Den sentralafrikanske republikk:

– De drepte mennene våre

For første gang på fire år sover Cecile natten gjennom uten å våkne av mareritt. Før var nettene hennes hjemsøkt av minnet om sønnens kropp, liggende livløs og blodig under et mangotre.

Hun sitter på en trestol foran et lite hus i Dekoa, en sentral by i Den sentralafrikanske republikk (CAR). Cecile begynner å fortelle. – Jeg klarer ikke å glemme det. Øyeblikket da jeg oppdaget den livløse kroppen hans. Cecile er kledd i en kjole med blomstermønster. Øynene hennes speiler tomheten hun bærer på. – Angriperne skjøt ham rett i hodet. Blodet hadde sprutet utover bakken rundt ham. Jeg prøvde febrilsk å vaske bort blodet fra ansiktet hans, selv om jeg visste at han var død.

Som millioner av andre sentralafrikanere, har Cecile blitt direkte berørt av flere år med konflikt og vold fra ikke-statlige, væpnede grupper. – Smerten vil aldri forsvinne, sier hun. Bilde: Hajer Naili/Flyktninghjelpen

Sønnen ble drept da medlemmer av væpnede grupper angrep byen deres i november 2014. Som millioner av andre sentralafrikanere, har Cecile og familien blitt direkte berørt av flere år med konflikt og voldelige angrep fra ikke-statlige væpnede grupper som Seleka-militsen og krigere fra Anti-Balaka.

Jeg tigget forbipasserende om hjelp til å flytte kroppen hans til kirken, men alle var opptatte med å redde seg selv.
Cecile

Den sentralafrikanske republikk har vært preget av vold og uro siden en voldelig maktovertakelse i 2013. Kampene spredte seg da væpnede militser begynte å kjempe mot hverandre og utøvet vold mot sivilbefolkningen. I kjølvannet av presidentvalget i 2016, roet situasjonen seg, og troen på fred begynte endelig å bre om seg. Mot slutten av 2016 ble derimot kampene mellom de væpnede gruppene gjenopptatt, inkludert mellom tidligere Seleka-fraksjoner og anti-Balaka-militser, som begge kontrollerte store deler av landet.

Denne nye voldsøkningen har tvunget et rekordhøyt antall mennesker på flukt – det høyeste som er registrert i Den sentralafrikanske republikk noensinne. Antallet internt fordrevne økte med hele 70 prosent i 2017. Det anslås at det i dag er over 1,2 millioner mennesker i landet som har blitt tvunget på flukt.

Da væpnede menn angrep byen deres tidlig om morgenen, minnes Cecile, begynte de å skyte tilfeldig rundt seg. Hun søkte tilflukt i kirken. Sønnen hennes ble skutt mens de løp for livet.

Denne krigen handler ikke egentlig om religion. Den handler om makt, områder og politikk.
Hortence

– Jeg satt ved kroppen hans fra klokka ti om morgenen til fire om ettermiddagen. Jeg tigget forbipasserende om hjelp til å flytte kroppen hans til kirken, men alle var opptatte med å redde seg selv, minnes Cecile, mens datteren, som sitter taus ved morens side, lytter til historien som hun er for ung til å huske.

– Smerten vil aldri forsvinne.

Cecile hadde åtte barn før konflikten brøt ut i 2013. Hun mistet to av dem til krigen: hennes eldste og nest eldste sønn. Væpnede menn angrep skolen hans i Damara. Kroppen ble aldri funnet. – Dette var min andre sønn, sier Cecile og viser oss et bilde. – Jeg har aldri sett liket hans, men jeg har ikke hørt fra ham, så han må være død, sier hun kraftløst. Hennes tredje sønn døde av sykdom bare ni måneder gammel.

Før Cecile hadde mistet alle sønnene sine, hadde også ektemannens helse blitt dårlig, og han ble lam. Noen måneder senere døde han. Cecile ble både enke og en sørgende mor, etterlatt til å ta hånd om de fem andre barna helt alene.

De kom inn i landsbyen vår og begynte å skyte mennene våre.
Hortence

Væpnede gruppers angrep på sivile herjer landet, og verken regjeringen eller den store FN-fredsstyrken – MINUSCA – har midler til å tvinge væpnede grupper til å forhandle og legge ned våpnene. 

