Med øye på verden – og Afrika sør for Sahara

– Om jeg er idealist? Ja, men ikke en veldig utpreget en. Jeg tenker vi trenger litt mer idealisme. I vår sektor er det lett å bli veldig teknisk, sier Flyktninghjelpens beredskapssjef Jose Garcia Barahona (49).

Catalonieren burde vite hva han snakker om. Han har jobbet lenge med humanitær bistand og utviklingsarbeid, og han kjenner sektoren godt. Noen av landene han har arbeidet i, er hans kjære Mosambik, Sør-Afrika, Sør-Sudan, Den demokratiske republikken Kongo, Gambia, Darfur, Tsjad, Etiopia.

Han sitter fremover lent, med albuene på bordet. Det mørkebrune håret er festet i en liten hestehale. Han rister oppgitt på hodet:

– Jeg har sett pinlige eksempler på at folk fra hjelpeorganisasjoner kommer til felt og er der i ti dager uten å ha snakke med et eneste vanlig menneske. De drar fra møte til møte, med FN og humanitære organisasjoner. Men å sitte tre timer i skyggen under et tre og snakke med noen av dem som mottar vår hjelp…

Han slår lett med håndflaten i bordet før han fortsetter:

– …sitte der for å LYTTE. Ikke for å gi instruksjoner om å gå hit eller dit eller om å gjøre ditt eller datt. Nei - lytte. Stille spørsmål. Le, gråte og danse med folk. Vi må gjøre mer av dette.

Flyttet til Afrika

Barahona vokste opp i en landsby i det selvstyrte området Catalonia. Han studerte sosiologi, sosialantropologi, utviklingsstudier.

– Etter studiene var målet Latin-Amerika. Men fordi jeg kunne engelsk, fikk jeg jobb i en bank i Barcelona. De trengte en som kunne jobbe opp mot kolleger i engelsktalende land i Afrika, forteller han, som reiste rundt i afrikanske land og endte opp i Mosambik, der han ble i åtte år.

– Når jeg skulle fra et sted til et annet, brukte jeg «matatu» - minibussene. Jeg ble godt kjent med landet. Min kone og jeg - hun er fra Galicia, en autonom region i det Nordvestlige Spania - har fortsatt gode venner som vi holder kontakten med i Mosambik. Datteren vår har et shangaan-navn, sier han. Shangaan er en av de største folkegruppene i Mosambik.

For å lære mer om Afrika, studerte han afrikansk politikk ved universitetet i Sør Afrika.

– Jeg har bestandig hatt en politisk tilnærming. Noen ganger har bistandssektoren blitt for profesjonalisert: Man kommer inn, gjør prosjektet, implementerer det – og det er det. Men det er stadig flere sivilsamfunn i Afrika som vokser seg sterkere og som krever sine rettigheter. Det er et syn jeg ønsker å bringe videre til sektoren vår, sier han.

Hørte på datteren sin

For få ti-år siden brukte man begrepet «den tredje verden», da tenkte man på Latin Amerika, Afrika og Asia.

– I dag snakker vi om: «Verden og Afrika sør for Sahara». For hvis du skal dra til de minst utviklede landene, så er det de landene som ligger sør for Sahara, i tillegg til Afghanistan og Haiti. Hvis du vil bekjempe fattigdom, ulikhet og humanitære kriser - der det ikke finnes noen finansiell kapasitet til å gjøre det, er det i det sørlige Afrika, sier Barahona.

Barna hans har bodd både i DR Kongo og i Sør-Sudan.

– En kveld jeg skulle si «god natt», sa den da 11 år gamle datteren min: «Jeg vil bo i et land der jeg kan være ute på gaten med vennene mine». På grunn av sikkerheten kunne hun ikke det i DR Kongo og Sør-Sudan, der ble hun fraktet fra sted til sted i bil.

Barahona smiler:

– Så jeg begynte å se meg om etter en jobb i et land hvor hun kunne gjøre det.

Han hadde lagt merke til Flyktninghjelpen både i Sør-Sudan og i DR Kongo. Han likte det han så:

– Folk var profesjonelle. Dessuten hadde jeg noen venner fra Oxfam som hadde begynt å jobbe i Flyktninghjelpen og som snakket varmt om organisasjonen. Så jeg søkte på stillingen som beredskapssjef og var heldig som fikk den.

Arbeidsoppgavene

Han representerer Flyktninghjelpen ved The Emergency Directors Group, som blir ledet av FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA). De fokuserer på pågående kriser og legger strategier for hvordan man raskt skal kunne gå inn og hjelpe befolkningen.

