Må velge mellom pest og kolera

Over fire millioner syriske flyktninger i Midtøsten befinner seg i limbo: Forholdene i Syria og nabolandene blir stadig verre og flere tusen syrere tvinges til å legge ut på den farlige reisen til Europa. Noen velger til og med å vende tilbake til sitt krigsherjede hjemland. Krisen går snart inn i sitt sjette år uten at det er noen politisk løsning i sikte, og desperasjonen vokser seg stadig større mens håpet svinner hen.

Det internasjonale samfunnet klarer ikke å øke hjelpeinnsatsen i takt med antallet nye flyktninger. FN har ikke fått inn halvparten av de 40 milliarder kronene organisasjonen trenger for å hjelpe over fire millioner flyktninger og landene som huser dem. Hjelpeorganisasjonene har også måttet kutte drastisk i matrasjoner og annen hjelp.

Den 12. november ble EUs ledere enige om å tilby Tyrkias president Tayyip Erdogan tre milliarder euro, for å stanse den kaotiske strømmen av flyktninger og migranter som truer Europas enhet og åpne grenser. Hjelpeorganisasjonene er ikke overbevist: Så langt har den humanitære hjelpen vært for liten og for treg. Den økonomiske hjelpen vil nok gjøre en forskjell for Tyrkia og de over to millioner syriske flyktningene som oppholder seg der, men dette er fremdeles ikke nok.

Marshall-plan

Flere hjelpeorganisasjoner oppfordrer nå til en “Marshall-plan” for syriske flyktninger. Det internasjonale samfunnet må bli enige om en ny og omfattende plan for flyktningene, dersom vi ønsker å ta den største humanitære krisen siden andre verdenskrig på alvor.

Dette er budskapet de syv hjelpeorganisasjonene Care, Oxfam, Dansk flyktninghjelp, Flyktninghjelpen, Redd barna, IRC og World Vision kommer med i en fersk rapport.

– Mange flyktninger blir i øyeblikket dømt til et liv i limbo, med en rekke restriksjoner hvor de risikerer arrestasjon og deportasjon, sier generalsekretær Jan Egeland i Flyktninghjelpen.

– Forholdene de lever under har forverret seg dramatisk og flyktningene tvinges til å ta ekstreme valg. Et økt antall syrere velger nå, enten å vende tilbake til den krigssonen de flyktet fra, eller å risikere livet ved å dra til Europa. Vi må hjelpe Syrias naboland med å gi flyktningene muligheten til å leve verdige liv, slik at de kan bidra positivt i de samfunnene som huser dem.

Massiv internasjonal investering

I følge hjelpeorganisasjonene vil dette innebære en massiv internasjonal investeringsplan til landene som huser flest flyktninger, i bytte mot at disse tillater flyktningene å arbeide og gir dem sjansen til å forsørge seg selv.

– Men, for øyeblikket ser vi ingen økning i bistanden, sier Jan Egeland.

– Det eneste vi har, er en halvhjertet nødhjelpsplan som er langt fra nok til å dekke flyktningenes behov. Flyktningene ønsker å være nære hjemmene sine, men i dag gir vi dem ikke annet enn desperate valg. Ingen jobb, ingen fremtid, ingen familie, ikke noe håp. Det er ikke nok. Vi må investere i utvikling og arbeid, som kan gi dem håp.

Også Verdensbanken arbeider med nye ideer og måter å finansiere store investeringer. Banken tar sikte på å hjelpe landene som huser flest flyktninger til å bygge infrastruktur, få orden på økonomien og takle kostnadene som følger med den enorme flyktingbefolkningen. Planen er å utvide investeringene til også å gjelde gjenoppbygging av både Syria, Libya og Jemen.

Verdensbanken anslår at det vil koste 1500 milliarder kroner å bygge opp igjen Syria, og enda 900 milliarder kroner å gjenoppbygge Libya.

Langtidsperspektiv

Det blir stadig mer utfordrende for syrere å finne trygghet og beskyttelse i nabolandene, som har tatt i mot et overveldende antall flyktninger. De får utilstrekkelig internasjonal støtte og står overfor mange sikkerhetsutfordringer.

Landene har satt i gang tiltak for å stanse flyktningstrømmen, blant annet begrenset tilgang og strengere grensekontroll, i tillegg til nye, kompliserte krav til flyktninger som ønsker å forlenge oppholdet. Verken Tyrkia, Libanon eller Jordan gir syrerne flyktningstatus, og juridisk sett er de kun midlertidig beskyttet under Genève konvensjonen.

Perspektiv møtte nylig Lemia og hennes familie på den greske øya Chios. 

– Vi flyktet fra Syria på grunn av krigen. Vi hadde ingenting der lenger. Hjemmet vårt var bombet i stykker, forteller Lemia.

For tre år siden ankom hun Tyrkia, nær grensen til Syria, sammen med familien.

– Da vi kom fram var alt fint i begynnelsen. Vi var trygge og vi fikk nok hjelp til å klare oss. Men så ble hjelpen kuttet. Det siste halvannet året har vært tungt, forklarer den kurdiske kvinnen.

