Stemmer fra mennesker på flukt i Somalia

Somalia er et av de landene i verden hvor flest mennesker er på flukt. Totalt er over 2,6 millioner internt fordrevet på grunn av konflikt eller tørke.

Ofte er det kombinasjonen av konflikt og tørke som gjør at mennesker flykter, fordi sikkerhetssituasjonen gjør det umulig å drive hjelpearbeid i mange tørkerammede områder, slik at folk må flykte inn til byene for å få hjelp.

Det få vet er at det fattige og krigsherjede landet i tillegg har tatt imot mer enn 30.000 flyktninger fra nabolandene – hovedsakelig fra Etiopia og Jemen.

Et stort antall somaliske flyktninger vender også nå tilbake til hjemlandet, selv om landet fortsatt er herjet av krigshandlinger og langvarig tørke, som har ødelagt avlinger i flere år på rad. Mange vender hjem etter nesten en generasjon i flyktningleirer i Kenya. Noen reiser hjem fordi de lengter tilbake til hjemlandet. Andre føler seg presset til å vende hjem fordi kenyanske myndigheter truer med å stenge flyktningleirer og fordi det kuttes ned på den humanitære hjelpen.

Mange somaliske flyktninger i Jemen har på nytt blitt drevet på flukt på grunn av borgerkrigen i landet som blir stadig mer brutal. De fleste kan ikke vende tilbake til områdene de flyktet fra i Somalia fordi sikkerhetssituasjonen der fortsatt er uholdbar. De ender derfor opp i leirer sammen med andre internt fordrevne som har flyktet de siste årene på grunn av tørke og konflikt.

Her er historiene til noen av de internt fordrevne og flyktninger fra Jemen og Etiopia:

Dahabo Maxamuud Faahiye på 90 år bor i en leir utenfor byen Garowe i Puntland. Hun og familien drev med husdyr, men for tre år siden mistet hun det meste av buskapen etter langvarig tørke. For å holde liv i de få geitene hun hadde igjen, samlet hun gress til dem i fjellene. En dag falt hun og brakk både armen og benet og ble liggende på sykehus i lang tid. For å få råd til behandlingen, måtte familien selge de siste geitene de hadde igjen.

Sønnen hennes, som var soldat i det somaliske forsvaret, pleide å hjelpe familien økonomisk, men etter at han ble drept i kamp for et år siden, hadde hun ingen som kunne betale for den medisinske behandlingen. De andre barna hennes er bønder som selv er hardt rammet av tørken.

Dahabo så ingen annen utvei enn å flytte til leiren for flyktninger og internt fordrevne hvor humanitære organisasjoner tilbyr husly helsehjelp og utdanning. I leiren bor hun sammen med datteren og barnebarnet.

– Det er viktig at barnebarnet mitt får mulighet til å gå på skolen. Jeg vil at hun skal få seg en utdannelse.  

Hun er takknemlig for støtten hun har fått fra naboene i leiren. De har skaffet henne en gåstol, som hun er helt avhengig av for å kunne bevege seg rundt etter benbruddet.

Farhiyo Iishaar Omar (33) og familien flyktet fra Kebri Dehar i Ogaden-regionen i Etiopia for tre år siden etter at hjemmet deres ble angrepet av væpnede menn. To av onklene hennes ble drept foran øynene på barna hennes.

De flyktet i det de gikk og sto i og rakk ikke å få med seg noen eiendeler. Siden de tilhører den somaliske befolkningen i Etiopia, valgt de å flykte til nabolandet Somalia. De måtte gå til fots det meste av veien, så reisen tok nesten tre uker før de var framme i flyktningleiren i Garowe.

Den eldste datteren hennes, som da var 13 år, rømte da huset ble angrepet, og de klarte ikke å finne henne igjen før de måtte flykte. Moren har kontaktet slektninger som fortsatt bor i Etiopia. De tror at datteren ble drept. Noen hadde sett en død kropp kort tid etter angrepet, som senere var forsvunnet. Hun frykter at løver har spist den døde datteren.

Livet i flyktningleiren er tøft, og mannen hennes er syk og kan ikke forsørge familien. Nylig ble hun angrepet midt på natten med kniv av en mann som tok seg inn i hytta de bor. Hun var oppe og ammet den yngste sønnen da han kom inn. Hun er usikker på om han var ute etter å voldta henne eller å stjele fra dem.

Da hun skrek etter hjelp, forsøkte han å stikke kniven i brystet hennes. Hun klarte å vri seg unna, men kniven traff babyen hun holdt i armene, som fikk et stygt kutt i den ene armen.

