Omaia er redd for at de hun er glad i skal bli drept
Første gang hun opplevde at Gaza ble angrepet, var i 2014. Nabolaget hennes ble knust og hun så blod og døde kropper i gaten. Da Omaia fylte 16 år i mai 2021, lå Gaza på ny i en blodig konflikt med Israel. Under bombingen gjemte hun seg bak et skap. Der gjorde hun pusteøvelser.
Omaia bor i nabolaget Al-Sha´af sammen med bestefar, mor og far, tre søstre og to små brødre. Faren hennes jobber som steinarbeider.
2017: Omaia og de andre elevene i klassen hennes får undervisning i arabisk, ved Sobhi Abu Karish skolen i Gaza.
Hun sitter i halvmørke, i stuen. I halvmørke - fordi i Gaza har de bare strøm 12 timer i døgnet i stuen - fordi hun oppholder seg ikke lenger på sitt gamle rom. Ikke etter at en vegg der har en stor synlig sprekk som følge av bombingen i fjor.
– Omaia, når er du lykkelig?
– Når jeg har familien min rundt meg.
2017: Omaia og de andre elevene i klassen hennes får undervisning i arabisk, ved Sobhi Abu Karish skolen i Gaza.
2017: Omaia og de andre elevene i klassen hennes får undervisning i arabisk, ved Sobhi Abu Karish skolen i Gaza.
Bursdag med bomber
«Omaia er bare inne på rommet og vil være for seg selv», sa faren hennes bekymret da vi ringte ham i august i fjor.
Den 19. mai 2022 fyller Omaia 17 år. Men hun har ingen store forventninger til dagen.
2022: Omaia har aldri vært utenfor Gaza. Hun drømmer om å reise for å se verden.
2022: Omaia har aldri vært utenfor Gaza. Hun drømmer om å reise for å se verden.
– Da jeg fylte 16, ble bursdagen «feiret» med bomber. Bortsett fra at faren min ga meg en kake en av dagene, da, sier hun og fortsetter:
– Krigen i 2021 var helt forskjellig fra 2014. I løpet av de to første dagene med bombing, brydde jeg meg ikke. Etter det, begynte jeg å føle angst. Jeg følte at alt kom til å bli mer voldelig. Hele tiden satt jeg der alene, uten familien min, her i hjørnet. Jeg kranglet til og med dem for å få slippe å være sammen med dem. Jeg begynte å tenke at nå er det vår tur snart.
"Hele tiden satt jeg der alene, uten familien min, her i hjørnet. Jeg kranglet til og med dem for å få slippe å være sammen med dem."
– Dette skjedde noen dager før Eid. Først var det gleden over Eid; jeg var kledd for fest og klar til å feire Eid. Men i stedet flyktet vi av frykt.
Alle var redde og de snakket om bakkeinvasjon. Det var det verste, sa alle: Bakkeinvasjon. Jeg løp inn til moren min sitt rom og gjemte meg bak et skap. Jeg gjemte meg for lyden av bombene. Det eneste jeg kom på å gjøre var pusteøvelser, slik jeg lærte på skolen: «Pust. Pust rolig: Inn. Ut. Inn. Ut…».
Krig setter varige spor i barn, og mange sliter med stress og traumer. Les flere historier i vårt nyhetsbrev. Meld deg på her!
Fysiske og mentale arr
«Palestinske og israelske barn betaler alltid den høyeste prisen under disse voldelighetene, som ikke bare etterlater seg fysiske arr, men også mentale», sa Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland.
Omaias hjem ble ikke bombet.
Men veggen på rommet hennes fikk som sagt en sprekk.
Og nå vil hun fortsatt bare være for seg selv.
Opptrappingen den 10. mai 2021 skjedde etter uker med økende spenninger i Jerusalem.
Spenningen vokste etter Israels gjentatte trusler om å kaste ut palestinske familier i nabolaget Sheikh Jarrah.
Den 12. mai 2021: Et hus blir truffet i Gaza by. Foto: M. Hajjar/Flyktninghjelpen
Den 12. mai 2021: Et hus blir truffet i Gaza by. Foto: M. Hajjar/Flyktninghjelpen
Spenninger rundt Øst-Jerusalem førte til intens fiendtlighet mellom Israel og palestinske væpnede grupper i Gaza. Og til uroligheter over hele Vestbredden og en bølge av gatevold i israelske byer mellom jøder og palestinske borgere i Israel.
Rakettangrep fra palestinske væpnede grupper ble møtt av et israelsk militærangrep fra luften og havet, i tillegg til beskytning.
