Unge på nett skaper fred

I den avsidesliggende byen Akobo i Sør-Sudan har en gruppe modige unge ledere samlet seg for å skape endring. De var lei av isolasjonen, den konstante trusselen om vold, urettferdighetene kvinner og jenter ble utsatt for, og mangelen på utdanning.

Nå leder de et ungdomsprosjekt finansiert av Flyktninghjelpen, der endring skjer - en oppkobling av gangen.

Selv om konflikten i Akobo avtok i 2017, fortsetter sporadisk vold mellom lokalsamfunn å ta liv. Men for mange er dette avsidesliggende hjørnet et tilfluktssted. Hjemvendte, flyktninger og mennesker som er på flukt i sitt eget land reiser i flere dager og tar store risikoer for å returnere til hjemstedet eller for å etablere et nytt hjem.

Når de vel har kommet frem, blir mange allikevel fanget og isolert. Flyreiser er for dyre, og å krysse grenser er farlig eller nesten umulig, spesielt uten riktige dokumenter.

– Du kan bruke Akobo-elven for å komme deg til Gambela i Etiopia. Så, hypotetisk sett er det lettere å forlate Akobo, enn å komme hit fra Sør-Sudan, forklarer Duol.

Duols kjennskap til rutene inn og ut av Sør-Sudan skyldes delvis hans tidligere liv som flyktning.

– Konflikten brøt ut da jeg var 16, og de neste fem årene gikk jeg ikke på skolen, forklarer han.

Og han var ikke alene. Duol tilhører en hel generasjon unge mennesker som har fått utdannelsen ødelagt eller avbrutt av konflikter og sammenbrudd i skolesystemet. Mange unge mennesker finner veien til naboland, som Kenya, Uganda og Etiopia, og prøver, ofte uten hell, å fullføre utdanningen i flyktningleirer.

Andre kommer seg til byene og forsøker å fortsette der de slapp. Det var Duols historie. – Da det ble mulig, dro jeg til Gambela og fullførte en bachelorgrad i informasjonsteknologi, sier han.

Nomadisk utdanning har vært normen i Sør-Sudan. Folk regner med å måtte reise ut av landet for å gjennomføre akademisk utdannelse.

– På grunn av Covid-19 har unge mennesker i Akobo enda færre alternativer nå. De sitter fast her, sier Duol. Han mener utdanning er viktig ikke bare for å lære.

– Utdanning er en måte å helbrede traumer på. Det sletter minnene av konflikten i dette landet - av mennesker som dreper hverandre. Det er derfor utdanning forandret livet mitt. Å studere viste meg mange nye ting og forskjellige muligheter, sier Duol.

Å studere IT introduserte også Duol for teknologien som ville åpne opp verdenen hans ytterligere.

– Med teknologi ble verden én. Det ble en sammenkoblet verden.

At Duol og jeg i det hele tatt snakker på nettet er noe å feire. Seks måneder før møtet vårt manglet over 200.000 mennesker i Akobo internettilgang - og slik hadde det vært i fire år. Med få reisemuligheter og ingen internettforbindelse ble folk isolert, avskåret fra resten av verden.

Ungdomssenteret der Duol holder til tilbyr nå det eneste punktet for internettforbindelse. Dette takket være innsatsen til de unge, som - møtt med voldsomme hindringer - likevel er pådrivere forendring.

Gatluak er ungdomsrepresentant i Akobo. Med sine runde, svartrammede briller ser han ut som en universitetsprofessor der han sitter bak datamaskinen. Hans ønske: å bli president i Sør-Sudan. Hans utgangspunkt: å jobbe sammen med elleve andre ungdomsrepresentanter i Akobo for å forbedre samfunnet.

– Jeg har hatt møter med ungdom, andre ungdomsrepresentanter og lokale myndigheter. Vi har mange utfordringer for de unge her, de er isolerte. Det er ingen jobber. Det er vold. Og det er mangel på utdanning. Ungdommen lider mye. De er stresset ... og finner ingen mening, forklarer Gatluak.

– I tillegg er nett-tilkobling en av våre største utfordringer. Vi har ikke forbindelse med omverden, med venner eller familie, fortsetter han.

For dem som bor i områder der vold ofte tar liv, er det viktig å vite at deres kjære er trygge.

Nyawech Nyoat Banygach, en kvinnelig ungdomsrepresentant i Akobo, mener kommunikasjon er avgjørende.

