Colombias blodige historie
1819: Bolivars drøm
Bolivars drøm om et føderalt Latin-Amerika falt raskt i grus, og Gran Colombia, bestående av Colombia, Venezuela, Panama og Ecuador ble oppløst etter Bolivars død. Eliten i Colombia sørget for regional oppdeling av makten i landet, samtidig som statsapparatet forble svakt - en svært uheldig kombinasjon og et kjennemerke for den videre utviklingen i Colombia.
De tradisjonelt dominerende politiske partiene, de konservative og de liberale, ble dannet allerede i 1840-årene, lenge før det forelå noe nasjonalpolitisk prosjekt fra elitens side. Dette reflekterte en viktig konfliktakse – forholdet mellom periferi og sentrum. De konservative hadde utgangspunkt i den jordeiende klassen, ønsket sterkere sentralisme og var nært knyttet til den katolske kirken. De liberale ønsket større grad av føderalisme, og hadde mest støtte innen handel og håndverk. For de konservative var staten og kirken en garantist for å bevare status quo og den sosiale orden, og de var sterkt imot de liberales ønske om modernisering.
1850: Kampen om jord
Kampen om jord har vært en rød tråd gjennom hele Colombias konfliktfylte historie. I 1850 utgjorde offentlig eid jord 75 prosent av landarealet. Mot slutten av århundret ble store landområder fordelt til private, svært ofte gjennom korrupsjon eller ved bruk av vold. De væpnede gruppene, som de store jordeierne benyttet seg av for å ta over jord, var på mange måter forløperne til de «moderne» paramilitære gruppene som dukket opp hundre år senere.
Colombia ble liggende i en økonomisk bakevje på slutten av 1800-tallet og utviklet ikke en ressursbase stor nok til å skape en virkelig nasjon i et land som fra naturens side var skapt for føderalisme. Landet hadde ingen eksportartikkel som skaffet nok utenlandsk kapital, slik at én dominerende elite ble dannet. Colombia bevarte de gamle, tradisjonelle hierarkiske verdiene, mens de fleste andre latinamerikanske land på slutten av 1800-tallet hadde styrket statsapparatet og gjennomført liberale økonomiske og politiske reformer.
1886: «Den konservative republikk»
I 1886 hadde Colombia fått en sentralistisk konstitusjon som var like autoritær som 1863-konstitusjonen var liberal. Etter tiår med liberalt styre ble kirkens rolle gjenopprettet og den fikk stor makt, ikke minst over utdanningssystemet. Presidentens makt ble styrket og en permanent hær ble etablert. Den konservative republikk (1885-1930) var første forsøk på et nasjonalpolitisk prosjekt fra den landeiende klasse. Likevel var det mørke skyer i horisonten. Da kaffeprisene kollapset på 1890-tallet og medlemmer av det liberale parti ble ekskludert fra viktige stillinger, skjerpet frontene seg.
Det var de konservative som gikk seirende ut av Tusendagerskrigen (1899-1902). Denne borgerkrigen førte til store ødeleggelser, 100.000 drepte og økonomisk kaos. Landet var sterkt svekket og regjeringen kunne intet gjøre da Panama rev seg løs, oppmuntret av USA. Men mens Tusendagerskrigen var den siste store konflikten på 1800-tallet, var den bare den første på 1900-tallet.
1910-1950: En nasjon tar form
Colombia gikk inn i det 20. århundre med en av de minst utviklede økonomiene i Latin-Amerika. Men i løpet av de tre første tiårene på 1900-tallet økte prisen på kaffe, og dette skapte en økonomisk basis for å danne en nasjon av en fragmentert republikk. Utviklingen skapte grunnlag for et nasjonalt marked og på sikt basis for nasjonal industri. Perioden 1910-1950 var de mindre kaffebøndenes periode før produksjonen ble dominert av de store kaffeentreprenørene fra 1960 og utover.
Etterhvert kom større internasjonale selskaper på banen. Spesielt viktige var det amerikanske United Fruit Company som investerte i bananproduksjon på Atlanterhavskysten.
