Trues av klimaendringer

Nomadelivet trues

– Vi har bodd her i utkanten av flyktningleiren Kakuma i sju år nå. Livet vårt er forandret, før levde vi som nomader i grenseområdet til Uganda. Buskapen er død, mest på grunn av tørke, sier Veronika Ekori.

Den høye kvinnen som har halsen dekket av de tradisjonelle smykkene i sterke farger, står mellom familiens sporadiske hytter, flere av dem dekket med plast merket «UNHCR». I dette ugjestmilde, tørre landskapet ligger flyktningleiren Kakuma, som blant annet huser store mengder flyktninger fra Sør-Sudan og Somalia.

– Vi har bare ni geiter i dag, men kan ikke leve av det, og må lete etter alternative levemåter, fortsetter Ekori. På armen holder hun den minste av de åtte barna. Noen geiter beiter mellom de sporadiske hyttene. Det voldsomme regnværet gikk over på mindre enn et døgn. Og den sedvanlige varme solen steker igjen over Turkanaland.

Ekori er en av de få jeg snakker med fra turkanafolket som har hørt om klimaforandringer. Hun mener det er klimaendringene som har skylden for at de har måttet legge det nomadiske livet bak seg.

– I dag er det knapt med mat. Før hadde vi kameler, esler og kuer, og vi hadde nok av melk, kjøtt og blod. Jeg foretrekker den nomadiske livsstilen, det å bo fast på et sted er veldig forskjellig. Og tradisjonene våre går hånd i hånd med nomadelivet, uten buskap mister vi tradisjonene, sier hun.

Et fattig hjørne

Turkana er Kenyas fattigste område, med en fattigdom på 94,3 prosent. Mindre enn en tredel av mennene og under 10 prosent av kvinnene som bor i rurale områder, er i stand til å lese og skrive, ifølge statistikk fra det nasjonale statistikkbyrået fra 2005/2006. 1 av 3 barn har aldri gått på skole. Statistikken bekreftes av leirsjefen for Kakuma flyktningleir, Bernard Chamoux fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR).

– Jeg har jobbet i Afrika i over 20 år, men har aldri sett en så sjokkerende fattigdom som den blant turkanafolket, sier Chamoux.

Han innrømmer mangelen på kompetanse og ekspertise for å best kunne ta vare på det sårbare området, og kritiserer sin egen organisasjon for å ikke ha mer ekspertise.

– Erosjonen er som en tsuanami her, og vi må grave stadig dypere for å finne vann. Vi har vært her i 20 år, men har ingen eksperter på miljø og klima. Det er pinlig, vi er ikke gode på utvikling, sier Chamoux. Det bor i dag 180 000 flyktninger i leiren.

– Problemet med klimaendringer diskuteres i Nairobi, men kunnskapen kommer ikke hit. Her i Turkana bruker vi å si at regjeringen har glemt oss, som om vi ikke tilhører Kenya, sier Eric Mativo. Fram til januar i år ledet han Flyktninghjelpens miljøprogram i Kakuma flyktningleir.

Konflikter i kø

Turkanafolket presses fra flere hold, og konfliktene står i kø: Planen om å demme opp Omo-elven, som kommer fra Etiopia og står for 90 prosent av vanntilførselen til Lake Turkana, er en kilde til konflikt.

I tillegg går diskusjonen om oljeutvinning. For noen år tilbake ble det funnet oljereserver i området. Svært mange av turkanaene er imot utvinning, først og fremst fordi den vil legge beslag på beitemark. Tilliten til myndighetene og til at de skal få en del av rikdommen, er på lavmål. Det finnes eksempler på korrupsjon der landområder i Turkana ulovlig er blitt solgt som oljeblokker.

En annen bitter konflikt er striden om landrettigheter i Ilemi-triangelet, som omfatter deler av Turkana, Sør-Sudan og Etiopia. Delvis stammer striden fra en upresis formulering i en traktat fra 1914, som ville sikre fri bevegelse over grensene for nomadiske gjetere fra turkanafolket.
Klimaendringer og miljøødeleggelser er også med på å øke konfliktnivået i regionen. En forskningsstudie utført av University of Colorado viser at det er en sammenheng mellom klimaendringer og risikoen for væpnede konflikter i det såkalte Sahel-beltet sør for Sahara.

«Min far var rik»

– Min far var rik, han hadde mange kameler, kuer, geiter og esler. Nå har vi ikke noen dyr lenger, sier en eldre mann som presenterer seg ved å holde fram et identitetskort med navnet Atuko Ekeru Ebuum. Han er en slags talsmann for et lite samfunn som bor i noen hytter like utenfor flyktningleiren. I dag er den viktigste inntekten til turkanafolket som bor i nærheten av flyktningleiren, å selge drivved eller bytte den med flyktningenes matrasjoner.