– Hvis du er veldig langt unna vil det gi mange bekymringer, som til og med kan føre til at du blir traumatisert. Men når du har en kommunikasjonskanal, vil du kunne vite at folk har det bra, og de vil kunne vite hvordan du har det, sier hun.

For Gatluak, Nyawech, Duol og andre unge i Akobo har nett-tilkobling vært et endringsverktøy. Etter å ha deltatt i en rekke møter med andre unge kom de frem til sin første løsning – tilgang til internett.

Med ungdommens ønske i bagasjen, begynte Gatluak å jobbe.

– Jeg dro til Flyktninghjelpen og kom med et forslag. Jeg ba dem støtte oss - å gi oss tilkoblingen, gi oss tilgang til internett - slik at vi kunne koble oss til verden.

Øynene hans lyser opp, mens han begeistret forklarer: – Jeg er stolt av mitt forslag til Flyktninghjelpen. De godtok det.

I Akobo er unge generelt ekskludert fra beslutningsprosesser. Men nå har samarbeidet og Gatluaks forslag gitt opphav til et ungdomsledet innovasjonsprosjekt, finansiert av Flyktninghjelpen.

Ungdomssenterets internettilgang er drevet av solcellepaneler, og et nytt datarom hjelper folk med å komme seg på nett. Universitetstilgang, jobbtrening og forskning, og å snakke med mennesker over hele verden er nå bare noen få klikk unna. Ungdomssenteret fungerer også som et samlingssted.

Et halvt år senere er ungdomshuset et sted som engasjerer seg i større sosiale saker. For de unge er stedet blitt et verktøy for å oppnå likestilling, og en måte å bygge bro til fred på.

I de neste kapitlene presenterer ungdommene i Akobo et slående bilde av utfordringene de står overfor, og hvordan ungdomssenteret og innovasjonsprosjektet driver endringene de håper å oppnå framover.

Nyawech Nyoat Banygach er født og oppvokst i Akobo. Nå sitter hun ettertenksom ved kameraet og deler sin historie.

– Da krigen brøt ut og krisen startet, flyktet vi til en FN-leir i Juba. Vi var der i tre og et halvt år. I denne vanskelige tiden giftet jeg meg, og faren min og mannen min bestemte at jeg skulle komme hjem til Akobo. Så nå er jeg her, men faren min er fortsatt i Juba. Det er ingen gode veier inn til Akobo. Den eneste praktiske måten å komme seg hit på er med fly. Billettene er dyre, og dermed er det ikke mulig for ham å komme hit. Det er derfor han fortsatt er der, sier hun.

De syv siste årene har Nyawech vært separert fra familien sin. I tillegg måtte hun venne seg til en ugjenkjennelig hjemby, forandret av borgerkrig. Nå, selv etter at en fredsavtale er signert, herjer fortsatt volden. Som ungdomsleder er hun allikevel dedikert til å legge til rette for fred i samfunnet.

– Vold er et problem her, og det er forferdelig for alle. Det rammer også kvinner og barn. Mannen min vendte tilbake og bodde her i fire år, men måtte dra igjen på grunn av volden. Nå har han vært borte i tre år, forteller Nyawech.

Hun forklarer at det ikke bare er denne overhengende trusselen om vold som er et problem. Det legges også press på de unge om å ta hevn. Å drepe andre når deres kjære har blitt skadet.

– Unge gutter kan til og med bli presset til å hevne en drept onkel. Det blir umulig for dem å bo sammen med slektningene, for de vil si: 'Hvordan kan onkelen din hvile uten at du gjør opprør eller dreper en annen person', sier Nyawech.

Sørgmodig fortsetter hun: – Hvis du ønsker å fortsette med utdanning, kan det være veldig vanskelig. Du kan bli nektet å gå på skole. De kan si: 'Vi vil ikke betale skolepengene dine - du blir hjemme til du gjør det vi forteller deg'.

De unge er fanget i en "et øye for et øye"-mentalitet, og de bærer ofte den tyngste byrden når vold bryter ut. Ikke bare det - de blir et mål for motstridende grupper.

Gatluak, som mistet sin far til slik vold, legger til: – Rivaliserende samfunn retter seg mot ungdommen, spesielt de som har fullført utdannelsen, fordi å drepe dem betyr å gjøre svært alvorlig skade på familiene deres, som har investert i dem.

Under så mye press og mangel på alternativer isolerer mange unge seg, for å unngå trusselen om død og kravene om å gjøre skade. Men ungdomssenteret har gitt folk et sted å komme sammen, og blitt en plass for felles aktivitet for å lette på spenningen og bygge fred.

