Barn er også redde for viruset

Programmet, som kombinerer psykososiale og pedagogiske metoder, gjør lærere i stand til å undervise og støtte barn som har traumer på grunn av krig og flukt. Barna lærer å ta i bruk ulike mestringsstrategier slik at de selv kan ta kontroll over sin egen frykt.

Les mer om Bedre læring

Nå, i denne koronapandemiens mørketid, har Schultz og Flyktninghjelpen arbeidet frem en ny strategi. Målet er å få ned barnas nye frykt: Koronafrykten.

Barn som har opplevd krig og konflikt og som nå også sliter med angst for korona, skal få hjelp til å tenke andre tanker. Slik at de får overskudd til livsviktige aktiviteter som skolearbeid og lek.

Redde for å dø

I Flyktninghjelpens undersøkelse av stress hos barn i Midtøsten – der vi fokuserte på landene Jemen, Irak, Libanon, Jordan og Palestina – sa barn som ble intervjuet at de var redde for å dø hvis de ble smittet av korona.

Les mer om undersøkelsen

– Undersøkelsen viste at selvrapportert redsel gikk rett i taket. Hele 88 prosent av barna svarte at de følte seg stresset på grunn av Covid-19, sier Schultz og forklarer videre:

– Barn er ekstra sårbare av to årsaker: De mangler kognitive forutsetninger for å forstå komplekse årsakssammenhenger, og de mangler livserfaring. Det kan føre til at barn kan bli mye reddere enn de trenger å være.

Urettferdig

Vedvarende høyt stress er en trussel mot barns utvikling. Det finnes faktisk bevis for at det såkalte «kroniske» eller «giftige» stresset kan forstyrre den kognitive utviklingen og føre til sykdommer. Noen studier indikerer til og med at kronisk stress kan føre til epigenetiske endringer i vårt DNA og påvirke fremtidige generasjoner.

Hvordan påvirkes man av krig og vold? Hør Schultz fortelle om dette i Flyktninghjelpens podkast Perspektiv.

– Misforstå meg ikke: Covid-19 er farlig, det er rimelig at du skal være bekymret og noen ganger også redd. Men disse barna går hele tiden rundt og er redde for å dø. Det er urettferdig at barn skal være ti ganger reddere enn de trenger å være.

Grunnen til at barn blir så redde er at voksne ikke har tatt seg bryet eller tiden, eller har hatt kunnskap nok, til å snakke med dem om dette, sier Schultz.

Og det er her Flyktninghjelpen kan hjelpe, forklarer professoren:

– Blant annet ved at vi trener opp lærere til hvordan de kan gå inn i samtaler med elevene for å rydde opp i redslene.

Hva kan voksne gjøre?

Når barn bare får deler av virkeligheten, bruker de fantasien sin for å fylle inn det som mangler. Da oppstår det lett misforståelser.

Ifølge Schultz har voksne et ansvar for å finne ut av hva barna har fått med seg. Voksne bør gå i dialog med barna sånn at barna får ryddet opp i eventuelle misforståelser og fjernet unødvendig redsel.

– Det betyr ikke at man for eksempel skal si at «Korona er ikke farlig». Et viktig tiltak når det gjelder dialog med barn, enten det er i Norge, Midtøsten eller andre steder i verden, er at vi ikke skal gi barna falske forhåpninger. Man skal forholde seg til sannheten og virkeligheten. Men det er det med barn, at nettopp fordi de mangler livserfaring og kognitive forutsetninger til å forstå komplekse sammenhenger, har de en tendens til å sette sammen historier på egenhånd som blir langt verre enn virkeligheten.

Dramatisk mange uten skole

Koronapandemien har medført de største forstyrrelsene for utdanning noensinne. Nesten 1,6 milliarder skoleelever og studenter fordelt på mer enn 190 land er rammet, ifølge FN.