De økonomiske endringene hadde sosiale implikasjoner og man så spirene til en aktiv arbeiderbevegelse og fornyet kamp blant bøndene for jord. De første sosialistpartiene og fagforeningene så dagens lys. I 1928 ble 1.000 bananarbeidere drept etter at hæren angrep dem.
1930-46: Den liberale republikk
Fremveksten av eksportindustri og modernisering gikk ikke på bekostning av den tradisjonelle eliten. Samfunnet hvilte fremdeles på autoritet og den eksisterende sosiale og økonomiske orden, og det var ingen sektor innen eliten som organiserte seg gjennom staten. Valgene var preget av klientpraksis. Den lokale eliten sørget for ”riktig” valgresultat gjennom korrupsjon og kjøp av stemmer. Men kravet om sosiale endringer vokste og den radikale vingen i det liberale parti begynte på 30-tallet å flørte med arbeiderbevegelsen.
Under den liberale republikk (1930-46) ble det gjort begrensede forsøk på å skape en mer aktiv stat i sosiale spørsmål. Hovedmålet var å skape stabile forhold hvor en kapitalistisk utvikling kunne finne sted. Åtte-timersdagen ble innført i 1934, og rett til organisering var en del av konstitusjonen av 1936. Likevel forble fagforeningene svake, særlig i privat sektor. Først i 1931 fikk bøndene rett til å organisere seg og de kom flere steder i direkte konflikt med maktapparatet på grunn av prisøkninger på jord. Men bøndenes kamp ble sjelden eller aldri knyttet til arbeidernes kamp i byene. Man fikk ikke virkeliggjort parolen som var så viktig for arbeiderbevegelsens gjennombrudd i Norge: «by og land – hand i hand». Bøndene var også splittet da landeierne ofte knyttet lojalitetsbånd til småbøndene lokalt som gikk utenpå klassemotsetningene.
Livet på landsbygda i 1930-årene
Dette er en sammenfatning av informasjon innhentet gjennom intervjuer med eldre colombianere de siste 25 årene.
Tross forsøk på politisk reform i 1930-årene, var det lite som forandret seg for det store flertallet av colombianerne som bodde på landsbygda. De heldige eide en liten jordlapp, men arbeidet med å dyrke den var hardt og fremtidsutsiktene små. Gårdene lå ofte avsides til, og bøndene bar store sekker med poteter, kassava og mais i timevis for å komme til markedet.
De fleste på den tiden hadde en naturlig økonomi. På de små jordlappene ble det dyrket alle slags frukter og grønnsaker. Et eventuelt overskudd ble solgt, og pengene ble brukt til å kjøpe sukker, panela (en form for uraffinert rørsukker) og ris.
Bortsett fra kylling, som de fleste bønder hadde på gården sin, spiste folk sjelden kjøtt. Hvis noen var syke, hadde de ingen medisiner eller leger. De måtte stole på sine egenproduserte urter. Hjemmefødsler var normen, og i de fleste regioner hadde man en selvlært jordmor som reiste mellom landsbyene for å gi kvinnene et minimum av trygghet.
Barn gikk barbeint til de var 12-13 år. Solen var klokken deres. Tannleger fantes ikke, og folk pusset tennene med urter. Madrassene var laget av maisskall og hjemmelagde matter. Lus og lopper var vanlig, og mus og skorpioner vandret ofte inn i soverommene. Sengetid var vanligvis rundt sju eller åtte, en time etter at sollyset begynte å avta. Hver morgen, rundt klokken fem, varslet hanen alle om at det var på tide å stå opp. Solen og stearinlys av sauefett var de viktigste lyskildene.
Disse småbøndene hadde svært få rettigheter. De sendte barna sine til større gårder når de var 12 eller 13 år. Hjemme var det for mange munner å mette.
Dette var situasjonen i både konservative og liberale landsbyer. Småbøndene hadde felles utfordringer. Men i stedet for å forene seg, endte de ofte opp med å drepe hverandre. Eliten på den tiden slo hardt ned på enhver reform som de anså som en trussel mot deres privilegerte posisjon.
