Boko Haram stjeler oppmerksomheten fra 7 millioner i nød
Fembarnsmoren Suweba fødte en datter kun 13 dager etter at hun ankom en leir i Maiduguri i Nordøst-Nigeria. Datteren sover på et plaststykke som skal forestille et gulv. Hun ligger ved siden av noen plastsekker og gryter, familiens eneste eiendeler.
– Jeg har fortsatt ikke spist noe i dag. Vi spiser enten om morgenen eller om kvelden, avhengig av hvor det finnes mat, sier en sliten Suweba. For at familien skal få i hvert fall ett måltid om dagen, må hun sende to av barna ut for å tigge penger så de kan kjøpe mat.
Suwebas yngste datter var kun tre uker gammel da vi møttes. Det gjorde vondt i hjertet å innse at hennes første dager her i verden ble tilbragt i et lite telt, uten noe komfort, og ammet av en mor som knapt får i seg nok mat til å produsere melk.
Suweba er én av rundt 1,7 millioner mennesker som lider av matmangel i Nordøst-Nigeria, ifølge FNs Sentrale humanitære samordningsenhet (OCHA).
Ti år med terror
I juli har den Boko Haram-ledede volden i Nordøst-Nigeria vart i 10 år, men de fleste av oss hadde ikke hørt om det før 276 skolejenter ble kidnappet i landsbyen Chibok i april 2014. Hendelsen fikk stor internasjonal oppmerksomhet, og resulterte i bevegelsen #BringBackOurGirls.
Da kidnappingen fant sted, hadde kvinner, menn og barn lidd under angrep og tyranni av en væpnet gruppe i hele fem år, uten at varselklokkene hadde ringt internasjonalt.
Internasjonal oppmerksomhet fra politiske ledere og media er ofte selektiv fordi den enten skal tjene en politisk agenda, eller forme et narrativ som selger. Humanitære hendelser, spesielt i Afrika, vekker sjelden oppmerksomheten til nyhetsredaktører, til stor frustrasjon for frilansjournalister som ivrer etter å informere.
Lidelsene i Nigeria får stort sett kun oppmerksomhet når medlemmer av Boko Haram gjennomfører store angrep, eller ved spesielle anledninger slik som presidentvalget nå nylig. Det faktum at mer enn 7 millioner mennesker – det dobbelte av befolkningen i Berlin – fortsatt trenger humanitær bistand bør likevel være nok til å få verdens oppmerksomhet. Historier som Suwebas har blitt oversett for lenge.
Trykket sammen på fem kvadratmeter
Da vi møttes, bodde Suweba i et lite telt på bare fem kvadratmeter, laget av litt plastikk og noen laken. Dette fungerte som både stue, kjøkken og soverom for Suweba og de fem barna hennes.
Akkurat nå bor over 600.000 mennesker i ekstremt overfylte leirer over hele Nordøst-Nigeria. Av disse bor 160.000 mennesker på under fem kvadratmeter per person. Dette er langt under internasjonale standardkrav på 45 kvadratmeter per person.
Når mennesker på flukt blir tvunget til å leve så tett oppå hverandre på grunn av plassmangel, øker risikoen for spredning av sykdommer, brann, spenninger folk imellom, samt seksuelle overgrep og vold i hjemmet. Mens tusenvis av mennesker stadig drives på flukt, bør det å få bukt på overbefolkningen i leirene være en høy prioritet både av myndighetene og det internasjonale samfunnet.
Brann i leiren: familier ble etterlatt og måtte klare seg selv
Uken etter, da vi var ute og kjørte, ble jeg og kollegene mine vitne til en brann i en leir i byen Tungunshe. Kvinner og barn forsøke iherdig å redde det de kunne fra stråteltene sine, mens mennene, både unge og gamle, forsøkte å slukke flammene med sand og bøtter med vann.
En liten gnist fra en kokeplate hadde satt fyr på flere telt, og brent hjemmene til flere dusin familier til grunne. Mer foruroligende enn å se teltene kollapse, var synet av beboerne i leiren som desperat prøvde å slukke brannen på egenhånd, fordi ingen hjelp ville komme.
Det var ingen som kom for å hjelpe disse familiene den dagen. Noen timer etter brannen var jorda dekket av grå og sort aske – en vond påminnelse om det som pleide å være et tilfluktssted for over 50 familier på flukt.
Følelsesmessige traumer: den skjulte virkningen av å drives på flukt
Aisha* bar på lillebroren sin og stod ved siden av en halvbygget hytte som fungerte som et tilfluktssted for hele familien. Moren hennes var ikke tilstede, så jeg ventet på at hun skulle komme slik at jeg kunne be om tillatelse til å bruke datterens bilde og høre deres historie.
Mens jeg ventet, snakket jeg litt med Aisha. Etter at vi hadde snakket sammen i noen minutter brøt hun ut i tårer og gikk sin vei. Jeg fikk vondt inni meg da jeg så frykten og panikken i ansiktet til den unge jenta. Da moren hennes kom, fortalte jeg hva som hadde skjedd. Moren forklarte meg at hele familien hadde blitt drevet på flukt og at volden de hadde sett, i tillegg til vanskelighetene de møtte underveis på flukt, hadde vært traumatiske og hatt stor påvirkning på dem alle.
Barn og voksne som bor midt i langvarige konflikter blir utsatt for enorme påkjenninger, både emosjonelle og psykiske. For noen går traumene over, mens andre lever med dem resten av livet.
Krig og konflikt fører ikke bare til tap av liv eller ødeleggelsen av bygninger og infrastruktur. De fører også – oftere enn hva man tror – til at mennesker bryter sakte sammen fra innsiden. Både kvinner, menn og barn bærer på frykt, angst og vonde minner.
Vi må dele historiene deres
De siste ti årene har millioner av mennesker i Nordøst-Nigeria fått livene og levebrødene sine ødelagt, blitt fratatt bevegelsesfriheten sin og fått håp og drømmer knust i tusen biter.
Mange av dem har blitt utstøtt, uønsket av sine egne samfunn, fordi de har vært så uheldige å leve i et område kontrollert av Boko Haram.
Det er på tide å rette verdens oppmerksomhet mot disse menneskene og forholdene de lever under. Historiene deres må bli fortalt, uavhengig av om Boko Haram er involvert eller ikke. Historiene deres må bli hørt med medfølelse og forståelse, både på et politisk og et personlig nivå. Det er altfor enkelt å glemme disse millionene av mennesker som lider når vi ikke kjenner dem eller deres historier.
*Navnet har blitt endret av sikkerhetshensyn.