Livene til utallige familier har blitt ødelagt, og over 60 prosent av befolkningen i landet –2,9 millioner mennesker – er avhengig av beskyttelse og nødhjelp for å overleve.

– De kom inn i landsbyen vår og begynte å skyte mennene våre, sier 48 år gamle Hortence, som er fra Le Quartier des Combattants i hovedstaden Bangui. – De ville drepe muslimer. Jeg ropte «Jesus, Jesus, Jesus», så jeg slapp unna. Mannen min ble holdt igjen og drept.

Hortence flyktet med sine fire barn. Hun så aldri ektemannen igjen. I ettertid har hun fått sett en video av den døde kroppen hans. Hortence og ektemannen hadde vært lykkelig gift i 28 år før krigen tok fra henne hennes første kjærlighet.

Hortence fordømmer væpnede gruppers nåværende instrumentalisering av religion. – Jeg var kristen og ektemannen min var muslim, og vi elsket hverandre. Denne krigen handler ikke egentlig om religion – den handler om makt, områder og politikk, sier hun.

Datteren til Hortence vasker klær. Bilde: Hajer Naili/Flyktninghjelpen
Etter at ektemannen ble drept, mistet Hortence deres fire hus og bedriften sin. Tre av husene ble brent ned av væpnede grupper, mens det fjerde er okkupert av et medlem av en slik gruppe. Hun er alenemor til fire barn, men har prøvd å gjenoppbygge livet sitt. – Jeg vil aldri bli den samme igjen. Hver eneste dag er en kamp, sier Hortence. – Da mannen min levde hadde vi et komfortabelt liv. Han var en respektert mekaniker, fortsetter hun. I dag eier Hortence en liten bedrift som serverer mat og øl, men tjener ikke nok til at det går rundt med fire barn. Bilde: Hajer Naili/Flyktninghjelpen

Den 42 år gamle tobarnsmoren Olga er også enke. Ektemannen hennes ble skutt foran huset deres i desember 2013, etter at væpnede menn angrep landsbyen deres. – De gjennomsøkte husene, ett av gangen. Først skjøt de. Deretter brukte de macheter for å ta livet av dem som ikke hadde dødd første gangen, minnes hun.

Olga og barna la på flukt, men vendte hjem igjen så snart angriperne hadde forlatt landsbyen. Ektemannen hadde overlevd to kuler i ryggen. Med hest og kjerre tok hun ham med til nærmeste sykehus, men det var for sent.

Tobarnsmoren Olga, 42, er også enke. Ektemannen ble skutt og drept utenfor huset deres i desember 2013, etter at væpnede menn angrep landsbyen deres. – De gjennomsøkte husene, ett av gangen. Først skjøt de. Deretter brukte de macheter for å ta livet av dem som ikke hadde dødd første gangen, minnes hun. Bilde: Hajer Naili/Flyktninghjelpen
Som millioner av andre barn, ble Olgas sønn født i et krigsherjet land. I dag er nærmere 1,2 millioner sentralafrikanere tvunget på flukt. Bilde: Hajer Naili/Flyktninghjelpen
I dag får Olga endene til å møtes ved å selge hva enn hun kan finne - som ved, frukt og kull. Bilde: Hajer Naili/Flyktninghjelpen

– Han elsket meg veldig, veldig høyt. Han var god til å lytte, og forsøkte alltid å forstå meg, minnes Olga mens hun kjemper for å holde tårene tilbake. – Jeg vil aldri finne en annen som er som han.

Til dags dato er det ikke noe eksakt dødstall over sivile som har blitt slaktet ned i den brutale konflikten i Den sentralafrikanske republikk. FN registrerer ikke sivile tap slik de gjør i andre konflikter, som for eksempel Irak og Afghanistan. Men Den sentralafrikanske republikk, et land med 4,6 millioner innbyggere, og på størrelse med delstaten Texas, er full av sørgende fedre, enker, mødre og foreldreløse barn, som alle sliter med å finne fred etter drapet på sine kjære.