– Når vi kommer hit til ungdomssenteret prøver vi å inkludere og engasjere alle klanene. Spesielt de som er i konflikt med hverandre, sier Nyawech.

– Vi skaper fred og forsoning for de som er traumatisert og ikke kan glemme det som skjedde dem eller dem de er glad i. De forstår at livet deres er viktig, og at de bør gå videre og styrke den unge generasjonen... løfte dem opp i stedet for å la volden fortsette, sier hun.

Nyawech tror også internett gir folk tid til å kjøle seg ned.

Når følelsene tar overhånd og noen er klare til å begå voldsomme handlinger, kan en videosamtale med familie og venner som lever i andre omgivelser få dem til å endre mening.

Nyawech forklarer prosessen: – Når du bestemmer deg for å skade den andre klanen, kan du kommunisere med folk langt unna gjennom en videosamtale. Spesielt hvis du har slektninger i Amerika, eller til og med Kenya og Uganda. De kan fortelle deg: 'Dere, det er ikke slik livet skal være'.

Nyawech mener en slik livline til andre mennesker og realiteter gjør internettilgang til et verdifullt verktøy for å bygge fred.

– Dette har brakt mange mennesker sammen, og det har virkelig forandret ungdommen her.

Selv om prosjektet ikke har eliminert volden fullstendig, mener Nyawech at det spiller en viktig rolle i fredsarbeidet. Hun håper det kan bidra til å bygge et land hvor barna hennes vil trives.

– Jeg ønsker å være en fredsskaper, og jeg vil også være et forbilde for andre som ønsker det samme, sier hun.

Som kvinne i Akobo er Nyawech altfor klar over et annet problem: gjennomgripende ulikhet mellom kjønnene. Tenåringer tvinges inn i ekteskap, voldtekter er utbredt, og kvinner og jenter nektes utdanning.

– Hvis du er 13 eller 14 år gammel, vil faren din bare se på deg som eiendom. De vil bare tenke på hvor stor medgift eller hvor mange kyr de kan få for deg. Hvis du er ung blir du ikke tatt med på beslutningene. Selv ekteskapet ditt kan bestemmes av din far, ikke deg. Dette er tvangsekteskap, forklarer hun.

Flyktninghjelpens prosjektansvarlig for juridisk bistand (ICLA), Rhoda, legger til: – Når det gjelder kvinner og jenter, har vi mange tilfeller av kjønnsbasert vold, inkludert voldtekt. Når de går for å hente ved, må de gå minst to timer hjemmefra, og veiene her er ikke trygge. De kan bli angrepet hvor som helst på veien.

Rhoda mener ungdomshuset har blitt et positivt sted hvor kvinner kan samles, og vokse seg sterkere sammen. Det har også vist for alle at tilgang til de samme mulighetene gjør dem i stand til å nå de samme målene - uavhengig av kjønn.

– Unge kvinner, spesielt på landsbygda, blir ignorert og glemt. Kvinner generelt er marginalisert. Det er en rådende tro at kvinner ikke kan gjøre det samme som menn. Kvinner blir ofte ikke inkludert, fordi de må være hjemmeværende. Døtre må bli hjemme og gifte seg for kyr eller penger. Å bli behandlet slik får kvinner til å tro at de ikke kan gjøre noe bedre eller annerledes. Dette traumet har blitt en kultur, sier Duol, en engasjert talsperson for kvinners likestilling.

Etter hans syn er ungdomshuset med på å endre det.

– Når vi gir ungdommer muligheter vet de at de ikke er glemt, og at de alle kan gjøre det like bra. Takket være våre kvinnelige rekrutterere er det nå også kvinner på senteret. De er et forbilde for samfunnet, for nå vet andre kvinner at de også kan gå på skole eller drive en forretning, fortsetter Duol.

Nyadhiel Biel jobber som rekrutterer for Flyktninghjelpen. Hun reiser til landsbyer i nærområdet for å fortelle andre om ungdomshuset, om internettilgang og nettbasert utdanning.

Nyadhiel ble født i Akobo, men flyktet med moren til Kenya for å fullføre videregående utdanning der. Da de trodde konflikten var over, dro de til Sør-Sudans hovedstad Juba for å jobbe. Men da konflikten brøt ut igjen, fant de veien tilbake til hjembyen.

– Livet jeg har vært gjennom og lidelsene jeg har opplevd, helt uten at noen støttet oss, har gjort meg til en sterk kvinne. Da jeg kom hit fikk jeg denne jobben, som hjelper meg å hjelpe andre i samfunnet, sier hun.