Ganun Abdirahman Abdi (84) flyktet fra Duba Gass til Baidoa sammen med fem små barn på grunn av konflikt og langvarig tørke. Han er enkemann etter at kona døde for noen år siden.

Ganun har vært bonde og dyrket durra, som er en vanlig kornsort i Somalia, men på grunn av langvarig tørke har avlingenes sviktet mange år på rad.

– Jeg har vært bonde hele livet, men tørken vi har hatt siden 2017 er den verste jeg noen gang har opplevd. Den er til og med verre enn den alvorlige tørken i 2011, sier han.

Han hadde ikke egne husdyr og når avlingene sviktet klarte han ikke lenger å skaffe mat til barna. Uten tilgang på mat og drikkevann, så han ingen annen utvei enn å flykte sammen med familien til Baidoa hvor det var mulig å få humanitær hjelp.

Syk og alene

Qaali Mohamed Shire (51) levde et nomadisk liv med husdyr, som mange somaliere gjør. Hun hadde kameler, geiter og sauer, men disse døde på grunn av tørken som hadde vart i flere år. Livet har vært tøft for familien de siste årene, og mannen hennes døde av sykdom for ett år siden.

Hun har selv blitt alvorlig syk og var ikke i stand til å ta seg av de seks barna sine. Disse har hun med tungt hjerte måttet overlate til slektninger å ta vare på. Nå er hun alene i leiren Jilab for internt fordrevne, utenfor Garowe.

– Å leve et nomadisk liv har aldri vært enkelt, men den langvarige tørken de siste årene har gjort det enda vanskeligere. Det siste året har vært det aller verste. Jeg ønsker ikke at barna mine skal måtte fortsette å leve på denne måten, sier Qaali.

Nabolaget deres i Mogadishu ble beskutt med bombekastere. Familien rømte ut av huset og rakk å komme i sikkerhet før det ble truffet og totalt ødelagt. Etter angrepet flyktet Mariam Farah Hussein (40) og familien fra hovedstaden. Vi møtte henne to uker etter at hun var framme i Bosaso, nord i Somalia.

– I Mogadishu levde jeg med konstant frykt. Det var bombeangrep hver dag. Hver dag ble mennesker drept. Vi flyktet fordi vi var redde.

Mariam, mannen og de sju barna har flyttet inn i et rom de har fått låne av en venn i flyktningleiren utenfor Bosaso. Vennen, som selv hadde flyktet tidligere, overtalte dem til å komme dit da de måtte flykte.

Flukten fra hovedstaden var lang og slitsom, men Mariam angrer ikke på at hun forlot Mogadishu. Nå føler hun seg endelig trygg.

– Når barna dro på skolen var jeg redd for at de skulle bli skadet i bombeangrep, når mannen min dro på jobb var jeg bekymret for ham og når jeg selv dro på markedet var jeg redd for å bli angrepet.

Den største bekymringen hennes nå er om barna får gå på skole. Da de oppsøkte den lokale skolen ble de avvist fordi de ikke hadde skoleuniformer. Mannen hennes har ikke klart å finne noen jobb ennå, men Mariam har fått tilfeldige vaskejobber. Nå sparer hun slik at barna skal få råd til uniformer, slik at de kan begynne på skole.

For fire og et halvt år siden flyktet Ali Abdulah Alamody (46) sammen med kona og de fire barna fra borgerkrigen i Jemen. De flyktet til et annet land herjet av konflikt og endte opp i en av verdens farligste byer, Mogadishu.

– I Mogadishu hørte vi eksplosjoner stadig vekk, og barna var redde. Vi flyktet fra en krig til en annen.

Ali fikk en alvorlig skade som barn, noe som gjør det vanskelig for ham å jobbe. Derfor var de nødt til å tigge på gaten i Mogadishu for å skaffe mat. Han er takknemlig for somaliere som hjalp dem, selv om de hadde det vanskelig selv.

For to år siden døde kona hans av kreft, og han fikk eneansvaret for de fire barna. Det gjorde livet enda vanskeligere. For en måned siden kom han til Bosaso hvor han endelig har fått hjelp. Her håper han at han kan bli værende og at barna for første gang kan gå på skole.

Ali er klar på at han ikke vil tilbake til Jemen. Til tross for alle vanskelighetene han har hatt i Somalia, var livet enda verre i Jemen.

