Colombias blodige historie

1819 Bolivars drøm

Bolivars drøm om et føderalt Latin-Amerika falt raskt i grus, og Gran Colombia, bestående av Colombia, Venezuela, Panama og Ecuador ble oppløst etter Bolivars død. Eliten i Colombia sørget for regional oppdeling av makten i landet, samtidig som statsapparatet forble svakt - en svært uheldig kombinasjon og et kjennemerke for den videre utviklingen i Colombia.
De tradisjonelt dominerende politiske partiene, de konservative og de liberale, ble dannet allerede i 1840-årene, lenge før det forelå noe nasjonalpolitisk prosjekt fra elitens side. Dette reflekterte en viktig konfliktakse – forholdet mellom periferi og sentrum. De konservative hadde utgangspunkt i den jordeiende klassen, ønsket sterkere sentralisme og var nært knyttet til den katolske kirken. De liberale ønsket større grad av føderalisme, og hadde mest støtte innen handel og håndverk. For de konservative var staten og kirken en garantist for å bevare status quo og den sosiale orden, og de var sterkt imot de liberales ønske om modernisering.
1850 Kampen om jord
Kampen om jord har vært en rød tråd gjennom hele Colombias konfliktfylte historie. I 1850 utgjorde offentlig eid jord 75 prosent av landarealet. Mot slutten av århundret ble store landområder fordelt til private, svært ofte gjennom korrupsjon eller ved bruk av vold. De væpnede gruppene, som de store jordeierne benyttet seg av for å ta over jord, var på mange måter forløperne til de «moderne» paramilitære gruppene som dukket opp hundre år senere.
Colombia ble liggende i en økonomisk bakevje på slutten av 1800-tallet og utviklet ikke en ressursbase stor nok til å skape en virkelig nasjon i et land som fra naturens side var skapt for føderalisme. Landet hadde ingen eksportartikkel som skaffet nok utenlandsk kapital, slik at én dominerende elite ble dannet. Colombia bevarte de gamle, tradisjonelle hierarkiske verdiene, mens de fleste andre latinamerikanske land på slutten av 1800-tallet hadde styrket statsapparatet og gjennomført liberale økonomiske og politiske reformer.

1886 «Den konservative republikk»

I 1886 hadde Colombia fått en sentralistisk konstitusjon som var like autoritær som 1863-konstitusjonen var liberal. Etter tiår med liberalt styre ble kirkens rolle gjenopprettet og den fikk stor makt, ikke minst over utdanningssystemet. Presidentens makt ble styrket og en permanent hær ble etablert. Den konservative republikk (1885-1930) var første forsøk på et nasjonalpolitisk prosjekt fra den landeiende klasse. Likevel var det mørke skyer i horisonten. Da kaffeprisene kollapset på 1890-tallet og medlemmer av det liberale parti ble ekskludert fra viktige stillinger, skjerpet frontene seg.
Det var de konservative som gikk seirende ut av Tusendagerskrigen (1899-1902). Denne borgerkrigen førte til store ødeleggelser, 100 000 drepte og økonomisk kaos. Landet var sterkt svekket og regjeringen kunne intet gjøre da Panama rev seg løs, oppmuntret av USA. Men mens Tusendagerskrigen var den siste store konflikten på 1800-tallet, var den bare den første på 1900-tallet.

1910-1950 En nasjon tar form

Colombia gikk inn i det 20. århundre med en av de minst utviklede økonomiene i Latin-Amerika. Men i løpet av de tre første tiårene på 1900-tallet økte prisen på kaffe, og dette skapte en økonomisk basis for å danne en nasjon av en fragmentert republikk. Utviklingen skapte grunnlag for et nasjonalt marked og på sikt basis for nasjonal industri. Perioden 1910-1950 var de mindre kaffebøndenes periode før produksjonen ble dominert av de store kaffeentreprenørene fra 1960 og utover.
Etterhvert kom større internasjonale selskaper på banen. Spesielt viktige var det amerikanske United Fruit Company som investerte i bananproduksjon på Atlanterhavskysten.
De økonomiske endringene hadde sosiale implikasjoner og man så spirene til en aktiv arbeiderbevegelse og fornyet kamp blant bøndene for jord. De første sosialistpartiene og fagforeningene så dagens lys. I 1928 ble 1000 bananarbeidere drept etter at hæren angrep dem.