I denne rollen tar Nyadhiel på seg en dobbel oppgave. Hun informerer folk om muligheter, men oppfordrer også kvinner til å bli med.

– I landsbyen vår og i vår kultur er det veldig annerledes. Noen menn vil ikke at konene deres skal gå ut offentlig. Noen vil ikke at konene deres skal studere. Det eneste alternativet er å sitte hjemme. Med mindre noen i familien forteller mannen din om fordelene med nettstudier og fordelene med å kjenne andre, forklarer hun.

– Derfor snakker vi med ektemennene når vi møter dem ... vi forteller dem om internett, hva som er bra. Noen av dem lar konene sine delta fordi det er veldig vanskelig for dem å ellers skulle få en slik sjanse.

Nyadhiels rolle som veileder og talsperson har endret hvordan hun ser på seg selv.

– Jeg begynte å se på meg selv som en person, fordi arbeidet jeg gjør, gjør meg til en bedre person. Jeg ser på meg selv som en god leder fordi jeg kommuniserer godt med andre. Og jeg tror arbeidet mitt har påvirket samfunnet fordi... jeg oppmuntrer folk. Folk respekterer meg, sier hun.

– Og dette prosjektet har ført til endringer - kvinner har lært om internett, og noen av dem vet til og med hvordan de skal bruke telefonen. Noen av dem kan også bruke datamaskinene, og det er en fordel for fellesskapet. I fremtiden håper jeg å bli en god mor og en leder for landet mitt.

Ved å endre kvinners tilgang til det offentlige liv er Nyadhiel lederen hun håper å være - en rollemodell som endrer samfunnet hun lever i. Og viktigst av alt, hun jobber mot mål som hun selv og hennes jevnaldrende har definert.

Tilgang til internett har også hjulpet mange kvinner til å føle seg tryggere.

– Tilkoblingen har hjulpet meg til å føle meg trygg. Hvis noe skjer med meg kan jeg ringe vennene mine, familien min, sier Tabitha Nyawech Diew, en ung Akobo-kvinne som er på ungdomssenteret.

Hun forklarer at fellesskapet på ungdomssenteret har brakt kvinner sammen for å utveksle ideer på måter som ikke var mulig før. Og som mange av hennes jevnaldrende, ser Tabitha også på seg selv som en leder.

– Min store drøm er å bygge og styrke samfunnet vårt. Og mitt største håp for fremtiden er å støtte kvinnene og jentene. Nå har de ikke muligheten til å gjøre ting på egenhånd. Jeg har et behov for å gi dem styrke. Jeg har behov for å dele ideer med dem, og samles for å finne ut hvordan vi kan forandre livene våre, sier Tabitha.

Mange unge mennesker i Sør-Sudan mangler utdanningsmuligheter. Utdanningsinstitusjonene har blitt skadet eller ødelagt i konflikten.

I dag er det bare ett universitet som skal betjene millioner av unge mennesker. Unge som har svært begrensede muligheter for å reise. Ved å legge inn internettilgang og et datarom i ungdomshuset har de unge kunnet fortsette på utdannelsen sin på nett.

Nå deltar de på nettkurs fra University of Virginia og Distance Education for Africa Inc. (DeAfrica). For de dagene internett ikke er tilgjengelig har DeAfrica levert en ekstern hotspot-enhet. Dette gjør det mulig for folk å få tilgang til utdanningsnettsteder, selv når nettet er borte.

– Vi har utdanning på nett nå. Vi har kurs i digital transformasjon. Vi har kurs i designtenking og innovasjon, vi har kurs i kunde-IT-strategi, vi har kurs i produktledelse og produksjon. Vi holder på med mange ting, sier Gatluak.

I tillegg til å oppmuntre andre unge til å delta, har Gatluak selv tatt kurs på nettet.

– I desember fullførte jeg et studie i digital transformasjon. Det er jeg veldig glad for. Nå skal jeg studere designtenkning og innovasjon.

Det finnes en rekke andre kurstilbud som appellerer til et bredt spekter av utdanningsinteresser.

Gatluak og andre unge ser på utdanning og karriereutvikling som grunnlaget for å kunne gjenopprette landet sitt.

