Store planer for lite land
— Det skjer mye i dette landet, sier Eric Ndayishimiye, som jobber for Flyktninghjelpen i Djibouti, mens han peker på det moderne havneområdet vi passerer. Rett etter ser vi flere nybygde hoteller som vitner om landets rivende økonomiske utvikling.
Djibouti har under én million innbyggere, men er en smeltedigel av folk og språk. Side om side med ekstrem rikdom finnes bunnløs fattigdom. Nok et eksempel på begrensningen av kun å ha fokus på økonomisk vekst uten samtidig å se på fordelingen.
Vi er på vei mot grensen til Etiopia. Vårt endemål, Ali Addeh, huser flyktninger fra de konfliktfylte nabolandene.
Naturen har gitt Djibouti svært få naturressurser. Store deler av landet består av vulkansk ørken og det er lett å forså at landet kun klarer å produsere tre prosent av befolkningens matbehov.
Afrikas Dubai
Til gjengjeld har landet en strategisk beliggenhet som gjør det ettertraktet av alle. Dette utnytter myndighetene til fulle og deres drøm er å gjøre landet til Afrikas Dubai. To millioner afrikanere med middel- og overklassebakgrunn reiser til Dubai hvert år. Myndighetene i Djibouti håper imidlertid at deres penger i fremtiden forblir på det afrikanske kontinentet.
Djibouti har også flere militærbaser, inkludert en nybygd kinesisk base og en eldre fransk som også huser militært personell fra USA, Japan og flere europeiske land.
Kina har investert tolv milliarder dollar i havneanlegg, flyplasser og jernbane. Kineserne vil passe på oljeforsyningene de er så avhengig av og som passerer forbi i Adenbukta, i tillegg til alle sine store investeringer ellers i Øst-Afrika.
Men til tross for store utenlandske investeringer lever likevel over 40 prosent av befolkningen i fattigdom og arbeidsløshetene er skyhøy.
Da byggekranene forsvinner i horisonten oppdager vi fort også det andre Djibouti. De tunge fullastede kjøretøyene må stoppe for esler, kameler og geiter som krysser veien. De gråbrune åsryggene er nakne, men på slettene er det klynger av trær med grønne blader. Geitene fråtser.
— Ja, det har kommet regn i det siste. Det er lenge siden sist og ekstremt velkomment for en tørkerammet befolkning, sier Ndayishimiye. På høyreside dukker det opp en stor slette dekket av vann. Jorda er så hard at vannet trekker ikke ned. Men folk har innsett at klimaendringene har kommet for å bli og færre og færre fortsetter å være nomader. I byene kan det finnes alternativer, på landsbygda finnes ingen når dyrene dør.
Humanitære utfordringer
Vi tar av på en humpete liten vei, mens tungtransporten dundrer videre rett sørover og inn i Etiopia. Vi nærmer oss Ali Addeh.
– Djibouti er ikke bare strategisk plassert ut fra politiske betraktninger, men også humanitære, sier Ndayishimiye. — Nærheten til Jemen, grenser til Somalia, Etiopia og Eritrea og med flyktninger fra alle disse landene har Djibouti en stor regional betydning, fortsetter Ndayishimiye mens han tørker pannen. Ute er det 40 varmegrader. For et par uker siden var det over 45.
Da Flyktninghjelpen etablerte seg her i 2013 var situasjonen veldig alvorlig i Jemen og utfordringene var fremdeles svært store i Somalia.
— Selv om antallet flyktninger fra Jemen ikke har blitt så høyt som vi fryktet, har vi en viktig funksjon. Her i Djibouti kan våre ansatte i Jemen møtes og legge sine strategier. Vi kan ordne visum herfra, og vi støtter også Somaliaoperasjonen, fortsetter Ndayishimiye.
Flyktninger
Kort etter ankommer vi Ali Addeh- leiren som bokstavelig talt har vokst sammen med vertslandsbyen. Her bor 16.000 flyktninger – de fleste fra Somalia og resten fra Etiopia og Eritrea. Leiren har eksistert i over 25 år og forholdet til lokalbefolkningen har vært godt med et lite unntak i fjor da 5.000 nye flyktninger fra Etiopia en stund sprengte kapasiteten.
Med støtte fra EU, svenske SIDA og FNs høykommissær for flyktninger bygger Flyktninghjelpen hus, skaffer rent vann, gir beskyttelse og støtter opp under inntektsbringende tiltak. – Når folk blir værende i så mange år og lever under ekstreme klimatiske forhold, er husvære svært viktig sier Ndayishimiye, mens han kipper av seg sandalene.
Vi treffer Hawa Wais, 61 år gammel, og hennes sønn Abdullah Haga (31) og datteren Rukiya Haga (18). Hawa fikk alvorlig diabetes for to år siden og måtte amputere høyre ben, i tillegg er høyre arm lammet. Hun husker godt da hun sammen med mannen og fem barn krysset grensen fra Somalia i 1989.
– Vi måtte flykte hals over hodet fra krig og vold, sier hun. Wais fikk to barn til i leiren, men det var lite mat og vann og livet var svært vanskelig. Bedre ble det ikke da mannen i 1994 fikk seg kone nummer to og flyttet til et annet sted i leiren. Men i 2016 kunne hun sammen med Abdullah og Rukiya flytte inn i nytt hus satt opp av Flyktninghjelpen. Dette har endret livskvaliteten vesentlig, ikke minst de varmeste månedene i året da termometret kan krype opp mot 45-50 grader. I beste afrikanske ånd vet Wais at hun alltid vil få hjelp av barna. En eller flere av dem vil alltid være der, men det er også det eneste hun har.
Transittland
I følge International Organization for Migration bruker minst 100.000 mennesker på flukt fra konflikt og naturkatastrofer Djibouti som transitt hvert år før de drar videre. Til sammen er det rundt 27.000 flyktninger i landet. Klimaet og den karrige jorda gjør de helt avhengig av internasjonal støtte. Hjelpen er også viktig for den politiske stabiliteten i det lille landet på 23.000 kvadratkilometer og med 900.000 innbyggere.
På veien tilbake dundrer kolonner med tungtransport forbi - alle med retning Etiopia. Djibouti er Etiopias hjerte som hele tiden, gjennom sine havneanlegg, pumper varer inn og ut av landet. Fra Etiopia pumpes vann i store rørledninger til Djibouti. Dette er livsviktig siden vannet i Djibouti er salt. Flyktninghjelpen er i pågående samtaler med regjeringen for å knytte vannforsyningen til Ali Addeh til dette rørsystemet. Frem til nå har flyktningene fått vann fra borehull i området.
Myndighetene forsøker å styrke sine bånd til nabolandene på Afrikas horn og til Gulfstatene og spiller en mer aktiv rolle, både i Den afrikanske unionen og Den arabiske liga, enn landets størrelse skulle tilsi. Landets unike strategiske plassering gjør at alle vil være venner med Djibouti.