Salah (13) drømmer om døden i Jemen

– Drømmen min er å bli lege så jeg kan hjelpe folk. Men da trenger jeg en bil, for det er veldig slitsomt å gå.

Salah trenger nemlig krykker for å komme seg rundt, og det er ekstra tungt i heten. Det vil snart bli enda varmere.
 

 
En dag var han ute og gjette sauene i dalen sammen med to kusiner. En av jentene fant noe de trodde var restene av en landmine som de begynte å leke med. Salah sparket borti den. Så ble alt svart.

– Jeg visste ikke at den kom til å eksplodere, sier han.

Salah ble skadet i magen, og måtte amputere en hånd og et bein. En av kusinene mistet en hånd. Den andre døde.
 

 
Etter en måned ble han skrevet ut av sykehuset. Den dagen bestemte han seg for å flykte fra hjembyen, sammen med storesøsteren sin og mannen hennes. Foreldrene ville ikke forlate huset. De ble igjen.

– Jeg vil hjem igjen, men det er så mange udetonerte bomber og landminer der. Det er ikke trygt. Kanskje de eksploderer på meg igjen.
 

 
Det er et og et halvt år siden Salah, søsteren og svigerbroren kom til Al-Mishqafa flyktningleir. Salah bor i et lite telt ved siden av søsterens. Det var viktig for Salah at søsteren og mannen skulle få beholde privatlivet, så da familien fikk nytt telt av Flyktninghjelpen i november, laget han seg sitt eget lille hjem under en bit presenning.
 

 
I leiren jobber Flyktninghjelpen blant annet med å gi folk tak over hodet, og å bygge latriner. Men forholdene er elendige: Det er trangt og lytt mellom teltene. Det er varmt og støvete, det er insekter, slanger og skorpioner.

Leiren mangler det meste: – Vi trenger mer mat, vann, tepper, madrasser og bedre telt. Denne krigen er så urettferdig. Folk dør. Mødre og fedre dør, sier Salah.
 

 
– Jeg vil bare leve som andre barn. Nå er det vanskelig å leke. Jeg vil bare leke sånn som de andre.

Lengselen er tydelig i stemmen hans når han snakker om tingene han aldri vil kunne gjøre igjen.

Noe av det Salah savner aller mest, er å spille fotball – og å sykle.