– Det vanskeligste var å tilpasse seg
I et overfylt nabolag i sentrum av Mafraq, nordøst i Jordan, bor Muhammed sammen med familien sin. Det lille huset deres består av et soverom, en stue, kjøkkenkrok og et uferdig bad. Inne kan du høre lyden av energiske barn som leker.
Bassam (4) og Hussam (2), Muhammeds to små sønner, ønsker oss velkommen inn. Så snart vi setter oss ber eldstesønnen Bassam om å få leke med farens telefon, vel vitende om at muligheten for å få lov er større når han spør foran de som er på besøk.
Muhammed har et nært forhold til sine barn.
– Jeg oppkalte sønnen min Bassam etter storebroren min, som jeg ser opp til og er veldig stolt av. Det beste Bassam og jeg vet er å sykle tur på sykkelen min, sier han.
Når barna slår seg ned for å leke, begynner Muhammed å fortelle oss om sin reise.
Muhammeds reise
– Vi kom fra Syria til Jordan i 2012. Jeg var nesten 19 år gammel. Jeg flyktet først fra Homs til Aleppo med fetterne mine, og vi ble der i omtrent fem måneder. I mellomtiden dro resten av familien min til Jordan.
Vi reiste fra Aleppo til Rif Dimashq, og så videre til Dara'a. Der hadde det samlet seg veldig mange mennesker. Derfra gikk vi til grensen – en farlig reise på nattestid – til vi endelig nådde Jordan og flyktningleiren Al Bashabsheh.
Hjembyen min, Homs, er fullstendig ødelagt. Huset vårt ble jevnet med jorden av bombingen.
– Jeg var glad for å ha kommet til et trygt sted, men samtidig trist fordi jeg hadde forlatt hjemlandet mitt. Jeg trodde jeg ville bli værende i Jordan i en måned, to måneder, kanskje et år eller to... Men jeg er her fremdeles. Nå er det ikke noe håp om å vende tilbake til Syria.
– Hjembyen min, Homs, er fullstendig ødelagt. Huset vårt ble jevnet med jorden av bombingen. Da naboene våre fortalte oss hva som hadde skjedd, ble vi veldig lei oss. Ingen vi kjente er igjen i nabolaget vi bodde i. Alle har flyktet på grunn av krigen, forteller Muhammed.
Minner om barndommen
Det er tydelig at Muhammed virkelig vil fortelle om livet i Syria før krigen. Han husker nabolaget i Homs, der han vokste opp, veldig godt. Smilet hans er annerledes når han snakker om gamle dager og vennene hjemme. Akkurat som sønnen Bassam pleide Mohammed å spille dataspill med vennene sine. Han husker godt hvordan han tilbragte mange, lange timer i videospillbutikker.
– Jeg savner barndomsdagene mine i Syria veldig. Jeg vil aldri glemme videospillbutikken jeg pleide å gå til med vennene mine. Vi satt der i mange timer, noen ganger helt til soloppgang, sier han.
Muhammed måtte slutte på skolen da han gikk i fjerde klasse. På den tiden skjønte han ikke at situasjonen i Homs ville utvikle seg slik den har gjort i dag. Familien hadde et stort hus, og faren og storebroren jobbet i husdyr- og slakteriindustrien.
Muhammed trodde livet ville bli lett. Han hadde ingen anelse om at huset hans ville bli utslettet av bombing i 2012. Og han hadde aldri forestilt seg at han en dag ville bli flyktning i Jordan, og tørke brød for å overleve.
– Dette er ikke Homs
Da Muhammed og familien først kom til Jordan slet de med å få endene til å møtes.
– Jeg bodde i Al Bashabsheh-leiren i omtrent en måned og flyttet deretter ut med familien min til et område i det jordanske vertssamfunnet i Mafraq. Vi hadde ikke en eneste dinar med kontanter. Jeg begynte å ta forskjellige byggejobber og jobbet også på gårder i nærheten. Uansett hva slags arbeid det var, tok jeg det, minnes Muhammed.
Da jeg kom hit ... var ikke nabolaget vårt nabolag, folkene var ikke mennesker jeg kjente, og landet var ikke vårt
Men penger var ikke det eneste problemet de hadde. Tilpasningen til samfunnet var like tøff.
– Det vanskeligste for meg var å tilpasse meg. Da jeg kom hit, og gikk rundt i området, var ikke nabolaget vårt nabolag, folkene var ikke mennesker jeg kjente, og landet var ikke vårt.
– All jobbingen gjorde at jeg begynte å glemme hva som hadde skjedd med oss. Jeg bare jobbet og sov. Den første jobben jeg fant var på en av gårdene. Det var mange syrere som hadde innvandret til Jordan før krigen i Syria. De hjalp meg med å få jobb i landbruket.
– Senere har jeg lært å slakte av storebroren min. Nå jobber jeg som slakter noen ganger, som under Eid al-Adha (høytiden muslimer feirer ved å gi kjøtt til fattige og trengende).
– Nå er jobben min å samle brød. Jeg drar ut med sykkelen min og samler brød som jeg tørker og selger til gjeterne. Jobben er veldig dårlig betalt – jeg tjener maks 5 jordanske dinarer (rundt 60 kroner) per dag – men det finnes ikke noe annet.
Den største utfordringen er fattigdom
Det er tydelig at huset Muhammed og familien bor i trenger oppussing. Jernstenger stikker ut av taket, fuktighet spiser på veggene, og dørene er gamle og rustne. Og når vinteren kommer, blir forholdene enda verre.
– Vinteren er veldig vanskelig. Det kommer vann inn i huset, som forårsaker fuktighet og mugg, noe som påvirker barna, sier Muhammed.
Ifølge Muhammed er slike forhold helt vanlig for en familie på et stramt budsjett. De har bare råd til å betale 100 dollar (omtrent 900 kroner) i måneden i leie. Da er et hus slik som det familien bor i det beste alternativet.
– Den største utfordringen nå er fattigdom. Vi får lite hjelp. Jeg har ikke månedslønn, og det lille jeg faktisk tjener hjelper ikke mye. Jeg vet ikke, kanskje jeg har uflaks, men hver gang jeg søker på en jobb ender det med avslag.
Hjelp er tilgjengelig
Men hjelpen kommer. Flyktninghjelpen støtter Muhammed og hans familie med viktige reparasjoner før vinteren setter inn.
– Jeg fant en annonse fra Flyktninghjelpen på Facebook og meldte meg på for å få hjelp til å renovere huset. To måneder senere kontaktet Flyktninghjelpen meg. Jeg skjønte ikke at jeg ville få hjelp da jeg registrerte meg, sier Muhammed.
– Kort tid etter kom et team for å inspisere huset, og det ble bestemt at tak, vegger, dører og kjøkkenet skulle restaureres. Jeg har ikke kunnet betale husleien de siste to månedene. Men huseieren er en god person som forstår situasjonen vår.
Muhammed ønsker at barna skal være bedre forberedt til å møte livets utfordringer enn han var.. På grunn av vanskelighetene i Jordan forstår han verdien av utdanning.
– Jeg vil at barna mine skal få gå på skolen når de blir eldre. Drømmen min at barna mine skal få en skikkelig utdannelse, og at deres fremtid blir bedre enn den jeg hadde. Og selvfølgelig ønsker jeg å dra tilbake til Syria, fordi det er vårt land, sier Muhammed.