1947: Jorge Eliècer Gaitan
På slutten av 30-tallet ble statlig intervensjon reversert, og det ble lagt grobunn for økonomisk liberalisme. De sosiale reformene hadde møtt motstand blant de konservative og skepsis hos kirken og hæren. På ny dukket paramilitære grupper opp, ofte med støtte av lokale forretningsfolk, og polariseringen økte.
Den liberale politikeren Jorge Eliècer Gaitan stod for en mer sosialt ansvarlig kapitalisme og et deltakende demokrati. Han mobiliserte massene og utbasunerte en nasjonal visjon som stod over sektorinteressene. Dette var uhørt blant eliten der politikk først og fremst var en forretningsstrategi.
I 1947 ble Gaitan leder for Det liberale parti, og i februar 1948 talte han til 100.000 mennesker i Bogotá som protesterte mot volden:
– I Colombia finnes det to land: det politiske landet som er opptatt av valg, sine byråkratiske sinekyrer, sine forretningsinteresser, sine privilegier og sin innflytelse... Det politiske landet og oligarkiet er ett og det samme. Det nasjonale landet, folket som tenker på arbeidet sitt, helsen sin, kulturen sin... Vi tilhører det nasjonale landet, folket i alle partier som vil kjempe mot det politiske landet, mot oligarkiene i alle partiene.
To måneder senere ble han drept, og med han også det politiske alternativet. Colombia fikk aldri noen «Nygårdsvold-regjering». Det fantes heller ikke noe demokratisk handlingsrom for at arbeider – og bondebevegelsene kunne vinne frem. Den gamle partilojaliteten ble raskt bygget opp og den sosiale og politiske kampen ble redusert til lokale partistrider. Colombia hadde begynt sin katastrofale ferd mot ”La Violencia”.
En uttalelse fra en eldre mann jeg intervjuet for omtrent ti år siden, beskriver utbruddet: – Min far var i Bogotá da opptøyene brøt ut. Det regnet kraftig, og vannet fylte gatene. Det var farget rødt av blodet.
1948 til 1957: «La Violencia»
Volden eksploderte og grusomme overgrep skjedde. Dette er det mørkeste kapitlet i Colombias historie. Volden fortsatte i partienes navn; landsby mot landsby, bondegerilja mot hæren. En liberal geriljaleder som begynte å kjempe med kommunistene var Pedro Antonio Marín, som senere tok navnet Manuel Marulanda Vélez og ble leder for geriljabevegelsen FARC.
La Violencia varte fra 1948 til 1957 og kostet over 200.000 mennesker livet. Mellom én og to millioner mennesker ble drevet på flukt, 150.000 krysset grensen til Venezuela, andre søkte tilhold i byene eller slo seg ned som nybyggere i lavlandet Los Llanos. Mange småbønder flyktet fra jorda på grunn av terror fra kriminelle bander, som hadde en paramilitær funksjon, og de store landeierne kunne legge flere hektar til sine eiendommer. 200.000 åkerlapper skiftet eier i denne perioden.
Eliten konsoliderer makten
Den samme eliten som satt med makten før La Violencia, sikret seg full kontroll, også etter den voldelige konflikten, gjennom avtalen (1957) som ble inngått mellom toppene i det konservative og det liberale partiet. De folkelige bevegelsene man så sporer til under Gaitans fremmarsj, var slått ned. I stedet hadde bøndene drept hverandre på vegne av eliten.
De to dominerende partiene skulle bytte makten hvert fjerde år og alle viktige offisielle stillinger ble fordelt dem i mellom. Det ble ikke gitt noe rom for sosial protest utenfor partiene. I tillegg ble hæren betydelig styrket gjennom omfattende støtte fra USA. Colombia har under hele perioden etter andre verdenskrig vært blant USAs viktigste alliansepartnere i Latin-Amerika og bidro blant annet med en stor kontingent soldater under Korea-krigen.
1960-tallet: Geriljaen vokser frem
Vi har kommet frem til 1960-tallet: Perioden de nyere konfliktene, som på mange måter er en fortsettelse av tidligere konflikter, begynte.