Flykter fra land til land for å gi familien en ny fremtid

Shafici Ahmed Ali (30) flyktet fra borgerkrigen i Jemen. Han jobbet som lærer i Aden og levde et godt liv sammen med familien før krigen startet, men de intense kampene gjorde at familien måtte flykte til hovedstaden Sana’a.

Shafici reiste videre til Kenya og Tanzania i håp om å finne et trygt sted hvor familien kunne starte et nytt liv, men begge landene sendte ham tilbake til Jemen. Nå håper han at Somalia kan tilby sikkerhet for familien, men de første ukene i landet har gjort ham usikker.

Han bor i et mottakssenter i Bosaso sammen med andre flyktninger fra Jemen. Han føler seg ikke trygg når han går ut fra senteret. IS har fått fotfeste i Puntland-regionen og derfor er lokalbefolkningen ofte skeptisk når de møter utlendinger, som de frykter kan tilhøre den væpnede gruppen . Det er heller ikke lett å finne jobb i et område som huser mange internt fordrevne i tillegg til flyktninger fra nabolandene.

Shafici har begynt å tvile på om han vil finne en trygg framtid for familien i Somalia, men samtidig har borgerkrigen i Jemen gått fra vondt til verre og han er bekymret for sikkerheten til kona og de to barna som fortsatt befinner seg i Sana. Han håper derfor at han vil finne et annet afrikansk land hvor familien kan finne trygghet.

Faduma Abdinor Mohamed (39) var gravid med den yngste sønnen sin da mannen hennes ble skutt og drept i et væpnet angrep. Tidligere hadde faren hennes også blitt drept i konflikten. Kombinasjonen av væpnet konflikt og langvarig tørke, gjorde det vanskelig for Faduma å skaffe nok fòr og vann til buskapen sin og hun slet med å få tak i nok mat til barna. Da den ene sønnen hennes ble alvorlig syk, var hun nødt til å selge de siste fire geitene hun hadde igjen for å kjøpe medisiner til ham.

Etter at hun ble enke, tjente Faduma litt penger ved å jobbe på gårdene til andre bønder, men etter hvert som tørken ble stadig verre ble det umulig å dyrke jorda og hun fikk ikke lenger jobb. Til slutt førte kombinasjonen av vedvarende konflikt og langvarig tørke til at hun måtte flykte med barna til byen Baidoa hvor det var mulig å få humanitær hjelp.

– Vi har mange problemer og ingen familie som kan hjelpe oss. I går kveld fikk vi litt mat av noen av de andre som bor i leiren, men i dag har ikke barna mine fått noe å spise. Jeg har ingenting jeg kan gi dem, sukker Faduma.

Til tross for alle utfordringene, angrer ikke Faduma på at hun flyktet fra landsbyen.

– I Somalia har vi et utrykk som heter: «En slange ser ut som omgivelsene den lever i». Jeg vil at barna mine skal gå på skole og få muligheten til et annet liv enn de hadde i landsbyen hvor det var krig og konflikt. Det var den viktigste grunnen til at vi flyktet, sier Faduma.

Mohamed Ibrahim Ahmed (40) flyktet fra landsbyen Roohoole i Dinsor-distriket til flyktningleiren Dadaab i Kenya i 2011 på grunn av tørken som rammet Somalia. Vi møter ham på et mottakssenter for returnerte flyktninger samme dag som han har kommet tilbake til Somalia, sammen med kona og de fire barna.

Det er ikke trygt å flytte tilbake til landsbyen han flyktet fra. Derfor skal han bo hos familie i Baidoa. Han vender tilbake til hjemlandet samtidig som Somalia igjen er rammet av alvorlig tørke som har drevet millioner på flukt.

– Jeg synes det er for tidlig og vende hjem for det fortsatt ikke trygt i Somalia og tørken gjør det ekstra vanskelig. Men de siste tre årene har presset fra kenyanske myndigheter blitt stadig hardere for at vi skal returnere, og det har blitt stadig mindre hjelp å få.

Hjemkomsten fyller Mohamed med mange følelser. Han er glad for å være tilbake i hjemlandet og gleder seg over endelig å møte familien igjen, men han er urolig for hvordan framtiden vil bli og om familien vil være trygg.

En som er veldig glad for at familien har kommet hjem, er nevøen Abdi Bari på 14 år. Han har møtt opp på mottakssenteret for å ønske onkelen velkommen, som han ikke sett siden han var en liten gutt.

