Mohamed venter på at smerten skal gå over

Når smertene invaderer hodet hans,
står Mohamed (13) helt stille.
Han venter på at det skal gå over.
Men noen ganger er det så vondt
at han bare overgir seg til tårene.
Da gråter han i mammas fang.

Mohamed sitter med beina i kors på gulvet i familiens telt. Han tenker på hvordan han skal svare på spørsmålet han nettopp har fått - om å beskrive smertene?

På skrått, fra guttens panne, under den mørke luggen, er det et arr. Det strekker seg fra venstre side, fortsetter nedover øyenbrynet, videre over neseroten og ender opp under øyet på hans høyre side.

I motsetning til brødrene sine, nekter Mohamed å gå på skolen i flyktningleiren: – Barna på skolen har en annen kurdisk dialekt og jeg skjønner ikke hva de sier. De erter meg fordi jeg må jeg gå i klasse med de små barna og fordi jeg har arret, sier han.

I motsetning til brødrene sine, nekter Mohamed å gå på skolen i flyktningleiren: – Barna på skolen har en annen kurdisk dialekt og jeg skjønner ikke hva de sier. De erter meg fordi jeg må jeg gå i klasse med de små barna og fordi jeg har arret, sier han.

Han titter ned på fingrene sine. De er opptatt med å fikle med buksebeinet. Et lite smil dukker opp i munnviken. Som om han spør seg: “Hva tror du egentlig – at fingrene kan finne frem til de rette ordene? “

Han trekker pusten.

Løfter blikket.

Forklarer forsiktig:

– Jeg får vondt i halve hodet. Og i øyet. Da er det som om nervene i øyet brenner, og som om følelsen i halve hodet blir borte.

Far Mustafa hjelper til med å finne ut hvordan de tre brødrene skal stilles opp for fotografen. Foto: Beate Simarud/Flyktninghjelpen

Da sitter latteren løst hos guttene, (fra venstre) Mustafa, Mohamed og Tamr.

Da sitter latteren løst hos guttene, (fra venstre) Mustafa, Mohamed og Tamr.

Far Mustafa hjelper til med å finne ut hvordan de tre brødrene skal stilles opp for fotografen. Foto: Beate Simarud/Flyktninghjelpen

Da sitter latteren løst hos guttene, (fra venstre) Mustafa, Mohamed og Tamr.

Da sitter latteren løst hos guttene, (fra venstre) Mustafa, Mohamed og Tamr.

På fluktveien

Ulykken skjedde for åtte måneder siden, på veien mellom de syriske byene Kubane og Raqqa. De hadde leid en bil med sjåfør. Der satt Mohameds onkel, Mohamed og tre andre barn fra storfamilien.

Fingrene har sluppet buksebeinet, og ligger nå i ro. Mohamed snakker videre:

– Noen ganger varer smertene i en halv time. Eller i en time. Andre ganger kan det ta en hel dag. Noen ganger kommer smertene flere ganger om dagen. Andre ganger kommer de tilbake etter noen dager.

– Nei, jeg har ingen medisiner.

Jobb i stedet for skole

De er syriske kurdere og kommer fra en landsby i den tidligere kurdisk dominerte enklaven Afrin, i Nord-Syria – på grensen til Tyrkia.

Før krigen forsørget Mohameds far, Mustafa (56), sin kone og elleve barn gjennom dagarbeid for bøndene hjemme i Afrin. Han plukket druer og oliven.

Mustafa forteller Flyktninghjelpens utdanningsekspert Faiz Hamid Ibrahim, at han har 11 barn. I bakgrunnen sees barnebarnet, Qusay (7).

Mustafa forteller Flyktninghjelpens utdanningsekspert Faiz Hamid Ibrahim, at han har 11 barn. I bakgrunnen sees barnebarnet, Qusay (7).

I dag er de fem døtrene og de seks sønnene mellom 10 og 29 år. Flere er gift og har fått egne barn.

Men Mustafa har i mange år bare hatt en nyre, og har blitt litt dårligere for hvert år som har gått. Det styrker heller ikke helsen å være på flukt. I dag makter han bare unntaksvis å jobbe – i den grad det er noe arbeid å finne.

Derfor har – til hans store skam og fortvilelse – også noen av hans mindreårige barn måttet forsørge familien i perioder. Det gjelder Mohamed, før han ble skadet i bilulykken. I ett år arbeidet han sammen med en eldre bror i en restaurant i Kubane. Først i oppvasken, senere serverte han gjestene. Han jobbet fra åtte om morgenen til midnatt.

Mennesker på flukt fra Afrin i 2018. Foto: Bulent Kilic/AFP/NTB

Mennesker på flukt fra Afrin i 2018. Foto: Bulent Kilic/AFP/NTB

Familien forteller om sine år med flukt.

Familien forteller om sine år med flukt.