På landsbygda var splittelsen fortsatt sterk etter La Violencia. Mange mennesker hadde flyktet, og moderniseringen av landbruket førte til at mange bønder ga opp. De hadde ingenting å stille opp med i konkurransen mot de store produsentene av ris, sukker og bomull, som skulle dekke den økende etterspørselen etter hvert som byene vokste. Men småbøndene sto for det meste av produksjonen av grunnleggende varer som mais og poteter. Det altomfattende politiske spørsmålet var fordelingen av jord. Mangelen på politisk vilje til å gjøre noe med dette skulle få dramatiske konsekvenser i tiårene som fulgte.
FARC ble født i 1964, i kjølvannet av hærens operasjoner mot væpnet bondemilits, ledet av kommunistpartiet. Disse hadde ikke fått innvilget amnesti etter «La Violencia». FARC opererte de første årene mest defensivt og tilbød bøndene beskyttelse mot store landeiere. For bøndene var kommunisme mer en måte å overleve på enn en politisk ideologi. Staten var fraværende i store områder, og FARC spredte seg fra sine kjerneområder i Caqueta, Tolima, Meta og Guaviare til Magdalena Medio, Cauca og andre steder.
Geriljabevegelsen ELN ble dannet i januar 1965 og fikk en del sympati etter at den radikale presten Camilo Torres sluttet seg til dem senere samme år. Mens FARC ble sett på som en ortodoks kommunistisk bevegelse, tiltrakk ELN seg frigjøringsteologer og radikale sosialister. Utover på 1960- og 70-tallet etablerte flere geriljabevegelser seg; EPL (maoister), M-19 (med base blant intellektuelle fra middelklassen) og Quintin Lame (med røtter blant urbefolkningen).
Motstand mot status quo
Hva er så årsaken til at voldsspiralen igjen tar seg opp i Colombia i denne perioden?
I de intellektuelle miljøene begynte mange utover på 60-tallet å søke etter alternativer utenfor toparti-systemet. Staten klarte ikke å håndtere de sosiale omformingene. Det fantes svært lite demokratisk rom, den sosiale polariseringen fortsatte på landsbygda og antallet fattige i byene økte i takt med en rask urbanisering. Allerede i 1964 levde 50 prosent av befolkningen i byene der den uformelle økonomiske sektoren ble redningsplanken for de fattigste.
Som i tidligere perioder i colombiansk historie ble ikke den politiske orden modernisert samtidig med økonomisk utvikling. I stedet for å integrere flere og flere inn i samfunnet, ble flere og flere ekskludert, både politisk og sosialt. Elitens eksklusivitet reflekterte den ekstreme konsentrasjon av makt og rikdom i samfunnet. Den private sektoren var svært sterk, og staten opptrådte stort sett som dens tilrettelegger. Familiedynastier dominerte både innenfor næringslivet og politikken – uten «riktig» etternavn hadde du ingen sjanse til å bli general uansett hvor mange år du hadde vært soldat i jungelen.
Kirken hadde ordnet opp i sitt forhold til det liberale parti i 1958, men urbaniseringen og økende sekularisering reduserte kirkens innflytelse. Hæren fremstod som mer autonom og prioriterte kampen mot geriljaen og det den mente undergravde den sosiale orden.
1970-tallet: Narkotikakartellet gjør sitt inntog
De politiske, sosiale og økonomiske utfordringene var mange, men situasjonen skulle kompliseres ytterligere gjennom narkokartellenes inntog på slutten av 1970-tallet.
Smuglerrutene med utgangspunkt i kystdistriktene i Colombia hadde lenge vært sett på som de mest lukrative i hele Latin-Amerika. Mens tobakk, sprit, smaragder og marihuana var de viktigste varene på 1950- og 60-tallet, tok kokain over som viktigste smuglervaren på slutten av 1970-tallet.
De største narkokartellene i Medellin og Cali var vertikalt oppbygde organisasjoner som kontrollerte alt fra produksjon og transport i hjemlandet til detaljhandelen i utlandet. Etter hvert som kartellenes økonomiske og organisatoriske makt vokste, kom deres innflytelse til syne overalt i Colombia. Journalister, dommere, politikere, militære og andre i maktposisjoner sto på kartellenes lønningsliste. I 1985 tilbød narkobaronene å nedbetale Colombias 14 milliarder dollar store utenlandsgjeld i bytte mot amnesti.