1930-46 Den liberale republikk

Fremveksten av eksportindustri og modernisering gikk ikke på bekostning av den tradisjonelle eliten. Samfunnet hvilte fremdeles på autoritet og den eksisterende sosiale og økonomiske orden, og det var ingen sektor innen eliten som organiserte seg gjennom staten. Valgene var preget av klientpraksis. Den lokale eliten sørget for ”riktig” valgresultat gjennom korrupsjon og kjøp av stemmer. Men kravet om sosiale endringer vokste og den radikale vingen i det liberale parti begynte på 30-tallet å flørte med arbeiderbevegelsen.
Under den liberale republikk (1930-46) ble det gjort begrensede forsøk på å skape en mer aktiv stat i sosiale spørsmål. Hovedmålet var å skape stabile forhold hvor en kapitalistisk utvikling kunne finne sted. Åtte-timersdagen ble innført i 1934, og rett til organisering var en del av konstitusjonen av 1936. Likevel forble fagforeningene svake, særlig i privat sektor. Først i 1931 fikk bøndene rett til å organisere seg og de kom flere steder i direkte konflikt med maktapparatet på grunn av prisøkninger på jord. Men bøndenes kamp ble sjelden eller aldri knyttet til arbeidernes kamp i byene. Man fikk ikke virkeliggjort parolen som var så viktig for arbeiderbevegelsens gjennombrudd i Norge: «by og land – hand i hand». Bøndene var også splittet da landeierne ofte knyttet lojalitetsbånd til småbøndene lokalt som gikk utenpå klassemotsetningene.

1947 Jorge Eliècer Gaitan

På slutten av 30-tallet ble statlig intervensjon reversert, og det ble lagt grobunn for økonomisk liberalisme. De sosiale reformene hadde møtt motstand blant de konservative og skepsis hos kirken og hæren. På ny dukket paramilitære grupper opp, ofte med støtte av lokale forretningsfolk, og polariseringen økte.
Den liberale politikeren Jorge Eliècer Gaitan stod for en mer sosialt ansvarlig kapitalisme og et deltakende demokrati. Han mobiliserte massene og utbasunerte en nasjonal visjon som stod over sektorinteressene. Dette var uhørt blant eliten der politikk først og fremst var en forretningsstrategi.
I 1947 ble Gaitan leder for Det liberale parti, og i februar 1948 talte han til 100 000 mennesker i Bogotá som protesterte mot den paramilitære volden.
To måneder senere ble han drept, og med han også det politiske alternativet. Colombia fikk aldri noen «Nygårdsvold-regjering». Det fantes heller ikke noe demokratisk handlingsrom for at arbeider - og bondebevegelsene kunne vinne frem. Den gamle partilojaliteten ble raskt bygget opp og den sosiale og politiske kampen ble redusert til lokale partistrider. Colombia hadde begynt sin katastrofale ferd mot ”La Violencia”.

1948 til 1957 «La Violencia»

Volden eksploderte og grusomme overgrep skjedde. Dette er det mørkeste kapitlet i Colombias historie. Volden fortsatte i partienes navn; landsby mot landsby, bondegerilja mot hæren. En liberal geriljaleder som begynte å kjempe med kommunistene var Pedro Antonio Marín, som senere tok navnet Manuel Marulanda Vélez og ble leder for geriljabevegelsen FARC.
La Violencia varte fra 1948 til 1957 og kostet over 200 000 mennesker livet. Mellom én og to millioner mennesker ble drevet på flukt, 150 000 krysset grensen til Venezuela, andre søkte tilhold i byene eller slo seg ned som nybyggere i lavlandet Los Llanos. Mange småbønder flyktet fra jorda på grunn av terror fra kriminelle bander, som hadde en paramilitær funksjon, og de store landeierne kunne legge flere hektar til sine eiendommer. 200 000 åkerlapper skiftet eier i denne perioden.

