Mens han stod på podiet som ble midlertidig reist i forbindelse med uavhengighetsdagen for over tre og et halvt år siden, avviste han alle forsøkene på å inngå kompromisser med den tidligere visepresidenten Riek Machar.
Kledd i svart dress og cowboyhatt, omringet av sangere, ministre, religiøse ledere, utenlandske ambassadører og skolebarn, leste han møysommelig fra et manuskript. Sammen med noen tusen andre stod jeg i den stekende solen og hørte ham forkaste de sentrale forslagene til en fredsavtale.
Nei til flere parlamentariske seter, sa han. Nei til flere ministre. Nei til føderasjon – med mindre folket krever det. Det siste mistenker jeg for å være en privat spøk: ingen får kreve noe som helst her. Ingen vesentlige krav fra Machar, som nå er i krig med presidenten, ble oppfylt. President Kiir avviste ideen om en seremoniell statsleder med et utøvende presidentskap.
– Riek må stå under meg, sa han. Han tilbød amnesti, men at de «må akseptere rammene jeg gir dem».