Hun er gravid i tredje måned, og reiser sammen med mannen og deres to barn. Foreldrene håper å kunne gi barna trygghet, helsetilbud og skolegang.

– Alt jeg ønsker er at barna mine skal være trygge, sier Lemia.

Hjelpeorganisasjonene, med Jan Egeland i spissen, argumenterer for en ny, kreativ og langsiktig tilnærming.

– Med riktig hjelp fra internasjonale givere, kan myndighetene i Syrias naboland sette i gang tiltak som tillater at flyktningene kan forsørge seg selv økonomisk uten å risikere å bli arrestert. Dette vil også kunne tillate flyktninger å bidra til økonomiene til landene som huser dem, sier han.

Fra hånd til munn

Flyktningene står uten mulighet til å betale hus leie og mat, og er helt avhengige av den beskjedne og stadig minkende hjelpen de mottar. Mange blir dratt inn i en ond sirkel av fattigdom og gjeld. Rundt 70 prosent av flyktningene i Libanon mangler de papirene de trenger for å oppholde seg lovlig i landet, og mange av flyktningene i Jordan som ikke lever i leirer har ikke tilgang på legehjelp og utdanning fordi de ikke har oppdaterte papirer.

I over fire år har flyktningene levd fra hånd til munn, og vært helt avhengige av humanitær hjelp, uten å vite hvem som vil gi dem det neste måltidet.

WINNIE BYANYIMA, Oxfam

– I over fire år har flyktningene levd fra hånd til munn, og vært helt avhengige av humanitær hjelp, uten å vite hvem som vil gi dem det neste måltidet, sier daglig leder i Oxfam, Winnie Byanyima.

– Erfarne snekkere, bønder, lærere og andre vi møter kjemper en daglig kamp for å skrape sammen penger til husleie. Det kunne ha vært god bruk for evnene deres der de oppholder seg, og på den måten kunne de fått muligheten til å forsørge familiene sine og samtidig bidra til økonomiene i landene som huser dem. Nye jobber kunne også vært til hjelp for millioner av jordanere, libanesere, tyrkere og irakere som står overfor den samme krisen, fortsetter hun.

Dra tilbake til Syria

– Ettersom situasjonen blir mer desperat, vil stadig flere syriske flyktninger ha få andre muligheter enn å vende tilbake til det krigsherjede hjemlandet, eller, som titusener av syrere allerede har gjort, risikere livet på havet i forsøket på å nå europeiske land, sier Catherine Osborn, rådgiver for Flyktninghjelpen i Jordan.

Ettersom situasjonen blir mer desperat, vil stadig flere syriske flyktninger ha få andre muligheter enn å vende tilbake til det krigsherjede hjemlandet.

CATHERINE OSBORN, Flyktninghjelpen

Rundt 4.000 syriske flyktninger vendte tilbake til Syria fra Jordan i august, dobbelt så mange som måneden før. Det er en trend som sammenfaller med drastiske kutt i matrasjonene. I august ble rundt 229.000 flyktninger, som allerede levde under den nasjonale fattigdomsgrensen, fortalt at de ikke lenger ville motta matrasjoner, og andre opplevde å få matrasjonene halvert.

I en undersøkelse utført av UNHCR i oktober 2015, sa 25 prosent av de spurte at de aktivt planla å forlate Jordan.

På vei til Europa

I følge UNHCR har mer enn 680.000 søkt asyl i Europa mellom april 2011 og oktober 2015. Den 11. november hadde over 812.000 mennesker ankommet Europa så langt i år, i følge Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM). Den største gruppen kommer fra Syria. Bare til Hellas kom det 300.000 syriske flyktninger i denne perioden.

Andre rapporter viser at hundrevis av syrere forlater Jordan daglig via den internasjonale flyplassen i Amman, hvor de tar fly til Istanbul – første stopp på veien til Europa.

I løpet av året har Flyktninghjelpen sett en økning i antall mennesker, og da spesielt syrere, som tar kontakt for å få informasjon og rådgivning relatert til retur hjem eller for å reise til andre land.

– Regionen står i fare for å miste en hel generasjon syrere. Unge syrere, de som med tiden skal bidra til å bygge opp igjen Syria, har ikke mulighet til å fortsette utdannelsen sin eller forsørge familien – de ser ingen fremtid i regionen, sier Osborn.

Regionen står i fare for å miste en hel generasjon syrere.

CATHERINE OSBORN, Flyktninghjelpen

Mangler husly

Boligsituasjonen er prekær. I følge Flyktninghjelpen er husleie den aller største utgiften for flyktningene og utgjør ofte opp til 90 prosent av inntektene. En økende andel flyktninger er avhengig av ekstern hjelp, og strever med å betale husleie fordi de ikke får muligheten til å arbeide og skaffe inntekt.

