Da korona-alarmen gikk
– Vi ble kastet ut i det, sier organisasjonens leder for programutvikling, Marit Glad, fra sitt hjemmekontor i garderobeskapet.
Flere har trukket historiske sammenligninger til årene 1918 – 1920, da spanskesyken tok livet av flere enn alle som døde under første og andre verdenskrig til sammen, ifølge Store norske leksikon.
Også i Flyktninghjelpen innså man alvoret. Spørsmålet man stilte seg ved hovedkontoret i Oslo, var: Hvordan skal organisasjonen nå klare å fortsette arbeidet og levere hjelp til millioner av mennesker? Livsviktig hjelp som husly, leirdrift, mat, rent vann, rettshjelp og utdanning til barn og voksne på flukt?
Det var ingen liten oppgave Marit Glad (40) og teamet hennes sto ovenfor.
Valgte å bli
–Jeg tror aldri jeg har jobbet så mye, sier hun fra min PC-skjerm. Bak henne skimtes en rekke opphengte kjoler; lederen for programutvikling har korona-hjemmekontor i sitt garderobeskap. Fra dette lille rommet har hun hatt Zoom-samtaler med kolleger verden over. Men først og fremst med «teamet»: Mellom 30 og 40 internasjonale tekniske eksperter som hun leder.
– Det er to ting jeg er stolt av at vi fikk til, fortsetter hun.
– Det første er at Flyktninghjelpen, på tross av pandemien, har vært og fortsatt er på plass der hvor mennesker trenger hjelp. I slutten av mars var det flere hjelpeorganisasjoner som trakk internasjonal stab ut av mange land. Men vi klarte stort sett å beholde lederteamene våre på bakken og våre lokalt ansatte gjorde og fortsetter å gjøre en fantastisk jobb. Det klarte vi fordi vi har lang erfaring i å gi hjelp til mennesker som oppholder seg i vanskelig tilgjengelige områder.
Marit forteller at Flyktninghjelpens folk er vant til å løse problemer. Komme seg til områder som er vanskelig å nå på grunn av krig og konflikt eller manglende veier. Kommunisere med folk selv om man fysisk ikke kan være der.
– I mitt team, som på en vanlig dag er spredt mellom syv land, har hverdagen vår vært videokonferanser, Zoom og Skype i flere år. Dette var ikke nytt for oss.
Det andre jeg er stolt av er at vi fant vår rolle som organisasjon i dette. Flyktninghjelpen jobber jo ikke med helse, så vi måtte finne ut hvordan vi best kunne bidra, legger hun til.
Vil du hjelpe oss å hjelpe? Du kan gjøre det her.
En pandemi
Da en gruppe mennesker ble syke i byen Wuhan i Kina i desember 2019, trodde legene først det var snakk om lungebetennelse. Men i begynnelsen av januar i år opplyste kinesiske myndigheter at det var påvist et nytt koronavirus.
Mot slutten av januar var mennesker smittet i USA. Italia, Iran, Nord-Korea. Den syvende mars var det over 100.000 smittede i verden, og den 11. mars erklærte Verdens helseorganisasjon (WHO) sykdommen som en pandemi.
Kilde: Store medisinske leksikon
Jobber i konfliktområder
Flyktninghjelpen er en stor organisasjon: Den er til stede med til sammen 15.000 hjelpearbeidere i 33 land, fordelt på Afrika, Amerika, Asia, Midtøsten og Europa. Hovedkontoret ligger i Oslo, men Flyktninghjelpen jobber ikke med flyktninger i Norge.
Les mer om Flyktninghjelpen her.
Det er først og fremst i områder med krig, konflikt og usikkerhet at Flyktninghjelpen konsentrerer sitt arbeid. Dette er steder som det er svært vanskelig å jobbe i.
– Grunnen til at vi fokuserer på disse områdene, er at det ikke er så mange andre organisasjoner som gjør det.
Støtte til helsesektoren
Marit forteller at det i krisemøtene var enighet i teamet om at Flyktninghjelpen burde fortsette å gjøre det organisasjonen er god til – fremfor å plutselig bli en helseoperatør:
–For da kunne vi komme til å gjøre mer skade enn nytte. Det å drive et sykehus eller gi medisinsk hjelp, er det andre organisasjoner som kan gjøre mye bedre enn oss, forklarer hun.
Men kanskje vi kan støtte helsesektoren?
– For eksempel har vi bestandig bygget skoler og satt opp hus for å gi mennesker tak over hodet. Vi kom frem til at vi kan bruke konstruksjonsteamene våre til å bygge alt fra karantenesentre til sykehus. Kort sagt, til å oppgradere helsebygg. Og dette ville vi gjøre i samarbeid med partnere som arbeider med helse.
Hvordan hindre spredning?
Sammen med teamet stilte hun seg mange spørsmål rundt hva som kunne gjøres for å hindre viruset i å spre seg:
– Vi vet at mange som er på flukt bor svært tett, enten det er i flyktningleirer eller i slumområder. I begynnelsen av pandemien var vi veldig bekymret for at viruset skulle spre seg eksplosivt i slike befolkningstette områder, så vi begynte å tenke ut mulige løsninger.