Men da Medellin-kartellet fikk politiske ambisjoner og direkte truet elitens maktposisjoner var deres dager talte. Cali-kartellet fulgte etter.
1980-tallet: Paramilitær oppblomstring
Men narkobaronene skapte noe som skulle leve videre. I 1981 dannet de den første «moderne» paramilitære gruppen MAS (Muerte a Secuestradores – Drep Kidnapperne). Disse ble ikke bare brukt for å beskytte seg mot geriljaen, men også til å jage småbønder fra jorda og renske ut all opposisjon i områdene de tok over. Konsentrasjon av jord på få hender økte.
Det faktum at det var den politisk motiverte volden som økte dramatisk på 1980-tallet, slår i hjel myten om at volden i Colombia først og fremst er knyttet til selve narkohandelen. I 1989 da mafiavolden var på det verste, fant det sted 385 narkotikarelaterte drap, mens det samme år ble drept 2.479 sivile av politiske årsaker.
Flere geriljagrupper ble sterkt svekket og inngikk våpenhvile på 1980-tallet. Demobiliserte FARC medlemmer og sympatisører dannet partiet Unión Patriotica (UP) i 1985 og håpet på å ri på bølgen av folkelige protestbevegelser som oppstod på 1980-tallet. Men UP ble ansett som FARC geriljaens politiske arm. Bare i løpet av noen år ble 3.000 UP-medlemmer drept, inkludert deres presidentkandidat ved valget i 1990, Bernardo Jaramillo Ossa. M-19 som i 1985 hadde stormet justispalasset i en aksjon der 11 høyesterettdommere og 90 sivile ble drept, inngikk i 1989 en fredsavtale og la ned våpnene.
1990-2000: Flukten fra landsbygda
Kokaintrafikken forsterket de sosiale problemene. Volden og korrupsjonen skjerpet den politiske spenningen, skapte økonomisk ubalanse og flere internt fordrevne i landet. Den la også til rette for allianser som fikk blodige konsekvenser. De paramilitære gruppene hadde ikke bare mafiaen som arbeidsgivere. De store landeierne og deler av militærapparatet kom til å etterspørre deres tjenester.
På 90-tallet innrømmet den colombianske regjeringen endelig de enorme humanitære utfordringene volden og den væpnede konflikten skapte. Flukten fra landsbygda og inn til de store byene økte dramatisk. Sivilbefolkningen befant seg mellom barken og veden. FARC’s metoder som kidnappinger, utpressing og dypere involvering i narkotrafikken, isolerte bevegelsen politisk. Samtidig kunne de paramilitære, beskyttet av sterke krefter i det colombianske samfunn, fortsette sine drapsorgier og terror. Ettersom konflikten mellom geriljaen og hæren spredte seg til stadig flere områder, ble urfolk og afro-colombianerne stadig oftere ofre for fordrivelse. I 1991 ble det riktignok vedtatt en ny konstitusjon, som understreket at Colombia var en multietnisk og multikulturell stat, med rettigheter for minoritetsgrupper som urfolk og afro-colombianere. Men dette fikk ikke så mye å si i praksis, siden disse gruppene ofte befant seg i områder uten statlig tilstedeværelse.
FN kommer på banen
Colombia hadde lenge vært et relativt isolert land og myndighetene nølte lengst mulig med å vaske skittentøyet under påsyn av andre. Først på siste halvdel av 1990-tallet åpnet de tunge FN-organene, som FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og FNs kontor menneskerettigheter, kontorer i landet. I avtalen mellom den colombianske regjeringen og UNHCR står det at UNHCR skal støtte og styrke den colombianske statens evne til å håndtere situasjonen for de internt fordrevne.
I 1994, da fredsprosessene blomstret i Mellom-Amerika, besøkte FNs spesialrepresentant for internt fordrevne, Francis Deng, Colombia. Før han ankom hadde han bedt den colombianske regjeringen om statistikker over antallet mennesker drevet på flukt. Svaret han fikk var at det ikke fantes. Men via internasjonale hjelpeorganisasjoner fikk han vite at tallet var anslått til 300.000. I 2004 var tallet over tre millioner, i 2015 over seks millioner, og i 2024 mellom 5,1 og 8,2 millioner (tallene spriker i ulike kilder), i tillegg til flere hundre tusen flyktninger i nabolandene.