Bardarash flyktningleir. For bare noen dager siden kom 260 nye familier hit fra Syria.

Bardarash flyktningleir. For bare noen dager siden kom 260 nye familier hit fra Syria.

Ved teltet har familien et dueslag. Det er far Mustafa som har ansvaret, men guttene hjelper ofte til.

Ved teltet har familien et dueslag. Det er far Mustafa som har ansvaret, men guttene hjelper ofte til.

Ved teltet har familien et dueslag. Det er far Mustafa som har ansvaret, men guttene hjelper ofte til.

Ved teltet har familien et dueslag. Det er far Mustafa som har ansvaret, men guttene hjelper ofte til.

Redsler

Familien har vært på flukt siden 2015. Det er syv år av Mohameds liv.

– Her i leiren kan vi sove godt, for her er det ingen bomber. Jeg skulle ønske jeg hadde noen venner her. Men jeg har brødrene mine. Vi leker med iPad’en som vi har fått til skolearbeidet (av Flyktninghjelpen), forteller Mohamed.

– Her i leiren kan vi sove godt, for her er det ingen bomber. Jeg skulle ønske jeg hadde noen venner her. Men jeg har brødrene mine. Vi leker med iPad’en som vi har fått til skolearbeidet (av Flyktninghjelpen), forteller Mohamed.

Han forteller:

Vi har sett folk som har fått kuttet av armene sine.

Vi har sett og hørt bomber.

Flyangrep.

Da vi flyktet fra Syria så og hørte vi mange bomber. Da var vi redde og klarte ikke å sove om natten. Jeg trøstet de yngre brødrene mine slik som mine foreldre pleier å trøste meg. Jeg sa: "Ikke vær redde".

Bildene fra krigen er alltid i hodet mitt. Jeg mener; jeg tenker ikke på bildene  hele tiden. Men de kommer tilbake.

Kanskje vil det alltid være sånn.
Mohamed, 13 år

For familien har det vært så mange grunner til å være redd. Redd for å bli drept eller skadet. Redd for å bli stoppet av væpnede grupper. Redd for at kvinnene og jentene i familien skulle bli kidnappet.

Men mest redd for å ikke få se hverandre igjen.

– Det er trygt i leiren. Men vi er redde for at teltet skal ta fyr. En gang ble ledningen til klimaanlegget vårt varmt, det kom røyk og ble nesten brann. Det skjedde tidlig om morgenen mens barna lå og sov, forteller Mohameds mor.

– Det er trygt i leiren. Men vi er redde for at teltet skal ta fyr. En gang ble ledningen til klimaanlegget vårt varmt, det kom røyk og ble nesten brann. Det skjedde tidlig om morgenen mens barna lå og sov, forteller Mohameds mor.

Det at familien har måttet forlate hverandre og dra til hver sin kant, er kanskje det verste. Det har skjedd flere ganger. De har måttet gjøre det av praktiske grunner, men som oftest på grunn av mangel på penger.

Mohameds mor, for eksempel, måtte reise fra fire av barna sine da de var i Libanon. Hun så dem ikke igjen på fire måneder. Når hun snakker om det i dag begynner hun å gråte.

Frem og tilbake

Først dro de fra Afrin til Aleppo. Fra Aleppo reiste de sørover til Homs. Da det oppsto kamper i Homs, dro de tilbake til Aleppo. Derfra flyktet de over grensen til Libanon. Og fordi det viste seg å være umulig å finne arbeid i Libanon, ville de tilbake til Syria.

– Det å ikke ha penger nok til å forsørge familien, går ut over psyken. Det bekymrer meg også at Mohamed vil ikke gå på skolen. Han vil ikke fordi de plasserer ham med de yngre elevene. Det gjør de fordi han ligger langt etter faglig, sier Mustafa.

– Det å ikke ha penger nok til å forsørge familien, går ut over psyken. Det bekymrer meg også at Mohamed vil ikke gå på skolen. Han vil ikke fordi de plasserer ham med de yngre elevene. Det gjør de fordi han ligger langt etter faglig, sier Mustafa.

Den syrisk-kurdiske familien hadde ikke nok penger til å betale for de dokumentene som syriske myndigheter ville ha for at de skulle få lov til å krysse den syriske grensen.

Men familien hadde nok til å betale menneskesmuglere; derfor ble det hest over fjellet, gåing i 24 timer og til slutt bil.

De kom seg til hovedstaden Damaskus, der de fikk tillatelse til å bli i femten dager – men beskjed om at Mustafa måtte inn i militæret.

Det ville han ikke.

På veien i Den kurdiske selvstyreregionen i Irak.

På veien i Den kurdiske selvstyreregionen i Irak.

Med hjelp av smuglere dro han til den største kurdiske byen i Syria, Qamishli. Deretter til Kubane, der han møtte familien igjen.