– Det å gi barn og unge tilgang til opplæring og utdanning - det bygger strukturen i Sør-Sudan. Det hjelper dem å løse konflikten som har pågått så lenge. På grunn av manglende skolegang har de fleste barn under 13 blitt lokket inn i militæret. Det er ikke noe de gjør av egen vilje, men noe de blir tvunget til. Læringen og utdanningen vi alle får vil endre dette. Mulighetene her og utdanningen man kan få vil engasjere mer enn tanken på konflikten og krisen i Sør-Sudan, sier Flyktninghjelpens ICLA-prosjektleder Rhoda Linglaat Machar

For Rhoda er utdanning et verktøy for å erstatte skadelig tenkning og vaner med mer konstruktive ideer.

Gatluak mener at hvis ungdom i Akobo har mulighet til å utvikle seg og lære nye ferdigheter, kan de endre systemet.

– Ungdommen er ryggraden i hjemlandene sine. Vi spiller en viktig rolle i samfunnet, og vi er desperate etter å lære, fordi ungdom er avgjørende for utviklingen. Vi ønsker å fremme fred og utvikling i våre lokalsamfunn, sier han.

Gatluak planlegger å utvikle et annet forslag som krever mikrofinansinvesteringer slik at unge mennesker får jobbmuligheter etter skoletid.

– Vi vil at verden skal vite om ferdighetene våre og gi oss noe å være stolte av, sier han.

I avsidesliggende områder spiller internettilgang en essensiell rolle for å koble mennesker til resten av verden.

– Før dette innovasjonsprosjektet følte ungdommen seg isolert. De visste ikke hva som foregikk rundt om i verden. Men de fikk nytt håp da dette startet. Ulike vinduer åpnet seg og ga ny tilgang til globale muligheter, sier Duol.

Internett har brakt folk sammen. Og enda viktigere, det har bidratt til å gi familier som bor over hele verden muligheten til å gjenforenes.

Tabitha besøker ungdomssenteret regelmessig for å delta på nettkurs og chatte med venner. Helt i begynnelsen brukte hun senteret til å løse et mer alvorlig problem.

– Før var det ikke internett her. Det var ingen tilkobling. Det var vanskelig for alle. Spesielt for de som var separert fra barna sine, mannen og familien. Som meg, sier hun.

Da konflikten brøt ut i Sør-Sudan, var Tabitha i byen Malakal. Mannen hennes hadde reist til Juba. Som mor var hun bekymret. Hun hadde ingen mulighet til å kontakte ham.

– Han visste ikke om jeg var i live, og jeg visste ikke om han var i live, sier hun.

Midt i dette reiste hun hjem til Akobo for å unngå den økende volden i Malakal.

Da internett kom til Akobo klarte hun å opprette en viktig forbindelse.

– Jeg snakket med en venn av mannen min. På den tiden visste jeg ikke hvordan jeg skulle bruke en smarttelefon, og han pleide å be meg gå til ungdomssenteret for å koble til Facebook der. Det var slik jeg fikk kontakt. Vi snakket sammen, og han fortalte at han var trygt ute av Juba. Nå har han også kommet til Akobo. Da vi var fra hverandre, hadde jeg bare ett barn. Nå har jeg to barn, og mannen min er med meg. Det er viktig, sier hun.

Khan Banguot Gok er en lokal forfatter og aspirerende journalist, som bidrar til en Facebook-side kalt Akobo TV. Der legger han ut nyheter fra Akobo for å holde folk oppdatert.

Flyktninghjelpens innovasjonsprosjekt har vært viktig for Khans digitale medierapportering og ambisjoner. Det har også brakt ham ansikt til ansikt med ungdom i samfunnet han aldri tidligere hadde møtt.

– Dette prosjektet har påvirket meg på mange måter. Først og fremst koblet det meg sammen med andre unge, fra steder jeg ikke kan komme meg til fysisk. Via nettet på ungdomssenteret møtte jeg mange nye mennesker, pratet med dem og bygde nye vennskap, forteller han.

Ungdomssenteret er et av svært få møtesteder. Her har Khan fått en ny bestevenn, noe som har gjort dagene hans bedre.

– Tidligere, da vi ikke hadde noe sted å møtes, ville det ha vært vanskelig for meg å få en så god og viktig venn som jeg har nå, sier han.

Flyktninghjelpens prosjektleder Rhoda er enig. Hun ser på prosjektet som en samlende kraft, en kraft som bringer ungdom sammen.

– For meg er dette innovasjonsprosjektet en løsning. Siden prosjektet ble lansert, har jeg sett ungdom komme sammen. Slik var det ikke før. Folk gjorde sine egne ting, og mange var involvert i vold. Men nå, når du går til senteret, ser du at ungdommen forenes. Før var ikke freden der, men dette prosjektet har bidratt til å bringe fred til Sør-Sudan, sier Rhoda.