Dette varte i elleve dager. I Gaza ble 261 mennesker, inkludert 67 barn, drept ifølge FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR). Tolv av barna som ble drept i Gaza hadde mottatt støtte fra Flyktninghjelpens skoleprogram Bedre læring.
Over 2.200 palestinere ble skadet. Ytterligere 27 palestinere, inkludert fire barn, døde på Vestbredden. I Israel ble 13 sivile drept, inkludert to barn.
Gazastripen
Gaza er en smal landstripe ved øst-kysten av Middelhavet. Arealet er omtrent like stort som Oslo – 365 kvadratkilometer. Skal du kjøre fra den ene enden til den andre, tar det bare en time.
Det bor 2,1 millioner mennesker på Gazastripen. Flertallet, omtrent 1,4 millioner, er palestinske flyktninger fra den arabisk-israelske krigen i 1948, og deres etterkommere.
Tiår under israelsk okkupasjon og nesten femten år under beleiring av Israel og Egypt, har forårsaket store lidelser for sivilbefolkningen. Tallrike runder med væpnet konflikt mellom palestinske væpnede grupper og det israelske militæret, har ødelagt tusenvis av hjem og virksomheter, og ødelagt viktig infrastruktur. Elektrisitet er bare tilgjengelig i gjennomsnitt 12 timer per dag og drikkevanns- og kloakk anlegg fungerer ofte ikke.
Alvorlige israelske restriksjoner på fri bevegelse og handel både innenlands og internasjonalt, har hindret økonomisk utvikling. Ifølge Palestinian Central Bureau of Statistics var Gazas arbeidsledighet i 2021 på 47 prosent. Verdensbanken anslår fattigdomsraten i Gaza til 59,3 prosent i 2021.
63 prosent av Gazas befolkning (1,3 millioner) vil ha behov for humanitær hjelp i 2022. Til sammenligning vil 21 prosent av palestinerne som bor på Vestbredden ha samme behov (0,75 millioner).
Kilde.
«Nebraz»
– For meg er det vanskeligste dette: At det fortsatt føles som om jeg er mellom to kriger. Det gjør meg helt tom. Følelsesløs. Derfor sitter jeg for det meste her i hjørnet, helt for meg selv. Jeg vil ikke ha noe nært forhold til familie eller venner, i tilfelle jeg mister dem i krigen. I tilfelle de dør. Derfor holder jeg en viss avstand til dem, sier Omaia.
Hvordan gikk det da Omaia dro tilbake til skolen og møtte læreren fra Bedre læring? Meld deg på vårt nyhetsbrev for hele historien!
Preget av den voldelige konflikten, har hun skapt sine egne overlevelses-mekanismer. Det å sette ord på marerittene, skrive dagbok eller tegne, er noen av teknikkene Omaia og barna lærer i skoleprogrammet Bedre læring.
"Jeg vil ikke ha noe nært forhold til familie eller venner. I tilfelle de dør. Derfor holder jeg en viss avstand til dem."
Omaia fortsetter:
– For det første har jeg samtaler med meg selv og jeg hører på musikk. For det andre; før jeg sovner, gir jeg meg selv en time der jeg ligger og drømmer meg vekk til andre steder. Da drar jeg hvor jeg vil i fantasien min. Og for det tredje er det skrivingen.
2022: Det å sette ord på marerittene, skrive dagbok eller tegne, er noen av teknikkene Omaia lærte på barneskolen i skoleprogrammet Bedre læring. Hun skriver fortsatt.
– Når jeg skriver, kaller jeg meg «Nebraz», fortsetter hun.
2022: Det å sette ord på marerittene, skrive dagbok eller tegne, er noen av teknikkene Omaia lærte på barneskolen i skoleprogrammet Bedre læring. Hun skriver fortsatt.
2022: Det å sette ord på marerittene, skrive dagbok eller tegne, er noen av teknikkene Omaia lærte på barneskolen i skoleprogrammet Bedre læring. Hun skriver fortsatt.
Og akkurat i dét Omaia sier dette kommer strømmen tilbake i rommet.
Hun blir opplyst:
– Jeg vet ikke helt hvordan det startet, men jeg husker at jeg en dag begynte å skrive om drømmene og følelsene mine. Jeg skriver når noe har skjedd i livet mitt. Det å skrive gjør meg mindre stresset. Jeg har holdt på med det i tre år.
Det var en på skolen som rådet meg til å fortsette med det. Hun ga meg en kladdebok og sa at jeg burde skrive hver dag, og så ta vare på boken. Men jeg tar ikke vare på dem. Jeg brenner dem. Jeg brenner dem én gang i året.
– Hvorfor brenner du dem?
– Jeg vil bare ikke ha dem.
