Kaos, seperasjon og håp

Tenk deg at du våkner opp en natt til lyden av grufulle skrik, blodig vold og drepende skudd. Alle instinktene dine forteller deg at nå må du komme deg vekk. Du må løpe bort fra kaoset så fort du orker og prøve å komme så langt unna som du bare kan. Akkurat slik er virkeligheten for folk som blir drevet på flukt. Voldelige angrep kommer når man minst venter det. Det er heller ikke tid til å ta med seg noe.  

Martin mistet for mye

Da væpnede grupper angrep landsbyen til Martin, 19, var det kaotiske tilstander og folk løp i alle retninger. Martin og faren løp samme vei, mens moren hans forsvant i motsatt retning.

Etter fire timer kom far og sønn frem til flyktningleiren Mwaka, øst i Kongo. Neste dag bestemte faren seg for å dra hjem til landsbyen. Han bekymret seg for husdyrene deres og han ville hente noen av familiens eiendeler. I flyktningleiren satt Martin og ventet på at han skulle komme tilbake. Men han kom aldri.

Martin har mistet alt han hadde. Det gamle livet sitt. Familien sin. Klærne sine, tingene sine. Han mistet 17 kyllinger og fem geiter som var hans eneste kilde til mat.

Tre av Martins aller beste venner døde. De var venner han hadde spilt fotball med, sunget i kor med. Også svogeren hans ble drept.

Moren og de fem søsknene hans lever. Men de flyktet en annen vei og havnet i en by langt borte. Altfor langt borte, det er for farlig å reise dit.

Så nå sitter Martin der. Alene. Han sitter der med tapet av faren. Han tenker på de døde vennene. Og han savner moren og søsknene.

Det er et år siden flukten. Fortsatt bor han i leiren. Han sanker ved som han selger og slik klarer han å skaffe litt penger til å kjøpe seg noe å spise. På gode dager har han nok til et måltid. Andre dager spiser han ikke noe som helst.

Til fots i fire dager

En svart natt for et år siden: Awezaye, 19, våknet av stemmen til moren som gråt og skrek: «Jeg dør». Awezaye hørte at folk var på flukt. Væpnede grupper sloss og landsbyen var under angrep.

Awezaye reagerte kjapt: Hun grep tak i lillebroren og en liten søster og flyktet med dem inn i bushen.

De gikk i fire dager.

Foreldrene og den yngste søsteren, som bare var 18 måneder gammel, hadde flyktet i en helt annen retning og endte opp på et sted langt borte.

Den første tiden i flyktningleiren Mulgani var veldig vanskelig for Awezaye. Hun hadde ikke noe å spise og ikke tak over hodet. Dette tynget henne også veldig: Det store ansvaret det er å ta vare på småsøsknene sine. Heldigvis kunne Flyktninghjelpen støtte de tre med et sted å bo og penger til mat.

Awezaye savner foreldrene sine. Men hun trøster seg med at de tross alt lever.

De bor langt unna og hun har ikke råd til å reise dit. Men det hadde uansett ikke gått an å dra så langt. Det er for farlig.

Drømmen er å bli gjenforent med foreldrene. Awezaye vil gjerne også fortsette på sin påbegynte yrkesopplæring i skreddersøm slik at hun en dag kan forsørge seg selv.

For Bones skyld

Brødrene Masimango, 18, og Bone, 8, bor i flyktningleiren Tangayika. Da landsbyen deres ble angrepet for to år siden, ble begge foreldrene deres og en eldre søster og bror, drept. Nå har de to brødrene bare hverandre.

Alt endret seg så fort.

Masimango fylles av tristhet. Han savner familien og livet slik det var før. Han tenker på at han er foreldreløs og befinner seg i en ekstremt vanskelig situasjon.

Han er så ung. Og det er alvorlig å ha ene-ansvaret for en lillebror. Men han har bestemt seg for å være sterk. For Bones skyld.

Masimango prøver å holde på optimismen. Han sier at så lenge han klarer å få tak i mat, skal han nok klare å få seg en jobb.

Akkurat nå handler alt om å overleve dag for dag. Men i fremtiden vil han bli hjelpearbeider. Han vil hjelpe andre som har fått livet sitt ødelagt av krig.

Til tross for de altfor store utfordringene de seks ungdommene vi møter her står ovenfor, er det ingen som kan ta fra dem drømmen om en bedre fremtid. Og noen ganger, takket være hjelp fra Flyktninghjelpen, går drømmen i oppfyllelse.

