(Denne saken er fra en reise til Myanmar i mars 2017)
Den jevne, mekaniske lyden av 30 manuelt drevne symaskiner blander seg med ivrig prat og latter i det store, lyse klasserommet. Jeg er på Flyktninghjelpens utdanningssenter for ungdom i byen Dawei sørøst i Myanmar. De smale sybordene er dekket av stoffer i alle farger, og omkranset av unge kvinner som måler, klipper og diskuterer design. Alle vinduene står på vid gap og utenfor konkurrerer nabolagets hane om oppmerksomheten med motorsykler som durer forbi.
Midt i klasserommet sitter Naw Su Phaw (24) foran en tråmaskin. Hun har på seg en skarp grønn kjole med rosa blomster, men nei, den er ikke hennes design, smiler hun når jeg spør. Nå har hun snart fullført studiet i skreddersøm ved Flyktninghjelpens utdanningssenter for ungdom.
– Jeg har ønsket å bli skredder siden jeg var 19. Jeg ville klare meg selv, forteller hun. Den gangen var ikke studier et alternativ. Moren var syk, og datteren måtte være hjemme og pleie henne.
Naw Su Phaw ble tidlig voksen. Hun kommer fra en landsby lenger sør i regionen. Begge foreldrene har gått bort, men en bror og en søster bor fremdeles i landsbyen.
Konflikter har herjet Myanmar siden landet ble uavhengig fra Storbritannia i 1948. Hundretusener har blitt drevet på flukt av kamper mellom regjeringshæren og grupper med ønske om større grad av selvstyre.
Les mer om sitasjonen i Myanmar.
For rundt 20 år siden brøt det på ny ut kamper mellom regjeringshæren og Karen National Liberation Army (KNLA), som ønsket selvstyre for Karenfolket sør i landet.
Derfor måtte Naw Su Phaw flykte fra landsbyen sammen med foreldrene og søsknene sine. Hun husker ikke alle detaljene rundt flukten, men noen episoder har satt seg fast i minnet:
– Vi gjemte oss i skogen, og gikk i flere dager uten mat. Vi måtte spørre de andre landsbyboerne om de ville dele maten sin med oss. Da vi kom tilbake til landsbyen, hadde huset vårt brent ned.
De dro til en annen landsby og bodde der i fire år. Omsider flyttet de hjem igjen.
Men regjeringshæren gikk rundt i landsbyen og kunne når som helst banke på døra og stille spørsmål om KNLA. Den som nektet å svare, risikerte å bli drept. Det føltes ikke trygt å bo der.
I dag er det fredeligere i denne delen av Myanmar. I 2015 signerte de største væpnede gruppene en våpenhvileavtale med landets myndigheter. Likevel er det fremdeles konflikt mellom regjeringsstyrker og væpnede grupper flere steder nord i landet.
– Den gang levde vi i frykt, og kunne verken gå noen steder eller snakke med noen. I dag har vi bevegelsesfrihet og jeg kan snakke med hvem jeg vil.
Naw Su Phaw håper at freden i regionen vil vare, slik at hun kan følge drømmen om å drive sin egen systue.
Da Flyktninghjelpen kom til landsbyen i fjor og fortalte om yrkesutdanning for ungdom, visste hun at hun ville søke om plass:
– Jeg var én av mange søkere fra landsbyen og kom heldigvis inn.
Deltakerne er mellom 18 og 25 år, og de kommer fra Dawei og landsbyer i regionen. Noen har levd på flukt i Myanmar eller i et naboland. Andre tilhører en minoritetsgruppe, har nedsatt funksjonsevne eller har bare gått noen få år på skole.
– Kurset er viktig, det gir meg en mulighet til å klare meg selv, sier Naw Su Phaw.
Hun må arbeide ekstra hardt for å klare det, for hun fikk bare skolegang frem til fjerde klasse og har mye å ta igjen:
– Fordi jeg har gått glipp av mye undervisning, kan det være vanskelig å følge med i timene. Jeg vil si til alle verdens ungdommer at de må studere mens de kan!