Professor Jon-Håkon Schultz ved Universitetet i Tromsø har i en årrekke samarbeidet med Flyktninghjelpen for å hjelpe barn som sliter med stress og traumer som følge av krig, konflikt og flukt. Foto: Flyktninghjelpen
Professor Jon-Håkon Schultz ved Universitetet i Tromsø har i en årrekke samarbeidet med Flyktninghjelpen for å hjelpe barn som sliter med stress og traumer som følge av krig, konflikt og flukt. Foto: Flyktninghjelpen
2017: Lærer Rania har fått opplæring av Flyktninghjelpen i hvordan man hjelper barn som sliter med stress, traumer og mareritt. Her viser hun elevene hvordan de kan gjøre avslapningsøvelser.
2017: Lærer Rania har fått opplæring av Flyktninghjelpen i hvordan man hjelper barn som sliter med stress, traumer og mareritt. Her viser hun elevene hvordan de kan gjøre avslapningsøvelser.
2017: Omaia snakker om følelsene sine med lærer Etemad.
2017: Omaia snakker om følelsene sine med lærer Etemad.
Bedre læring (Better Learning Program, BLP)
* Skoleprogrammet Bedre læring (BLP), som nå brukes i 26 av Flyktninghjelpens programland, er utviklet av professor i pedagogisk psykologi, Jon-Håkon Schultz, ved Norges arktiske universitet i Tromsø og Flyktninghjelpen.
* I år er det ti år siden Flyktninghjelpen innførte Bedre læring i sitt hjelpearbeid, og det skjedde først i Palestina i 2012.
* Bedre læring er en klasseromsbasert psykososial tilnærming, som støtter barn som har vært utsatt for traumatiske opplevelser fra konflikt og flukt. Programmet legger forholdene til rette for bedre læring. Det mobiliserer barns støttenettverk av omsorgspersoner, lærere og rådgivere – og er en bred tilnærming som bidrar til å gjenopprette en følelse av normalitet og håp.
* Bedre læring kan brukes av enhver lærer eller rådgiver som har fått opplæring. Derfor er programmet ideelt i nødssituasjoner og på steder der det er få ressurser og andre utfordringer.
Les mer om Bedre læring og lærerne, her.
* Siden 2012 har hele 67 prosent av barna i Palestina rapportert at deres traumerelaterte mareritt er borte, takket være Bedre læring.
* 79 prosent av barna i Palestina rapporterte forbedring i å fullføre lekser etter å ha deltatt på Bedre læring.
Kilde.
Professor Jon-Håkon Schultz ved Universitetet i Tromsø har i en årrekke samarbeidet med Flyktninghjelpen for å hjelpe barn som sliter med stress og traumer som følge av krig, konflikt og flukt. Foto: Flyktninghjelpen
2017: Lærer Rania har fått opplæring av Flyktninghjelpen i hvordan man hjelper barn som sliter med stress, traumer og mareritt. Her viser hun elevene hvordan de kan gjøre avslapningsøvelser.
Forferdelige minner
Gaza by i 2017: «Hva er galt», spør lærer Etemad og tar 13 år gamle Omaias hånd. Da begynner jenta i skoleuniform å gråte. Hun sier at hun er redd. Og at hun har mareritt om natten.
2017: Omaia snakker om følelsene sine med lærer Etemad.
Marerittene er de skremmende minnene hun har fra opplevelsene i 2014.
– Jeg så kvinner og jenter som flyktet uten å ha klær på kroppen og de prøvde så godt de kunne å dekke seg til. De løp med barna sine, andre holdt i eiendelene sine som de hadde fått med seg hjemmefra i farten. Faren min var sammen med meg. Jeg husker at jeg bar på en veske. Som om jeg var på vei til en piknik. Lydene rundt oss var høye, folk skrek og gråt. Men jeg - jeg bare så helt vanlig på folk. Så på dem sånn som jeg pleier å gjøre. Da vi var ved en blindvei begynte jeg å gråte. For da vi kom til enden av den gaten, så vi at der lå flere kroppsdeler og blod.
Traumemareritt
«Lukk øynene», sier lærer Etemad, og 13 åringen Omaia gjør som hun får beskjed om.
Etemad er lærer med spesialkomeptanse i skoleprogrammet Bedre læring, og hjelper barn som sliter med stress og krigstraumer.
Nå sier hun til Omaia: «Pust». Pust rolig: Inn. Ut. Inn. Ut… Og nå: Se for deg et sted der det er godt å være. Og Omaia går i fantasien sin, inn i en liten hytte. Utenfor hytten er alt grønt og det er sommerfugler i luften. Hun sitter alene i hytten og hun føler seg trygg selv om hun er alene».