Rachels drømmer

Rachel, 20, er en av de heldige. Nesten hele familien hennes klarte å flykte i samlet flokk. Nå som de må bo i en flyktningleir, har de i hvert fall hverandre. Rachel bor sammen med sine foreldre, søsken og sin to år gamle datter i Kitchanga.

Tro likevel ikke at livet er enkelt. Som ung kvinne føler ikke Rachel seg bestandig trygg i byen. Og som alenemor kjenner hun seg utstøtt.

Men nå som hun har fått noe meningsfylt å gjøre, er livet tross alt lettere: Hun har fått plass på Flyktninghjelpens yrkesopplæringskurs.

Rachel elsker å sy og nå holder hun på å lære seg skreddersøm. Tankene kretser ikke lenger så mye rundt det som er vanskelig. Rachel drømmer om å åpne sitt eget lille skredderverksted i fremtiden. Hun vil tjene penger slik at hun en dag kan sende datteren sin på skolen.

Håp, tross alt

Albert, 22, bor også i Kitchanga. Der lever han sammen med kone, to barn og sine gamle foreldre som har behov for hans hjelp.

Han sier at det å være i hans situasjon, er vanskelig. Hver eneste dag er en kamp for å overleve.

Albert vil mest av alt kunne forsørge familien sin. Men hvordan gjør man det når det nesten ikke er arbeid å få?

Gjennom Flyktninghjelpen har han fått plass på et yrkesopplæringskurs. Han får opplæring i å bli mekaniker. Tanken er at han en dag skal få jobb på et bilverksted.

Lønnen skal han så bruke til å få seg en utdannelse ved universitetet. Han vil også gjerne hjelpe sin kone med å starte opp en liten bedrift. De har bestemt seg for at de en dag skal reise tilbake til landsbyen de kommer fra.

Vet så altfor godt

Justin Aganze ville jobbe for Flyktninghjelpen. Han visste at der ville han få bruk for sine egne erfaringer som ung flyktning. For ham ville det være lett å forstå hvor tøft de unge egentlig har det. Han vet hva de må gå gjennom for å klare seg under så harde forhold. I dag er han ansatt som assistent innen matsikkerhet i Flyktninghjelpen.

– Vi tenkte at det hadde vært bedre å dø. Det var verre enn helvete, forteller Justin. Han snakker om tiden da krig og vold drev ham og familien vekk fra hjembyen. Da de måtte gå i dagevis, sove under trærne i skogen eller på gulvet i kirker, og ha lite å spise.

Familien fikk hjelp av en hjelpeorganisasjon. På samme vis ville Justin hjelpe andre som drives på flukt. I tillegg til jobben i Flyktninghjelpen, bruker han fritiden på å være mentor for ungdom.

Hans arbeid gir ungdommene håp.

Flyktninghjelpen og ungdom i DR Kongo

Mange skoler i DR Kongo har brent til grunnen under den pågående volden. Andre skoler blir brukt som krisesentre for mennesker som er fordrevet.

Flere tusen barn og unge som er på flukt oppholder seg i landsbyer og leirer der det ikke finnes noe passende skoletilbud. Det gir dårlige utsikter både på kort og lang sikt.

Ungdom som ikke lenger har foreldre, blir ekstra avhengig av støtten de får fra Flyktninghjelpen og de andre humanitære organisasjonene.

Flyktninghjelpen støtter barn og unge ved å tilby dem ulike tilpassede utdanningsprogrammer. Slik blir ungdommene også aktive, engasjerte medlemmer av lokalsamfunnet.   

Dette gjør utdanningsteamene våre i DR Kongo:

• Hjelper barn til å ta igjen undervisning de har mistet under flukten, slik at de skal kunne gå tilbake til det formelle skolesystemet
• Beskytte barn og unge fysisk og psykisk ved å skape en følelse av normalitet og rutine i hverdagen
• Trene opp lærere, myndigheter og andre interessenter i utdanning og psykososial støtte, fredsopplæring, klasseledelse, forebygging av seksuell utnyttelse og overgrep, samt god styring i skoleledelse
• Gi støtte til rehabilitering av klasserom og bygging av nye klasserom
• Gi ungdom utdanning slik at de skal utvikle sine ferdigheter og bli veiledet mot et yrke.