Fredssamtaler
I 1998 fikk FARC tildelt et område på størrelse med Sveits av daværende president Pastrana mot at forhandlinger skulle innledes. Det kom lite ut av dette og myndighetene så med skepsis på at FARC brukte området til å holde kidnappede fanger skjult og til å bygge seg opp militært. Samtalene brøt sammen i 2002. Slik som FARC har brukt Unión Patrioticas erfaringer fra 1980-tallet for å uttrykke skepsis til regjeringenes sikkerhetsgarantier, henviser regjeringen til perioden 1998-2002 for å vise til at FARC ikke genuint er opptatt av fred.
Den store militære opptrappingen for å bekjempe narkotrafikken kom i 2000 da den overordnede strategien for USAs engasjement, Plan Colombia, ble vedtatt i den amerikanske kongressen. Da Alvaro Uribe vant presidentvalget i 2002, satset myndighetene enda sterkere på en militær løsning i kampen mot geriljaen. Flere ledende geriljakommandanter ble drept, men det kom ikke noe endelig militært gjennombrudd selv om sikkerheten i deler av landet ble bedret og den statlige tilstedeværelsen styrket.
2010: Santos’ nøkkel til fred
Konfrontasjon er stikkordet for å beskrive Uribes politikk. Alt håp om dialog forsvant. Gjennom metoder som betaling av informanter, massearrestasjoner og opprettelse av bondemilits ble sivilbefolkningen i stadig større grad trukket direkte inn i den væpnede konflikten. Paramilitær terror steg, mens FARC-geriljaen økte antallet kidnappinger, bruk av landminer og tvangsrekruttering av barn. Demobiliseringen av paramilitære grupper i 2005 var positivt, men deres strukturer bestod og nye grupper ble raskt reorganisert. Flere og flere i Colombia innså at eneste veien ut av vold og fordrivelse var dialog.
Få trodde på store politiske endringer da Juan Manuel Santos vant presidentvalget i 2010. Men Santos, som hadde vært forsvarsminister under tidligere president Alvoro Uribe og kom fra den etablerte eliten, satte raskt en ny og forsonende tone. Mens Uribe var kvegbaronenes og landeiernes president, stod Santos for modernisering og vilje til reformer der stikkordene var fred, utjevning og utdanning. . «Jeg har nøkkelen til fred i lomma», erklærte Santos høsten 2010. Siden har han vist seg i stand til å ta opp nøkkelen og bruke den.
Den vanskelige freden
Et av Santos’ viktigste bidrag under presidentperioden var å erkjenne at det pågikk en væpnet konflikt i landet. Tonen hans var også mer forsonlig enn president Uribes. Loven om ofrene (Ley de Victimas) ble vedtatt i 2011, før forhandlingene mellom regjeringen og FARC hadde startet. Lovens ambisiøse mål var å legge til rette for at millioner av familier skulle kunne vende tilbake til eiendommene sine eller få erstatning. Men feilene ble raskt åpenbare. Mange av de internt fordrevne ble møtt med vold da de vendte tilbake, og hundrevis av lokale ledere mottok drapstrusler fra væpnede grupper.
I oktober 2012 møttes representanter for den colombianske regjeringen og FARC til fredsforhandlinger i Oslo. Etter hjemkomsten fortsatte forhandlingene utover vinteren. En forhandlingsplan i fem punkter ble formulert:
- Jordreform
- FARCs fremtidige politiske deltakelse
- En strategi for å bekjempe narkotikarelatert korrupsjon og kokainproduksjonen som finansierte konflikten
- Våpenhvile og avvæpning
- Overgangsrettferdighet og ofrenes rettigheter
For første gang på mange år kunne man ane en viss bevegelse i den langvarige konflikten. Antallet internt fordrevne i Colombia hadde siden årtusenskiftet vært blant det høyeste i verden. Stridighetene og som drev mennesker på flukt foregikk hovedsakelig på landsbygda, og mange av de som flyktet fant veien til de fattigste bydelene i de store byene. På denne tiden levde 94 prosent av colombianerne på flukt under fattigdomsgrensen, og 77 prosent levde i ekstrem fattigdom.
