Fant sønnen skutt
Stedsnavn og navnene til personene som er intervjuet er endret av sikkerhetsgrunner.
Det er snart to år siden gutten hennes ble myrdet. To år siden den overveldende sorgen inntok henne. Den er der når hun arbeider ved symaskinen, når hun lager mat eller vasker opp, når hun sover. Den er der når hun puster.
Elena (46) klamrer seg til minnene om sønnen sin. Som dette: En tøyserviett han broderte da han gikk på barneskolen, med ordene: "Jeg elsker deg mamma". Tre fotografier av ham som hun har satt inn i en enkel ramme.
Vil at verden skal vite
— Jeg ble separert fra mannen min da jeg var gravid med nummer fem. For å forsørge ungene, sydde jeg klær, og solgte hjemmelagede tortillas og donuts. Jeg har alltid jobbet hardt for barnas skyld. Alt jeg har gjort, har jeg gjort for dem.
Nabolaget vårt var fattig, men fredelig. I løpet av de 25 årene jeg bodde i hjembyen min hadde jeg hverken sett eller opplevd vold. Men i dag er byen blitt nesten hundre prosent voldelig. Det skjedde fort: Bare for omtrent tre og et halvt år siden var det kriminelle gjenger få steder, men så begynte de å ta kontroll. Område etter område.
Som foreldre spurte vi oss selv: Hvorfor skulle ikke de kriminelle gjengene komme til oss også? Vi følte at vi måtte gjøre noe.
Ved å arbeide for å bedre oppvekstsvilkårene i nabolaget ville vi forhindre at barna ble rekruttert til gjengene.Elena
Jeg fant frem til et statlig initiativ for barn og ungdom, og satte i gang med det. Det var blant annet ulike workshops innenfor data, mekanikk, elektronikk, maling og snekring. Det var så vellykket at programmet ble utvidet til seks andre nabolag. Jeg ble spurt om å lede alt sammen, og det holdt jeg på med i et par år.
Ting endret seg i nabolaget
— Det tredje året begynte gjengmedlemmer å trekke inn i nabolaget vårt også. Barn og unge fortalte at de var blitt tilbudt penger og fine klær. Fordi barna kommer fra fattige familier, var det fristende å ta imot. Snart la jeg merke til at noen av ungdommene begynte å bli passive i timene. Etter hvert sluttet de også å komme.
Bare seks måneder senere var det gått så langt at jeg gikk rundt med en følelse av at noen kom til å drepe meg.Elena
Det var ikke det at jeg hadde fått trusler; jeg bare følte det på meg. Så jeg måtte slutte å jobbe og programmet ble lagt ned.
Myrdet 35 barn og unge
Barn og unge hadde ikke lenger noe å gjøre etter skoletid. Derfor ble det enklere for gjengene å rekruttere nye medlemmer blant dem.
Så ble et ungt menneske drept:
— Gjengene ga ungdommene vesker med narkotika og forlangte at de skulle selge stoffet. De som nektet, ble drept. Bare fra mars og frem til og med juni 2016 drepte de 35 barn og unge mellom 14 og 21 år. Det kunne de gjøre fordi myndighetene aldri grep inn.
Dette kunne jeg ikke bare stå og se på. Jeg tenkte at nå måtte jeg bare sette i gang med programmet igjen. Jeg fikk det til den første uken av juli. Fra nå av ble huset vårt overvåket av gjengmedlemmer.
Det fulgte noen stille uker uten drap. Men slutten av juli begynte det igjen:
En venn av sønnen min, en femtenåring som bodde i nærheten av oss, hadde fått beskjed om å selge fra en veske som var blitt etterlatt hjemme hos ham. Da han nektet, ble han truet på livet. Dette førte til at familien hans bestemte seg for å flykte. De ville prøve å komme seg ulovlig inn i USA. Da gjengmedlemmene oppdaget at de hadde forlatt nabolaget, skjøt de i raseri mange kulehull i ytterdøren deres. Gjengen fant frem til en annen ungdom som skulle selge for dem, men han nektet. De drepte ham.