Eliten konsoliderer makten

Den samme eliten som satt med makten før La Violencia, sikret seg full kontroll, også etter den voldelige konflikten, gjennom avtalen (1957) som ble inngått mellom toppene i det konservative og det liberale partiet. De folkelige bevegelsene man så sporer til under Gaitans fremmarsj, var slått ned. I stedet hadde bøndene drept hverandre på vegne av eliten.
De to dominerende partiene skulle bytte makten hvert fjerde år og alle viktige offisielle stillinger ble fordelt dem i mellom. Det ble ikke gitt noe rom for sosial protest utenfor partiene. I tillegg ble hæren betydelig styrket gjennom omfattende støtte fra USA. Colombia har under hele perioden etter andre verdenskrig vært blant USAs viktigste alliansepartnere i Latin-Amerika og bidro blant annet med en stor kontingent soldater under Korea-krigen.

1960-tallet Geriljaen vokser fram

Vi har kommet frem til 1960-tallet: Perioden da dagens konflikt, som på mange måter er en fortsettelse av tidligere konflikter, begynte.
FARC ble født i 1964, i kjølvannet av hærens operasjoner mot væpnet bondemilits, ledet av kommunistpartiet. Disse hadde ikke fått innvilget amnesti etter «La Violencia». FARC opererte de første årene mest defensivt og tilbød bøndene beskyttelse mot store landeiere. For bøndene var kommunisme mer en måte å overleve på enn en politisk ideologi. Staten var fraværende i store områder, og FARC spredte seg fra sine kjerneområder i Caqueta, Tolima, Meta og Guaviare til Magdalena Medio, Cauca og andre steder.
Geriljabevegelsen ELN ble dannet i januar 1965 og fikk en del sympati etter at den radikale presten Camilo Torres sluttet seg til dem senere samme år. Mens FARC ble sett på som en ortodoks kommunistisk bevegelse, tiltrakk ELN seg frigjøringsteologer og radikale sosialister. Utover på 1960- og 70-tallet etablerte flere geriljabevegelser seg; EPL (maoister), M-19 (med base blant intellektuelle fra middelklassen) og Quintin Lame (med røtter blant urbefolkningen).

Reaksjon på avmakt

Hva er så årsaken til at voldsspiralen igjen tar seg opp i Colombia i denne perioden?
I de intellektuelle miljøene begynte mange utover på 60-tallet å søke etter alternativer utenfor toparti-systemet. Staten klarte ikke å håndtere de sosiale omformingene. Det fantes svært lite demokratisk rom, den sosiale polariseringen fortsatte på landsbygda og antallet fattige i byene økte i takt med en rask urbanisering. Allerede i 1964 levde 50 prosent av befolkningen i byene der den uformelle økonomiske sektoren ble redningsplanken for de fattigste.
Som i tidligere perioder i colombiansk historie ble ikke den politiske orden modernisert samtidig med økonomisk utvikling. I stedet for å integrere flere og flere inn i samfunnet, ble flere og flere ekskludert, både politisk og sosialt. Elitens eksklusivitet reflekterte den ekstreme konsentrasjon av makt og rikdom i samfunnet. Den private sektoren var svært sterk, og staten opptrådte stort sett som dens tilrettelegger. Familiedynastier dominerte både innenfor næringslivet og politikken – uten «riktig» etternavn hadde du ingen sjanse til å bli general uansett hvor mange år du hadde vært soldat i jungelen.