Flyktninghjelpen og universitetet i Tromsø arbeider hardt for å legge til rette for at barn skal få skolegang. Enten gjennom online undervisning, eller ved at elevene får hjelp til å vende tilbake til skolene når de åpner igjen etter koronanedstenging. For fortsatt er de fleste skolene i Midtøsten stengt.

– Når skoler stenges over lengre tid begynner barn og unge med andre ting, som for eksempel barnearbeid. De må jobbe for å tjene penger til familien. Kanskje har ikke familien noe valg. Når både pappa og mamma har mistet jobben, husleien har økt, familien ikke klarer å betale husleien og blir kastet ut, og matprisene er tredoblet.

Koronapandemien rammer hele verden både menneskelig og økonomisk. Men særlig utsatt er de som lever med konflikt og er på flukt.

Les mer om konsekvensene av den økonomiske nedgangen

Schultz tenker seg om litt før han sier:

– Jeg synes dette er et poeng: Vi så det i Norge at det var ikke bare lett å få alle barn tilbake til skolene da de åpnet igjen. Det er faktisk en jobb som må gjøres for å få til det; i Norge så vi at rektorene aktivt måtte gå ut å fortelle foreldrene at «det er trygt å komme tilbake, vi har en smittevern-plan» og så videre.

Han rister på hodet:

– Dette bare forsterker seg i land som har mange flere problemer enn det vi har i Norge. Min største bekymring er at så altfor mange barn i verden ikke kommer tilbake til skolen i det hele tatt.

Barn blir «friske» av skole

Forskerne vet at når det gjelder barn som sliter med høyt stress i hverdagen og kanskje også traumatisk stress, hjelper det å gå på skole. I klasserommet blir de mindre stresset. De blir stimulert til naturlig tilfriskning.

– Før koronapandemien hadde vi en fin utvikling i verden: Gjennom de siste årene har flere og flere barn og unge kommet seg på skole. Dette har gått hånd i hånd med redusering av verdens fattigdom.

Men nå har ikke bare den utviklingen snudd – den har gått dramatisk rett ned i kjelleren. På grunn av de ulike landenes smitteregimer, får veldig mange barn i dag ikke lenger lov til å komme på skolen. For disse elevene blir konsekvensene dramatiske, sier Schultz.

Han legger til:

– Og da blir det livsviktig at Flyktninghjelpen sørger for at det blir et eller annet alternativ til vanlig skole. I dette ligger det også å stimulere og hjelpe barna tilbake til skolen når de åpner igjen.

Fra nasjonal til internasjonal «dugnad»

Vi kjenner nok alle på korona-bekymringen. Vi spør oss: «Hvor lenge skal denne pandemien egentlig vare?» Noe som kanskje kan hjelpe oss er at vi blir med på å hjelpe andre.

Nordmenn er stolte av vår «dugnad». Når noe er vanskelig, hjelper det å stå i det sammen med andre – vise «dugnadsånd». Da pandemien kom oppfordret norske helsemyndigheter til «nasjonal dugnad» for å få ned smittetallene.

Schultz snakker om en «internasjonal dugnad». At alle kan bidra – også gjennom å støtte Flyktninghjelpens arbeid slik at enda flere barn kan hjelpes:

– Det handler om en frivillig innsats for å gjøre et arbeid for fellesskapet. Det er litt vanskeligere å drive dugnad når det er noe du ikke ser med en gang – som et virus.

Men det fine med dugnad er at den kan gi deg og meg en god følelse.

– Det gir i hvert fall oss i Tromsø en god følelse å samarbeide med Flyktninghjelpen. Det føles ekstra meningsfylt å gjøre det nå. Selv sitter vi stille og rolig her oppe i nord. Mens Flyktninghjelpen arbeider der ute i verden der det skjer. Sammen hjelper vi barn som sliter med frykt og traumer. Vi som er i forskningsteamet føler at vi er med på en internasjonal dugnad.

Da er det håp.