Slik får Omaia ro.
2017: Omaia bryter ut i gråt.
Vil du lese flere historier om hvordan vi hjelper barn med krigstraumer? Meld deg på vårt nyhetsbrev for ekslusive historier.
I dag går Omaia det siste året på ungdomsskolen, og skal snart begynne på videregående. Senere vil hun studere for å bli psykolog. Så er planen å åpne et senter der hun selv skal hjelpe folk som sliter med psykiske plager.
Nå er hun en ungdom. Men hun minner ikke mye om en jentunge med flakkende blikk i tenåringsfasen. Det er som Omaia, tross sitt korte liv, har fått et voksent alvor ved seg. En viss tyngde, som vanligvis kommer først etter levd liv.
2022: I dag går hun det siste året på ungdomsskolen, og skal snart begynne på videregående. Senere vil hun studere for å bli psykolog.
– I 2014 var jeg et barn, men jeg var ikke redd. Nå som jeg er voksen, er jeg redd, sier hun.
– Når begynte du å få mareritt?
– Omtrent en måned etter bombingen i 2014. Jeg husker første gang jeg hørte om Bedre Læring; de sa på skolen at vi kunne søke om å bli med på et program som kunne hjelpe barn. Jeg fikk et skjema som jeg fylte ut. Der var det spørsmål om hvordan marerittene mine var og sånne ting. Og så fikk jeg være med. Jeg deltok på seks gruppesamtaler og seks samtaler der jeg var alene med BLP-læreren. Vi fortalte om marerittene og følelsene våre.
– Hjalp det deg?
– Ja, det hjalp meg til å slappe mer av. Jeg var mindre redd. Det ga meg mulighet til å fortelle hvordan jeg egentlig hadde det. Og marerittene ble borte etter omtrent tre år. Også i dag bruker jeg øvelsene: Å puste inn og ut hvis jeg er sint eller nervøs.
Den blodige sommeren
Det var etter disse hendelsene at Omaia fikk sine første traumemareritt: Det skjedde i juli og august 2014. Det var den blodige sommeren Gaza ble angrepet av Israel fra luft og sjø, etter rakettskyting mot Israel fra Gaza. Da hele nabolag ble knust, og titusener satt tomhendt igjen med ødelagte hjem.
Da israelske bakkestyrker ble sendt inn i Gaza den 18. juli, og trukket ut ved fredsavtalen den 5. august. Da familier mistet barna sine. Da over 2.000 palestinere og 67 israelere ble drept, og rundt 10.000 var såret.
Da Omaia var 13 år sang hun for skolen sin, se video her:
2017: Omaia bryter ut i gråt.
2017: Omaia bryter ut i gråt.
2022: I dag går hun det siste året på ungdomsskolen, og skal snart begynne på videregående. Senere vil hun studere for å bli psykolog.
2022: I dag går hun det siste året på ungdomsskolen, og skal snart begynne på videregående. Senere vil hun studere for å bli psykolog.
Nervøs og redd
– Jeg vet ikke hva som skjedde, men da bombingen kom tilbake i 2021 og ble som mest intenst, var vi alle sammen, og vi var nær hverandre. Noen begynte å fremsi trosbekjennelsen, mens andre ba hverandre om tilgivelse. Onkel kom inn i rommet og ba oss tilgi hverandre. Plutselig kom bestefaren min og begynte å synge… og midt oppi i alt dette var jeg redd.
– Jeg gråt i elleve dager.
Hun leser fra skriveboken sin:
«Hver kveld, sier vi at i morgen er det en ny dag. Men dessverre begynner vi bare på null igjen… Hver kveld er du alene og vedder med deg selv, om at du ikke skal begynne på null igjen... Livet er fullt av erfaringer. Og dette er bare én av dem. Men ikke døm deg selv. Du har et langt liv foran deg…»
«Dessverre har denne erfaringen ødelagt mye i meg. Så mye at jeg har mistet all min energi… Jeg ser deg i morgen, neste dag og den neste timen… Men jeg har hele tiden i meg denne skuffelsen… mesteparten av tiden er jeg redd og nervøs.»
2022: “Ikke døm deg selv, du har et langt liv foran deg…”, skriver Omaia I dagboken sin.
2022: “Ikke døm deg selv, du har et langt liv foran deg…”, skriver Omaia I dagboken sin.
Omaia smiler.
Hun lukker skriveboken.
Og så kommer siste setning:
«Jeg vil bare ha noen som kan holde rundt meg».
Hvordan gikk det da Omaia dro tilbake til skolen og møtte læreren fra Bedre læring? Meld deg på vårt nyhetsbrev for hele historien!
Built with Shorthand