1970-tallet Narkotikaen tar over

Kirken hadde ordnet opp i sitt forhold til det liberale parti i 1958, men urbaniseringen og økende sekularisering reduserte kirkens innflytelse. Hæren fremstod som mer autonom og prioriterte kampen mot geriljaen og det den mente undergravde den sosiale orden.
Både de politiske, sosiale og økonomiske utfordringene var mange, men situasjonen skulle kompliseres ytterligere gjennom narkokartellenes inntog på slutten av 1970-tallet.
Smuglerrutene med utgangspunkt i kystdistriktene i Colombia hadde lenge vært sett på som de mest lukrative i hele Latin-Amerika. Mens tobakk, sprit, smaragder og marihuana var de viktigste varene på 1950- og 60-tallet, tok kokain over som viktigste smuglervaren på slutten av 1970-tallet.
De største narkokartellene i Medellin og Cali var vertikalt oppbygde organisasjoner som kontrollerte alt fra produksjon og transport i hjemlandet til detaljhandelen i utlandet. Etter hvert som kartellenes økonomiske og organisatoriske makt vokste, kom deres innflytelse til syne overalt i Colombia. Journalister, dommere, politikere, militære og andre i maktposisjoner sto på kartellenes lønningsliste. I 1985 tilbød narkobaronene å nedbetale Colombias 14 milliarder dollar store utenlandsgjeld i bytte mot amnesti.
Men da Medellin-kartellet fikk politiske ambisjoner og direkte truet elitens maktposisjoner var deres dager talte. Cali-kartellet fulgte etter.

1980-tallet Paramilitær dominans

Men narkobaronene skapte noe som skulle leve videre. I 1981 dannet de den første «moderne» paramilitære gruppen MAS (Muerte a Secuestradores – Drep Kidnapperne). Disse ble ikke bare brukt for å beskytte seg mot geriljaen, men også til å jage småbønder fra jorda og renske ut all opposisjon i områdene de tok over. Konsentrasjon av jord på få hender økte.
Det faktum at det var den politisk motiverte volden som økte dramatisk på 1980-tallet, slår i hjel myten om at volden i Colombia først og fremst er knyttet til selve narkohandelen. I 1989 da mafiavolden var på det verste, fant det sted 385 narkotikarelaterte drap, mens det samme år ble drept 2479 sivile av politiske årsaker.
Flere geriljagrupper ble sterkt svekket og inngikk våpenhvile på 1980-tallet. Demobiliserte FARC medlemmer og sympatisører dannet partiet Unión Patriotica (UP) i 1985 og håpet på å ri på bølgen av folkelige protestbevegelser som oppstod på 1980-tallet. Men UP ble ansett som FARC geriljaens politiske arm. Bare i løpet av noen år ble 3000 UP-medlemmer drept, inkludert deres presidentkandidat ved valget i 1990, Bernardo Jaramillo Ossa. M-19 som i 1985 hadde stormet justispalasset i en aksjon der 11 høyesterettdommere og 90 sivile ble drept, inngikk i 1989 en fredsavtale og la ned våpnene.

1990-2000 Flukten fra landsbygda

Kokaintrafikken forsterket de sosiale problemene. Volden og korrupsjonen skjerpet den politiske spenningen, skapte økonomisk ubalanse og flere internt fordrevne i landet. Den la også til rette for allianser som fikk blodige konsekvenser. De paramilitære gruppene hadde ikke bare mafiaen som arbeidsgivere. De store landeierne og deler av militærapparatet kom til å etterspørre deres tjenester.
På 90-tallet innrømmet den colombianske regjeringen endelig de enorme humanitære utfordringene volden og den væpnede konflikten skapte. Flukten fra landsbygda og inn til de store byene økte dramatisk. Sivilbefolkningen befant seg mellom barken og veden. FARC’s metoder som kidnappinger, utpressing og dypere involvering i narkotrafikken, isolerte bevegelsen politisk. Samtidig kunne de paramilitære, beskyttet av sterke krefter i det colombianske samfunn, fortsette sine drapsorgier og terror. Ettersom konflikten mellom geriljaen og hæren spredte seg til stadig flere områder, ble urfolk og afro-colombianerne stadig oftere ofre for fordrivelse. I 1991 ble det riktignok vedtatt en ny konstitusjon, som understreket at Colombia var en multietnisk og multikulturell stat, med rettigheter for minoritetsgrupper som urfolk og afro-colombianere. Men dette fikk ikke så mye å si i praksis, siden disse gruppene ofte befant seg i områder uten statlig tilstedeværelse.

