Ikke la stillheten etter bombingen ta livet av oss
Tirsdag 11. mai, rundt klokka 18.00, var jeg hjemme med kona, som er gravid i åttende måned, og datteren vår Eliaa på tre år. Det var da den israelske hæren angrep og bombet naboleiligheten under oss med en drone.
MERK: Artikkelen ble skrevet mens den siste bombingen av Gaza pågikk og før våpenhvilen inntrådte fredag, etter 11 døgn med bombing.
Det var et øyeblikk av galskap. Datteren min var livredd. Hun fortsatte å gråte, men er for ung til å forstå hva som skjedde. Det eneste jeg tenkte på var å få familien ut av huset så raskt som mulig. Fra tidligere visste jeg at et droneangrep vanligvis blir fulgt opp av et fullskala luftangrep fra et jagerfly.
Vi stormet ned trappene og flyktet til mine foreldres hus lenger nede i gaten. Den kvelden var en av de sprøeste nettene i livet mitt. Det israelske luftforsvaret fortsatte angrepene på nabolaget vårt. Vi ble rammet av mer enn 30 luftangrep i løpet av to minutter. Egentlig er det ikke noe å bli overrasket over – ingen steder er trygge i Gaza.
Dagen etter dro jeg av sted for å hente noen klær og medisiner til kona, da israelske fly på ny angrep huset vårt. Nok en gang måtte jeg rømme leiligheten, mens støv og røyk la seg over nabolaget vårt. Sammen med foreldrene mine bestemte vi oss for å forlate leiligheten deres og søke tilflukt hos besteforeldrene mine. Dette ble nok en natt med tung bombing.
Jeg har aldri sett gatene ødelagt på denne måten. Det er åpenbart at foruten å ramme oss sivile, ønsker Israel også å ødelegge infrastrukturen. Ambulansene kan ikke kjøre gjennom de enorme kratrene for å hente ut de sårede. Mange er levende begravet under de sammenraste boligblokkene.
Nå bor vi hos svigerforeldrene mine, mer enn 20 personer i en leilighet. Forleden dag med de samme harde luftangrepene, tok jeg tak og holdt godt rundt datteren min. Jeg gjorde det bare for å klemme henne, men jeg fant ut at reaksjonen min skremte henne mer enn selve bombingen. Jeg skjønte at, til tross for iherdig innsats, hadde konen min mislyktes å overbevise henne om at dette bare er et stort fyrverkeri.
Vi sover tett sammen i håp om at hvis vi skulle bli truffet, vil vi også dø sammen. Å sørge over sine kjære er en skremmende tanke, men dessverre er dette blitt en del av hverdagen for oss palestinere her. Jeg blir kvalm bare av tanken.
Vi lever i et mareritt som gjentar seg med noen års mellomrom. Hva vil skje når bombene har stilnet? Hva har vi å leve for her, i denne beleirede enklaven? Hva slags fremtid vil jeg kunne gi datteren min?
En ting er sikkert: Vi kan ikke gå tilbake til business as usual og late som om ingenting har hendt. Å “gjenopprette roen” er ikke nok, verken for oss i Gaza, eller for de israelske sivile på den andre siden, eller for våre brødre og søstre på Vestbredden.
Vi har gått gjennom det samme tidligere. I løpet av de 29 årene jeg har levd, har jeg opplevd fem større militære aksjoner mot Gaza med påfølgende lidelse og ødeleggelser. Så skal vi liksom starte på nytt, fra bunnen av. Utenlandske regjeringer pumper inn penger for å gjenopplive oss og reparere skadene som Israel har påført oss. Akkurat som de gjør med de fattige palestinske samfunnene på Vestbredden som ser eiendommene sine bli ødelagt.
I Flyktninghjelpen arbeider vi med barn som er traumatisert av volden, vi hjelper familier med å gjenoppbygge husene sine, og vi hjelper de som blir kastet ut av hjemmene sine. I hovedsak går vi inn for å reparere eller minimere skaden som Israel påfører oss gjennom sin nasjonale politikk. Dette arbeidet pågår nå, mens våre egne familier er i livsfare.
Mange mennesker er drept og flere er blitt lemlestet for livet. Skal vi så bare gå tilbake og fortsette livene våre under denne undertrykkende okkupasjonen og den kvelende beleiringen. Et livet preget av utkastelser, fordrivelse, ødeleggelse av eiendom, vold fra israelske bosettere med støtte fra den israelske hæren og fengsling av to millioner uskyldige palestinere. Det kan ikke bli varig fred og trygghet for hverken palestinere eller israelere så lenge denne historiske urettferdigheten får fortsette.
Det som derfor skremmer oss mer enn de nådeløse luftangrepene er stillheten i kjølvannet av denne siste bombekrigen. En stillhet som vil gjøre det mulig for verden å glemme oss igjen, frem til neste krigsrunde. Jo, det er riktig: bombene vil stilne og det vil bli roligere, mens vi dør en langsom og anonym død. Dette er ikke noe liv. Da er det mer barmhjertig å dø under et luftangrep.
Yousef Hammash er ansatt i Flyktninghjelpen og jobber med å ivareta rettighetene til palestinere i Gaza. Han har tidligere jobbet som journalist. Artikkelen er oversatt av Roald Høvring.