Ebuum har aldri hørt om klimaendringer, men som alle andre snakker han om problemet med tørke og lite regn.

- Livet var godt på den tiden, vi hadde rikelig med mat. Nå er det vanskelig. Vi hadde heller ingen kirke, men vår tradisjonelle måte å be på, forteller han. Opprinnelig er turkanafolket animister, det vil si at de tror alt har en sjel, både det som er levende og dødt.

Ebuum forteller gjerne om de gode gamle dager, og setter seg ned på den karakteristiske lille trekrakken gjeterne alltid bærer med seg. Han forteller om da regntiden var forutsigbar, og det var nok beite til dyrene og frukt på trærne. Om ritualer ledet av vismenn, der de ofret geiter. Bryllup der en mann måtte betale flere hundre dyr for å kunne gifte seg.

- Et annet problem er at geitenes tenner blir ødelagte av å spise denne planten. Han peker på et buskaktig tre med kvasse torner, prosopisplanten. Denne levedyktige planten oppfører seg som en slags predator som brer seg utover området.

På folkemunne kalles den fremmede arten «Msumari wa norad» på turkanaspråket, det vil si NORADs negler.

NORADs negler

For å bokstavelig talt finne de virkelige røttene til det omdiskuterte prosopisproblemet, må en gå tilbake til 80-tallet. NORAD var sterkt inne i Turkana, og i følge boka «Norsk utviklingshjelps historie» (2003) finansierte Norad på et tidspunkt 80 prosent av all virksomhet i regionen, blant annet treplanting. Det ble brukt 133 millioner bistandskroner på treplanting. Selv om det ble plantet noen lokale treslag, var det først og fremst prosopis som ble plantet, fordi den tåler tørke, ifølge organisasjonen Framtiden i våre hender. Med sitt dype rotsystem finner prosopis vann der ingen andre gjør det, og utkonkurrerer dermed tradisjonelle arter. Hadde naturen fått lov til å bestemme, skulle planten aldri vært i Turkana.

Den kenyanske avisen Daily Nation skrev i en artikkel for noen år tilbake at «Den giftige sevjen får tennene til å råtne i geitenes munn, og de giftige tornene har lemlestet mange landsbyboere». De mener den har gjort livet på landsbygda til et mareritt.

- Ingen har villet ta ansvar for plantingen av prosopis. En gang tok en gjeter med ei geit til rettssalen for å vise hvordan prosopis ødelegger tennene til geita.

Plantebelgene inneholder mye sukker, sier Mativo. Det forsøkes nå å plante lokale treslag i området rundt flyktningleiren der avskogingen er spesielt stor.

Mativo forteller at plantingen av prosopis ikke er det eneste mislykkede bistandsprosjektet i Turkana. Et annet skrekkeksempel på bistand, er NORADs finansiering av det som skulle bli et stort fryselager for fisk ved Turkanasjøen fra slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Ingen hadde spurt turkanafolket om det var fryselager og fisk de trengte, selv om de tradisjonelt lever av kjøtt. Fryselageret skulle fort vise seg å være for dyrt og energikrevende å drive, og ble stående tomt.

«Når skal dere oppdage vann?»

Lista over problemer forårsaket av klimaendringer og miljøforringelser er lang. Paal Lokone, jordbruksminister i Turkana West District, forteller om sykdommer på buskapen, erosjon og om store gresshoppesvermer som nå kommer etter regntiden, og langt hyppigere enn før.

– Vi har store problemer med matforsyningen i Turkana. I de siste ti årene har vi ikke kunnet dyrke mais, og det er dyrt å importere. Vi oppfordrer folk til å dyrke vekster som tåler mer tørke, som durra, sier Lokone.

Det må stadig graves dypere for å finne ferskvann, ikke uvanlig borres det 200 meter ned i grunnen.

Over en gjørmete slette sprer det seg noen fargeklatter, som er i stadig bevegelse. Ved nærmere ettersyn ser en at det er barn som leker i gjørma etter at vannstanden har sunket. De graver hendene dypt ned, lager brønner og små elver, springer rundt. Men det er ikke bare lek, de har også med seg vannkanner for å samle opp det brune vannet.

Synet av barna som samler vannet med en så stor entusiasme at en aldri skulle kunne tro det bare var skittent vann de fant, skaper assosiasjoner til en karikaturtegning i African Geographical Review signert tegneren Gado: Tegningen viser et område hvor det er hodeskaller og rester etter mennesker døde av sult, og et skilt der det står «Turkana». Fete menn i dress og med brede glis overbringer denne beskjeden til magre, halvnakne turkanafolk: «Gled dere, vi har oppdaget olje», hvorpå turkanafolket svarer: «Når skal dere oppdage vann?».