Det andre beredskapssjefen gjør, er å lede et team på 24 personer. Av dem er 19 omreisende humanitære eksperter innenfor ulike felt. De reiser på kort varsel til land der Flyktninghjelpen trenger å skalere opp beredskapen. Når noe skjer, er de der for å støtte opp.

I tillegg leder Barahona en beredskapsgruppe på hundre personer, som er eksperter på å hanskes med nødsituasjoner og som kan kontaktes ved behov.

Beredskapssjefen og folkene hans holder et øye med det som skjer i land som Flyktninghjelpen ikke er i. Er en krise i ferd med å vokse, anbefaler de for Flyktninghjelpens ledelse å dra dit.

– Blir anbefalingen tatt til følge, blir det først sendt et team som gjør en evaluering av situasjonen. Da ser vi på tre ting: Behovene, om det er nok av andre hjelpeorganisasjoner der og derfor ikke behov for oss – og til sist: Hvilke finansieringsmuligheter vi har, forklarer han.

Folk i Sahel er redde

Væpnede konflikter og dramatiske klimaendringer rammer stadig flere i den fjerne og ofte utilgjengelige Sahel-regionen. Det siste landet Flyktninghjelpen har etablert seg i der, er Burkina Faso.

– Burkina Faso var inntil nylig stille og fredelig. Men i september 2018 var det plutselig fem tusen fordrevne i landet. Tallene steg mot årets slutt: Ti tusen, tjue tusen, sier Barahona.

Befolkningen i Burkina Faso er svært bekymret for fremtiden: De vet at Sahel blir tørrere og tørrere. De har kanskje fem, seks, syv barn som de skal forsørge av stadig mindre dyrkbar jord. De flykter for å finne nok ressurser å leve av. Men de vet at hvis de er for lenge borte fra jordlappen sin, kan noen ta den fra dem. Da har de ikke lenger noe å leve av.

– Jeg har møtt mange mennesker i forskjellige afrikanske land, også i Burkina Faso. Jeg spør dem: «Eier du dette jordstykket?» Og de svarer: «Selvfølgelig! Familien min har bodd her i generasjoner», sier de mens de ser på hverandre med øyne som spør: «Hva er det med denne hvite mannen som i det hele tatt kan finne på å tvile på dette?» Så spør jeg: «Her noen av dere et dokument som beviser at jorden tilhører dere?» Og da blir det helt stille.

Derfor er Flyktninghjelpens juridiske hjelpearbeid med dokumentasjon og landrettigheter, ekstremt viktig.

Rask og god hjelp

Folk i Burkina Faso har sett mennesker bli drept. De har sett menn med kalasjnikover komme på motorsykler og skyte vilt rundt seg.

Hver sjette måned får The Emergency Directors Group rapporter fra en gruppe eksperter, som følger de krisene som er under radaren og som har potensiale i seg til å bli katastrofer.

– I januar for et år siden var mellom 26.000 mennesker på flukt i Burkina Faso. Tallet steg, og i februar var det 60.000. Da sa vi at ok, vi må bli involvert, sier Barahona.

De dro til Burkina Faso i mai. Det var lett å se at det var et stort behov for humanitær hjelp.

– Vi sendte flere folk for å bistå med å dekke behovet, og i august hadde vi et fullt team i Burkina Faso. I januar var Flyktninghjelpen tilstede med et kontor i hovedstaden Ouagadougou. Vi har også et gjestehus, et team på rundt 40 personer; med åtte internasjonale og tretti lokalt ansatte. Vi holder fortsatt på med å rekruttere, fortsetter han.

Flyktninghjelpen har nå et kontor i byen Kaya, som ligger nær området der de fordrevne har slått seg ned. Ett tusen hus er allerede bygget der, slik at folk ikke lenger trenger å bo under et tre eller må flytte inn i en skole.

Husene folk får, er 20 kvadratmeter store og bygget av lokalproduserte materialer. Ofte bor det rundt åtte mennesker i hvert hus. Det betyr at rundt ti tusen mennesker har fått tak over hodet - frem til nå.

– Når du sørger for at folk får et sted å bo, gir du dem også verdigheten tilbake. Det er så viktig. Ingen ønsker å bo under et tre eller i en ussel krok. Du vil jo ha et sted der du kan lukke døren før du legger deg. Eller skifte klær uten at folk ser på. Du vil ha et sted der du ikke blir våt når det regner.

Barahona tenker seg om et øyeblikk før han sier:

– Det å gi folk verdighet er kanskje det aller viktigste.