Nastelu Mohamed Elmi (35) ble alvorlig skadet da huset i Mogadishu ble truffet av en granat i 2008. Hun mistet det ene øyet, fire finger på venstre hånd og den venstre skulderen fikk en alvorlig skade. Begge foreldrene hennes døde i angrepet.

Hun flyktet til Bosaso nord i Somalia etter angrepet for å komme vekk fra krigen i hovedstaden. Hun bor i en leir for internt fordrevne sammen de seks barna sine. Etter at mannen forlot henne, sliter hun med å forsørge familien. Hun jobber som rengjører når hun er i stand til det, men skadene hun har gir store smerter som ofte gjøre det umulig å jobbe.

På grunn av familiens vanskelige økonomiske situasjon, har hun ikke råd til å sende barna på skole. Det plager henne at barna ikke får mulighet til å gå på skole som hun selv gjorde da hun var barn.

Vi møter datteren Samia på syv år, som tar en pause fra leken med søsknene.

– Jeg har mange venner som også bor i denne leiren og vi har det moro og leker sammen. Men alle vennene mine går på skolen, og det er trist at ikke jeg kan gå på skolen sammen med dem, forteller Samia.

Elmi Dubat Alim (77) flyktet fra Etiopia til Bosaso i Somalia for tre år siden på grunn av væpnet konflikt. Han er rammet av en alvorlig øyensykdom, som nå har gjort ham helt blind. Han bor i en flyktningleir hvor det både er flyktninger fra Etiopia og internt fordrevne somaliere.

To uker før vi møtte ham, hadde huset hans brent ned etter at barn i nabolaget hadde lekt med ild. Han bor sammen med kona og ti små barn. Broren hans, som er funksjonshemmet og knapt kan gå, bor også sammen med dem. Han er fortvilet fordi verken han eller broren er i stand til å bygge opp igjen huset.

Elmi ber til Gud om at de skal få hjelp fra humanitære organisasjoner til å bygge en ny bolig, men på grunn av at det har kommet et stort antall nye internt fordrevne til området, frykter han at det kan ta lang tid før de får hjelp.

Faduma Jamac Diriye (56) har levd et helt liv på flukt. Fram til borgerkrigen startet tidlig på 90-tallet jobbet hun som politi i hovedstaden Mogadishu. Da måtte hun flykte til Puntland-regionen. Hun har bodd i flere bosetninger for flyktninger og internt fordrevne, og tre ganger har hun opplevd å bli kastet ut av de som eier jorda, noe som mange av dem som er på flukt i Somalia dessverre opplever.

Nå er hun leder for bosetningen Ugbad, utenfor Bosaso, og gjør alt hun kan for at alle beboerne skal klare seg gjennom den tøffe tiden med ekstrem tørke. Leiren får tilkjørt vann med tankbil en gang i uken, og hun sørger for å rasjonere vannet så alle familier får sin del.

En enslig mor som nylig har ankommet fra Etiopia lovpriser Faduma og sier at de ikke hadde overlevd om det ikke hadde vært for henne, og peker på en sekk med ris som hun har gitt dem.

Fadumas store frykt er at de igjen skal bli kastet ut fra leiren de bor i, og derfor er hennes store prosjekt å kunne kjøpe jorda leiren ligger på. Hun viser oss flere virksomheter som hun har startet for å skaffe penger til å kjøpe tomten. Hun lager blant annet vannbeholder i betong og fletter kurver som de selger på markeder i området. Så langt har hun klart å skaffe halvparten av pengene som kreves, og hun ber til Gud om at hun rekker å skaffe resten slik at de ikke blir kastet ut nok en gang.

Ibrahim Saleban (40) hadde en god og sikker jobb som bilmekaniker nær grensen til Etiopia i Somaliland. Der bodde han sammen med kona Leila og de fem barna. Somaliland har vært relativt mindre utsatt for krig og konflikt enn resten av Somalia, men også her blir mennesker drevet på flukt.

Ibrahim forteller at det utviklet seg en konflikt mellom to klaner. Konflikten hadde vart i flere måneder og pågikk både på den somaliske og etiopiske siden av grensen. Selv om han i utgangspunktet ikke hadde noe med konflikten å gjøre, var han redd for sikkerheten til familien etter at 100 mennesker hadde blitt drept de siste månedene.

Derfor tok han det vanskelige valget å forlate en sikker jobb og tok med familien til en flyktningleir i Garowe, i naboprovinsen Puntland. Han sier han merker at barna føler seg trygge igjen. Det er det viktigste for ham.

(Møtet med flyktningene og de internt fordrevne ble gjort før koronautbruddet.)