De leide et hus. Men da var det nesten slutt på pengene.

Én datter (17) fikk jobb hos en skredder. Mohamed og den eldre broren hans begynte i restauranten.

– For hva skulle vi gjøre? Vi kunne ikke tigge, sier far Mustafa.

Mye på én gang

Det er ikke "bare" krigen.

Det er så mye mer.

Som for eksempel dette: Hvordan skal du forsørge familien din hvis du ikke har en jobb og kanskje heller ikke tillatelse til å arbeide? Hva skal du gjøre hvis du eller barna dine blir syke og det ikke finnes noe helsesenter eller lege i nærheten? Eller du ikke får tilgang til nødvendige tjenester fordi du ikke har de rette dokumentene med deg hjemmefra? Eller fordi du mangler penger? Og hva skal du gjøre når myndighetene krever at du skal reise hjem til Syria og hente papirene du ikke rakk å få med deg i flukten? Når det å reise hjem er farlig og huset ditt dessuten er lagt i grus?

Mohamed på sykehuset etter bilulykken.

Mohamed på sykehuset etter bilulykken.

Det gjør vondt å tenke på Mohamed som lå hardt skadet på sykehuset. Mustafa var redd sønnen skulle dø.

Det gjør vondt å tenke på Mohamed som lå hardt skadet på sykehuset. Mustafa var redd sønnen skulle dø.

En far som så gjerne skulle ha gjort mer for sine barn. Men hvordan skal han klare det når familien er tvunget til å leve sine liv på flukt?

En far som så gjerne skulle ha gjort mer for sine barn. Men hvordan skal han klare det når familien er tvunget til å leve sine liv på flukt?

Reddet av en stein

Da bilulykken inntraff, var målet å komme seg fra Syria til Den kurdiske selvstyreregionen i Irak som ligger nord i landet. I Bardarash flyktningleir skulle Mohamed og de andre i bilen etter planen gjenforenes med resten av storfamilien.

Bilen ble kastet rundt fire ganger. Alle vinduene ble knust. Men passasjerene klarte å komme seg løs fra vraket.

Tre av barna fikk mindre skader

Men Mohamed lå under bilen og ropte på hjelp.

Papiret blir brukt for å illustrere hvordan Mohamed lå under bilen.

Papiret blir brukt for å illustrere hvordan Mohamed lå under bilen.

Han lå ved en stein. En stein som holdt bilen oppe – og hindret den i å knuse hodet hans fullstendig.

En forferdelig beskjed

De løftet opp bilen. Ringte først etter ambulanse. Deretter til Mohameds far, Mustafa: “Vi har hatt en forferdelig ulykke. Din sønn Mohamed er alvorlig skadet“.

Mustafa sitter på gulvet i teltet og tenker tilbake på den telefonen han fikk for åtte måneder siden.

Øynene hans blir blanke:

– Jeg kastet meg inn i en leiebil. Det var mange kontrollposter på veien, og derfor tok det hele ni timer før jeg kom frem til sykehuset i Raqqa.

Han legger den nylig antente sigaretten i askebegeret, og en skjelvende hånd på pannen.

Det blir stille i rommet. Røyken stiger som en rett strek opp i luften.

Operasjonene

Han kremter. Roter i lommen etter mobiltelefonen sin. Blar med pekefingeren på skjermen, finner til slutt to fotografier. Begge viser Mohamed i sykehussengen.

Han har en stor bandasje rundt hodet.

– Jeg fikk sjokk da jeg så sønnen min ligge der. De sa at han var blitt operert og at det hadde gått bra.

De sa at han måtte ha minst en operasjon til. Men at noe sånt ville være altfor risikabelt for ham. Derfor ville de ikke gjøre det.

Men jeg insisterte på operasjon, sier Mustafa.

Det var alt han som far ønsket. Han visste at dette var sønnens eneste sjanse. Han diskuterte med legene, ropte og skrek. Til slutt ga de seg, forteller han. De sa at Mustafa fikk ta ansvaret hvis noe gikk galt.

Han rister på hodet. Vrir nevene, før han sier:

– Operasjonen gikk bra. Men nå har Mohameds øye begynt å renne. I tillegg er det smertene, de plager ham fryktelig. Vi har ikke noe å gi ham som hjelper ham eller som lindrer smertene – vi har ingen medisiner.

Jeg tror at sønnen min trenger en tredje operasjon. Men vi hvor skal vi få gjort det?

Mustafa ser fortvilet ut, oppgitt:

– Hvor skal vi dra? Vi kan ikke dra noen steder. Ikke til Syria, ikke til Europa, sier han og titter bort på Mohamed som har sittet og lyttet til farens ord.

Mohamed slår blikket ned.

Som om han med det forteller verden:

– Jeg venter på at det skal gå over.

Skribent Kristine Grønhaug og fotograf Beate Simarud.