Vi kunne be aktuelle myndigheter om å få mer land, slik at de som bor i flyktningleiren får mer plass. Men vi visste at dette ikke lar seg gjøre overalt, så vi måtte tenke ut andre mulige løsninger for å gjøre isolering og karantene mulig, sier Marit.
Tenk deg at du bor i et telt med tolv personer. Kanskje har du en bestemor som er spesielt utsatt, eller du har en onkel som har fått Covid-19.
– Hvordan skal man te seg hvis man bor så tett? Vi vet jo at vann, såpe og håndvask ikke er nok. Man må jo også ha avstand. Kanskje vi kunne hjelpe folk å sette opp noen fysiske sperringer inne i teltene. Slike ting diskuterte vi mye i begynnelsen, fortsetter hun.
Økonomisk krise som rammer hardt
Koronapandemien er ikke bare en global helsekrise. Også her hjemme har mange bedrifter blitt tvunget til å stenge ned og folk mister jobben. I slutten av august gjorde Flyktninghjelpen en studie for å forstå hvordan folk på flukt blir rammet økonomisk.
– Det vi fant ut var alarmerende. Hele tre firedeler av dem vi snakket med fortalte at de siden mars hadde mistet jobben eller hadde mindre inntekter. Derfor slet mange med å betale husleie og de hadde måttet kutte det de brukte på medisiner.
Marit forteller at Flyktninghjelpen har gitt mange mennesker pengestøtte slik at de likevel kan klare seg i noen måneder til, men dette er jo ikke en varig løsning. Flyktninghjelpen kan også bidra til å hjelpe folk i å komme seg på beina igjen, komme seg tilbake i jobb, starte opp igjen bedriften eller ta seg en ny utdanning.
– Men alt dette klarer vi ikke alene. Det internasjonale samfunnet må bidra til å få økonomien opp å stå i de landene som har mange flyktninger eller internt fordrevne. Det er utrolig viktig at folk på flukt også blir inkludert i redningspakker og tiltak som blir satt i gang for å demme opp de negative ringvirkningene av pandemien. Hvis ikke, risikerer vi en situasjon der mennesker på flukt blir hengende etter.
Vil du hjelpe oss med å hjelpe? Du kan gjøre det her.
Skole i koronatid
Skolegang og utdanning er noe av det viktigste Flyktninghjelpen arbeider med. Marit forteller at som her hjemme i Norge, stengte de aller fleste landene vi jobber i skolene sine da pandemien kom:
Les mer om Flyktninghjelpen og utdanning her.
– Noen land har forsiktig begynt å åpne dem igjen, men mange forblir stengt. Utdanningsteamene våre har gjort en formidabel innsats for å gi ungene et tilbud. I likhet med det skolene har gjort i Norge, har også vi prøvd å bruke digitale løsninger. Men som vi vet også fra Norge, er ikke hjemmeskole og digital undervisning ideelt. Så vi håper at skolene kan åpne igjen snart, sier hun.
Og fortsetter:
– Vi forbereder oss på gjenåpning, og prøver å gjøre ting klart blant annet gjennom å oppgradere skolene slik at man har bedre tilgang på vann og såpe. Problemet er at mange skoler allerede var stappfulle og allerede hadde skiftordninger, slik at det er vanskelig å finne løsninger hvis man fortsatt må ha avstand. Men jeg har stor tiltro til at kollegaene våre på bakken finner på noe.
Fra tidligere helsekriser der skolene har blitt stengt, som for eksempel under ebola-krisen, vet vi at mange barn dessverre ikke kommer tilbake den dagen skolene åpner igjen. Marit sier at dette er noe Flyktninghjelpen er veldig bekymret for. Hun regner med at Flyktninghjelpen må ha konkrete tiltak for å få barn tilbake til skolebenken når skolene åpner:
– Pandemien risikerer å sette utdanningssektoren i landene vi jobber i tilbake med mange år. De siste årene har vi sett en positiv trend, der flere barn får utdannelse. Den fremgangen vi har jobbet så hardt for, kan nå ha blitt borte. Det er veldig trist å tenke på.
Kongelig møte
Fikk Marit og ekspertene hennes noen gang panikk? Eller føler hun at de har hatt kontroll hele tiden?
– Ikke panikk. Men det var denne tanken: «Enn hvis vi ikke klarer å fortsette å gjøre det vi gjør? Hva skjer da med alle de menneskene som er avhengige av den hjelpen vi gir dem?» Pandemien har jo dessverre ikke stoppet krig og konflikt, så folk vil jo fortsatt trenge hjelp. Det var store ting å forholde seg til.
En dag fikk hun invitasjon til et digitalt møte med Flyktninghjelpens høye beskytter, Hans Kongelige Høyhet Kronprins Haakon. Han ønsket å få et innblikk i hvordan pandemien innvirker på ulike norske bedrifter og organisasjoner.
Da la Marit Glad på en virtuell bakgrunn.
Og møtte ham i garderobeskapet.