I Jordan mangler minst 48 000 mennesker boliger, i et marked som skal møte behovene til både jordanere og flyktninger som lever utenfor flyktningleirene.
I Libanon, hvor det ikke finnes offisielle flyktningeleirer for, har det vært boligkrise lenge før borgerkrigen startet i Syria.

– Mangelen på boliger i vertslandene har ført til at husleien har skutt i været, og prisene er så høye, at verken de fleste flyktninger eller lokale har råd til å betale, sier Osborn.

Ingen rett til å arbeide

Flyktninger som arbeider uten tillatelse i Jordan eller Libanon, risikerer å bli arrestert, bøtelagt eller til og med å bli deportert tilbake til Syria. I Libanon innførte man i 2014 nye regelverk, som både er kompliserte og blir anvendt vilkårlig. De innebærer at flyktninger som er registrert hos UNHCR, og som ønsker å forlenge oppholdet i landet, må signere en rekke dokumenter, inkludert et løfte om at de ikke skal arbeide.

– Dette betyr at flyktningene har valget mellom å fornye oppholdet sitt og gi opp muligheten til å arbeide, og dermed muligheten til å betale for et sted å bo, eller risikere å bli boende ulovlig i Libanon, sier Osborn.

I Jordan er flyktninger, på samme måte som alle andre utlendinger, pliktig å ha tillatelse fra myndighetene for å arbeide. Dette innebærer strenge prosedyrer og uoverkommelige kostander for de fleste. Til tross for risikoen det innebærer, tvinges mange til å arbeide ulovlig.

I og med at de fleste flyktningene fra Syria ikke har mulighet til å tjene nok til å betale leie og andre grunnleggende nødvendigheter, blir de tvunget til å ta opp stadig større gjeld, til tross for at de får humanitær hjelp.

Barnearbeid

Foreldre har ofte ikke annet valg enn å sende barna ut for å arbeide, noen ganger fordi de tror det er mindre sannsynlig at barna blir arrestert for å jobbe ulovlig.

Noen flyktningfamilier sender de unge døtrene sine, mange nede i 12- og 13-års alderen, tilbake til Syria for å gifte dem bort mot medgift. Andre familier risikerer barnas liv ved å sende dem ut på den farlige reisen til Europa.

– Faren min er syk. Han er lam og trenger hjelp. Men han er for syk til å kunne reise over havet, forteller 12-år gamle Redor.

Perspektiv møter han like etter at han har ankommet den greske øya Chios, etter å ha krysset havet fra Tyrkia. Han reiser sammen med noen venner av familien.

– Jeg vil gå på skole, og håper at familien kan komme etter og være sammen med meg, sier Redor.

Han er glad for å ha kommet trygt fram til Hellas, og tenker allerede på hvordan han fra Europa kan hjelpe familien på best mulig måte. De flyktet alle til Tyrkia fra krigen i Syria for noen år siden, men det har vært vanskelig for familien å klare seg i det nye landet.

Når voksne ikke har mulighet til å tjene penger, ender flere og flere barn opp med å arbeide.

MISTY BUSWELL, Redd Barna

– Jeg jobbet der og forsøkte å forsørge familien, men det var ikke lett å finne jobb, og det var ingen skole jeg kunne gå på, sier Redor.

– Når voksne ikke har mulighet til å tjene penger, ender flere og flere barn opp med å arbeide. Hundretusener av barn mister år med utdanning når skolesystemene i vertslandene bryter sammen, sier Redd Barnas politiske rådgiver i regionen, Misty Buswell.

I følge Unicef går færre enn halvparten av de 1,4 millioner syriske flyktningbarna i Syrias naboland på skole.

Ikke håpløst

– Veldig snart kommer mange flyktninger, som nå lever i dårlige boliger til stå overfor nok en vinter i eksil, minner Osborn oss om.

– Flesteparten av flyktningene i Jordan og Libanon mangler penger til å gjennomføre den dyre og farlige reisen til Europa, og uten utsikter til å kunne vende trygt hjem til Syria, fører situasjonen til økt følelse av desperasjon og fangenskap.

Selv med de riktige investeringene og politiske tiltakene, vil krisens omfang føre til at de mest sårbare flyktningene har behov for asyl utenfor regionen. Hjelpeorganisasjonene som nå oppfordrer til en «Marshall-plan» for syriske flyktninger, argumenterer for at de rike landene må ta imot minst 10 prosent av flyktningene. Så langt har de rike landene kun lovet å ta i mot mindre enn tre prosent.

Situasjonen er ikke helt håpløst. I februar vil Storbritannia, Tyskland, Kuwait og Norge sammen være vertskap for en giverlandskonferanse. Myndighetene i de landene som tar i mot flest flyktninger viser positive tegn på å ville gjøre mer for å tillate flyktningene å forsørge seg selv. Nå må ledere i rikere land i Europa og andre steder svare ved å legge fram en troverdig plan for hvordan de skal investere i Syrias ungdom og deres framtid.

Vi har allerede gitt flyktningene og vertslandene for mange tomme løfter som ikke har blitt fulgt opp med penger og handling.