Å hjelpe i verdens farligste områder
Under oss befinner det seg tusenvis av mennesker på flukt uten tilgang til hjelp. Snart vil vi oppdage at blant dem finnes små barn uten foreldre, folk som har overlevd på blader og innsekter og kvinner som ikke orker å fortelle om hva de har vært utsatt for.
.jpg?width=768&height=513)
Én million mennesker uten hjelp
Alt hjelpearbeid for mennesker på flukt har to dimensjoner: Å gi livreddende nødhjelp og beskyttelse. Men for å redde liv må man ha tilgang til konfliktens ofre. I nordøst-Nigeria er minst 820.000 mennesker på flukt overlatt til seg selv. Flyktninghjelpen var blant de første hjelpeorganisasjonene som etablerte seg i flere av de mest utsatte områdene. Målet for 2019 er å nå enda flere av dem som i dag desperat forsøker å overleve på egen hånd.
%20(1).jpg?width=768&height=513)
Det er FN som står for flytransporten gjennom United Nations Humanitarian Air Service (UNHAS). De er broen som forbinder hjelpeapparatet og ofrene. Uten dem hadde manglende sikkerhet, store avstander og dårlige veier gjort oppgaven umulig.
Turen fra Maiduguri, hovedstaden i delstaten Borno nordøst i Nigeria, til Dikwa tar bare rundt 25 minutter med helikopter. Sikkerhetssituasjonen gjør det umulig å bruke veiforbindelsen.
I konfliktens sentrum
Boko Haram kontrollerte Dikwa i seks måneder i 2015 og 2016 før en sammensatt militærstyrke med soldater fra Nigeria og nabolandene Tsjad og Kamerun drev dem tilbake. Men som de fleste byer nord i Borno, skal man ikke mange kilometere utenfor bygrensene før man ankommer ingenmannsland eller der Boko Haram råder grunnen.
Dikwa hadde 80.000 innbyggere før Boko Haram tok over. Nå befinner det seg 120.000 mennesker i byen. De nyankomne er i hovedsak bønder som har flyktet fra landsbyer ute på landet. Matproduksjonen rammes dermed direkte av konflikten, noe som gjør at prisene stiger og matmangelen blir prekær. På de få jordflekkene som er tilgjengelig i utkanten av byen, dyrker de sorghum (korn), løk og bønner.
De aller fleste i byen, og nesten alle fra landsbygda, har ingen skolegang og er i praksis analfabeter. Det finnes ett sykehus og noen mobile klinikker drevet av FN og tre skoler. Det er 16 leirer for mennesker på flukt, i tillegg til et transittsenter og et mottakssenter for nyankomne.
Mottakssenter
Jonathan Vandu, Flyktninghjelpens feltkoordinator i Dikwa, forteller at de elleve ansatte har et enormt arbeidspress og at det stadig kommer nye mennesker på flukt inn til byen. Flyktninghjelpen skaffet husly til 600 familier bare i november i fjor, men mangler landområder å bygge videre på.
.jpg?width=768&height=513)
Familievold og seksuell utnyttelse har også vært et stort problem. Men gjennom samarbeid med andre organisasjoner klarte Flyktninghjelpen å overtale myndighetene til at de militære skulle gi slipp på kontrollen over mottakssenteret for nyankomne. Det kom rapporter om at soldatene utnyttet kvinnenes sårbare situasjon til å skaffe seg seksuelle tjenester, og at de holdt folk der i lang tid. Unge menn som kom fra områder Boko Haram kontrollerte ble ofte arrestert utfra mistanke. Det er Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) som nå administrerer mottakssenteret.
– Nå sluses folk raskere gjennom, og situasjonen er generelt langt bedre, fortsetter Jonathan. Han forteller at folk som ankommer mottakssenteret ofte er traumatisert og mange er underernært.
Det kommer stadig nye mennesker på flukt til mottakssenteret i Dikwa. Dette vitner om at konflikten mellom Boko Haram og regjeringshæren langt fra er over. Senteret huser folk i alle aldre og tragedier det er vanskelig å fatte. Det fremstår som de ufortalte historienes bibliotek.