FN kommer på banen

Colombia hadde lenge vært et relativt isolert land og myndighetene nølte lengst mulig med å vaske skittentøyet under påsyn av andre. Først på siste halvdel av 1990-tallet åpnet de tunge FN-organene, som FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og FNs kontor menneskerettigheter, kontorer i landet. I avtalen mellom den colombianske regjeringen og UNHCR står det at UNHCR skal støtte og styrke den colombianske statens evne til å håndtere situasjonen for de internt fordrevne.
I 1994, da fredsprosessene blomstret i Mellom-Amerika, besøkte FNs spesialrepresentant for internt fordrevne, Francis Deng, Colombia. Før han ankom hadde han bedt den colombianske regjeringen om statistikker over antallet mennesker drevet på flukt. Svaret han fikk var at det ikke fantes. Men via internasjonale hjelpeorganisasjoner fikk han vite at tallet var anslått til 300 000. I 2004 var tallet over tre millioner – i 2015 over seks millioner, i tillegg til flere hundre tusen flyktninger i nabolandene.

Fredssamtaler

I 1998 fikk FARC tildelt et område på størrelse med Sveits av daværende president Pastrana mot at forhandlinger skulle innledes. Det kom lite ut av dette og myndighetene så med skepsis på at FARC brukte området til å holde kidnappede fanger skjult og til å bygge seg opp militært. Samtalene brøt sammen i 2002. Slik som FARC har brukt Unión Patrioticas erfaringer fra 1980-tallet for å uttrykke skepsis til regjeringenes sikkerhetsgarantier, henviser regjeringen til perioden 1998-2002 for å vise til at FARC ikke genuint er opptatt av fred.
Den store militære opptrappingen for å bekjempe narkotrafikken kom i 2000 da den overordnede strategien for USAs engasjement, Plan Colombia, ble vedtatt i den amerikanske kongressen. Da Alvaro Uribe vant presidentvalget i 2002, satset myndighetene enda sterkere på en militær løsning i kampen mot geriljaen. Flere ledende geriljakommandanter ble drept, men det kom ikke noe endelig militært gjennombrudd selv om sikkerheten i deler av landet ble bedret og den statlige tilstedeværelsen styrket.

2010 Santos’ nøkkel til fred

Konfrontasjon er stikkordet for å beskrive Uribes politikk. Alt håp om dialog forsvant. Gjennom metoder som betaling av informanter, massearrestasjoner og opprettelse av bondemilits ble sivilbefolkningen i stadig større grad trukket direkte inn i den væpnede konflikten. Paramilitær terror steg, mens FARC-geriljaen økte antallet kidnappinger, bruk av landminer og tvangsrekruttering av barn. Demobiliseringen av paramilitære grupper i 2005 var positivt, men deres strukturer bestod og nye grupper ble raskt reorganisert. Flere og flere i Colombia innså at eneste veien ut av vold og fordrivelse var dialog.
Få trodde på store politiske endringer da Juan Manuel Santos vant presidentvalget i 2010. Men Santos, som hadde vært forsvarsminister under tidligere president Alvoro Uribe og kom fra den etablerte eliten, satte raskt en ny og forsonende tone. Mens Uribe var kvegbaronenes og landeiernes president, stod Santos for modernisering og vilje til reformer der stikkordene var fred, utjevning og utdanning. . «Jeg har nøkkelen til fred i lomma», erklærte Santos høsten 2010. Siden har han vist seg i stand til å ta opp nøkkelen og bruke den.

(RICHARD SKRETTEBERG er seniorrådgiver Flyktninghjelpen)