Kampene rammet urfolk og afrocolombianere hardest, fordi deres områder ofte var avsidesliggende, men også strategiske med tanke på kokaproduksjon og smugling, noe som tiltrakk seg væpnede grupper. En stor utfordring under fredsprosessen var at det fantes flere væpnede grupper, inkludert ulovlige grupper som ikke hadde en plass ved forhandlingsbordet. Situasjonen var komplisert, og befolkningen var splittet i synet på saken.
Fredsavtalen
Santos’ gjenvalg i 2014 var avgjørende for fortsettelsen av fredsprosessen. Et annet gjennombrudd kom da det ble inngått en avtale om flere og mer omfattende rettigheter og garantier for den politiske opposisjonen i Colombia. Men å omdanne FARC, Latin-Amerikas eldste geriljabevegelse, til en politisk bevegelse var en av mange utfordringer Colombia sto overfor.
I desember 2014 erklærte FARC en ensidig våpenhvile, og i 2015 kunngjorde bevegelsen at den ville slutte å rekruttere mindreårige. I mars samme år ble regjeringen og FARC enige om å fjerne landminer, og kort tid etter kunngjorde president Santos at regjeringen ville slutte å bombe FARCs leirer.
Den 26. september 2016 ble en etterlengtet fredsavtale undertegnet av den colombianske regjeringen og FARC. Den historiske avtalen førte til at president Juan Manuel Santos ble tildelt Nobels fredspris i 2016. Men til tross for avtalen var det fortsatt mange hindringer som måtte overvinnes.
Samme år fikk avtalen sin første utfordring. I en folkeavstemning sa et flertall av den colombianske befolkningen nei til fredsavtalen, og nye forhandlinger måtte i gang. Etter flere justeringer ble partene enige, og i 2016 ble avtalen ratifisert av den colombianske kongressen.
Motstanden mot avtalen var sterk blant dem som støttet tidligere president Uribe. I resten av befolkningen rådet usikkerhet om hva avtalen ville innebære.
Motstand mot fredsavtalen
Den undertegnede fredsavtalen viste seg raskt å være ikke være nok. Alt var avhengig av at den ble implementert. Mens FARC oppfylte sine avvæpningsforpliktelser, gikk registreringen i områder som involverte lokale myndigheter og regjeringen tregt. Mange demobiliseringsleirer fikk utilstrekkelig støtte, og frustrasjonen økte blant tidligere FARC-soldater som da hadde gitt fra seg våpnene. Det tok også lengre tid enn forventet å få flere deler av fredsavtalen gjennom det colombianske senatet.
I mellomtiden ble stadig flere av de demobiliserte FARC-soldatene og sosiale lederne drept. De eneste som tjente på denne utviklingen, var de fraksjonene av FARC som ikke hadde akseptert fredsavtalen, nemlig dissidentene. De fortsatte sin væpnede kamp, og mange demobiliserte FARC-soldater sluttet seg til dem. Andre ble rekruttert til kriminelle grupper. Resultatet var at volden og kokainproduksjonen økte.
I august 2018 ble Ivan Duque Márquez fra det høyreorienterte partiet Centro Democratico tatt i ed som Colombias president. President Duque arvet store utfordringer: 1,7 millioner venezuelanske flyktninger og migranter, økende omfang av vold, store sosiale protester og til slutt covid-19-pandemien. I tillegg representerte han et parti som hadde en historie med motstand mot fredsavtalen og implementeringen av den under Duque-regjeringen.
Ved utgangen av 2021, fem år etter at fredsavtalen ble undertegnet, var millioner av colombianere fortsatt på flukt i landet. Maktvakuumet som FARC hadde etterlatt seg i områder de hadde kontrollert, ble fylt av kriminelle bander, ELN-geriljaen, FARC-dissidenter og paramilitære grupper. Arbeidsledigheten var høy, og nesten 40 prosent av befolkningen levde i fattigdom.
