familien min er trygg.
Og hva med restauranten?
Det er et lite sted, med plass til 16 personer. Tanken var å endre menyen hver måned og bruke råvarer fra lokale gårder. Vi ville mikse ting og ha deilige retter for dem som liker å prøve noe nytt, eksperimentere med smakene.
Menyen fra Liliia's restaurant i Kyiv. Foto: Liliia Derkach/Flyktninghjelpen
Menyen fra Liliia's restaurant i Kyiv. Foto: Liliia Derkach/Flyktninghjelpen
Det var ideen. Vi hadde menyen klar og alt. Jeg fikk bare ikke muligheten til å starte.
Men det skal jeg. På et eller annet tidspunkt skal restauranten åpne.
Built with Shorthand