Drapstrusler
Elena ser ned på hendene sine og sier stille:
—Tirsdag den 23. august ba jeg David om å gå til butikken for å kjøpe ost. Da han kom tilbake, virket han nervøs. "Hva har skjedd," spurte jeg. "Ingenting," svarte han. Jeg la merke til at han hadde mobilen sin hos seg hele tiden.
Vi satte oss for å spise middag, men han ville ikke ha mat.
Etterpå sydde jeg litt. Da jeg var ferdig, gikk jeg inn på rommet hans. Spurte hvorfor han ikke hadde spist noe. Han svarte at han ikke var sulten. Han virket fraværende, var bare opptatt av mobilen sin. Jeg husker at jeg tenkte at noe var galt.
Senere på kvelden sa han: "Jeg møtte "søpla" (gjengen, red.anm.). De sa at hvis jeg ikke selger narkotika, kommer de til å drepe meg. Jeg sa at jeg ikke kommer til å selge noe, for jeg er kristen. De sa: "Fint, da kommer du til himmelen hvis du dør."
Ikke penger til å reise
Tårene renner. Selv om Elena gråter, fortsetter hun å fortelle:
— Jeg hadde ikke nok penger til å sende David til USA. Så jeg kunne ikke gjøre annet enn å si til ham at han måtte holde seg inne.
Neste morgen våknet jeg rundt halv fem. Jeg skulle følge den yngste datteren min til bussen og vi dro hjemmefra litt over halv seks. På hjemveien så jeg at det stod to gjengmedlemmer ikke langt fra huset vårt.
Da klokken var rundt ni, var det bare David, barnebarnet mitt Julian og meg selv som var hjemme. David hjalp meg med å henge opp klesvasken da datteren min ringte og fortalte at hun hadde glemt å ta med seg en trommestikke til skolen. Hun spurte om jeg kunne levere den til henne.
Jeg varmet opp litt melk. Da David kom inn på kjøkkenet, ba han om å få litt – akkurat sånn som han pleide å gjøre da han var liten.
Det var så underlig. Jeg tror han følte at noe kom til å skje med ham.Elena
Mobilen ringer
— Han drakk melken sin. Jeg gjorde meg klar for å levere trommestikken. Før jeg gikk spurte jeg hva han skulle gjøre mens jeg var ute. Han sa: "Være inne." Jeg lurte på om han heller ville bli med meg, for jeg var redd for ham. Han svarte: "De kommer ikke til å gjøre meg noe, mamma. De dreper folk på gaten, ikke hjemme."
Etter å ha levert fra meg trommestikken, dro jeg for å handle. Mens jeg var i butikken, ringte mobilen min. Klokken var da 10.20. Det var en nabo: Elena, hvor er du? Du må komme hjem, det har skjedd noe." Jeg fikk et par oppringinger til – men ingen fortalte meg hva som hadde skjedd. Så ringte en gutt som pleide å hjelpe meg med kursene. Han sa: "Sønnen din er blitt drept av mannen med tatoveringer."
Beskytte Julian
Nå bryter Elena sammen i gråt:
— Jeg løp for å ta bussen. Da jeg kom hjem, fant jeg David. Han var død.
Barnebarnet mitt, Julian, var ikke der. Jeg ble livredd for at drapsmennene hadde tatt ham med seg. Men så oppdaget vi at han hadde gjemt seg rett utenfor huset vårt.
Etterpå fikk jeg vite at før David ble drept hadde han sagt til Julian at han skulle gå ut og gjemme seg.
Så jeg vet at noe av det siste David tenkte var at Julian ikke måtte se det som kom til å skje, sier Elena. Hun gir seg ende over til gråten.
Fordrevet
Etter at "David" ble myrdet, måtte "Elena" og de fire gjenlevende barna hennes - som er i alderen 28, 25, 22 og 15, flykte fra nabolaget for ikke å bli drept.
Flyktninghjelpen har hjulpet familien med å finne et nytt sted å bo - på hemmelig adresse. I tillegg har vi hjulpet dem med pengestøtte i oppstartsfasen. De har nå en liten familiebedrift, slik at de kan forsørge seg selv. Med en gammel sveivemaskin sitter "Elena" hjemme og syr kjoler og tøysko som familien selger til butikker og privatpersoner.
Livet må gå videre.