I forkant av presidentvalget i 2022 var det en tydelig misnøye i befolkningen på grunn av den langsomme økonomiske utviklingen og den mangelfulle fredsavtalen. Forholdene lå til rette for at nye ideer kunne komme frem.
Ny president: sikte på endring
Gustavo Petro ble valgt til Colombias første venstreorienterte president i 2022 fordi han lovet fred, utjevning av sosiale forskjeller, økonomisk vekst, bekjempelse av korrupsjon og narkotikasmugling, full implementering av fredsavtalen og bedre inkludering av minoriteter. I tillegg ønsket han å normalisere forholdet til nabolandet Venezuela.
Men polariseringen i Colombia tvang raskt president Petro til å balansere ulike interesser. Han valgte dialog og inviterte ulike aktører til å bidra til å løfte landet ut av problemene. Men dette hadde sin pris. Han møtte mange utfordringer med å realisere sine egne politiske mål fordi regjeringskoalisjonen besto av partier som ikke delte hans politiske idealer.
Mange av president Petros reformforslag har blitt stoppet eller satt på vent i Kongressen. Samtidig har det vært flere skandaler som har involvert ham og hans familie. Lokalvalgene i fjor var et slag mot Petros koalisjon, Pacto Historico.
Når det gjelder fremtiden, vil mye avhenge av president Petros evne til å redusere inflasjonen, og om han har politisk kapital til å sikre tilstedeværelsen av statlige institusjoner i hele landet og prioritere utvikling på landsbygda. Utvikling av landsbygda og rettferdig fordeling av jord er en del av fredsavtalen. Bekjempelse av kokaproduksjonen er en sosial og økonomisk utfordring – ikke en militær – der bøndenes behov må prioriteres.
Colombia ved et veiskille
Det er fortsatt mange områder i Colombia hvor freden uteblir. Nesten åtte år etter fredsavtalen er det fortsatt områder med liten eller ingen tilstedeværelse fra myndighetene. Regjeringens politikk har ikke blitt realisert. I skrivende stund pågår det åtte interne konflikter i Colombia som er anerkjent.
For å få fortgang i endringene inviterte Petro alle væpnede grupper, også de kriminelle, til å delta i samtaler. Dette var en dristig strategi med betydelige ulemper, men samtidig svært viktig for millioner av mennesker som er tvunget på flukt på grunn av vold og konflikt.
Under presidentvalget klarte Petro å mobilisere områder befolket av urfolk og afrocolombianere, der han hadde sterk støtte. Petro fikk også med seg Francia Marquez som visepresident. Hun er den første svarte, kvinnelige politikeren i et så høyt embete i Colombia noensinne. Det blir interessant å se om Petros regjering vil være i stand til å innfri forventningene fra minoritetene i Colombia. Det er viktig å etablere fred og statlig kontroll i disse områdene, slik at urfolk og afrocolombianere kan nyte godt av sine rettigheter.
Problemene er imidlertid komplekse. Å inngå fredsavtaler mellom staten og væpnede grupper er én ting. Å etablere fred mellom de ulike væpnede gruppene er noe helt annet. I løpet av de siste månedene har vi sett at ikke-statlige væpnede grupper øker sin fysiske tilstedeværelse over hele landet og i grenseområdene til nabolandene, med betydelige humanitære konsekvenser for sivilbefolkningen. Samtidig går fredsforhandlingene med ELN tregt, mens fredssamtalene med dissidentene nærmest er frosset.
Colombia har i mange år vært blant de landene som har vært mest berørt av internflukt. Tallene på internt fordrevne er ganske kontroversielle. Tallene varierer mellom 8,2 millioner (Victims Unit) og 5,1 millioner (IDMC). Mer enn én million av disse ble tvunget på flukt etter at fredsavtalen ble undertegnet i 2016.
Befolkningens forventninger er fortsatt høye. Freden må bygges nedenfra og opp, og den må gi konkrete resultater i alle lokalsamfunn som er berørt av den væpnede konflikten.
Fremdeles er det tid til å skape et skille i Colombias blodige historie, men resultater må komme raskt. Slik situasjonen nå er, står ikke tiden på fredens side.
(RICHARD SKRETTEBERG er seniorrådgiver Flyktninghjelpen)