Usett - men ikke glemt
Brigitte Bishiya Tshibasu (38) lever i verdens mest neglisjerte fluktkrise, men hun får hjelp. Takket være gode givere sørget vi for at hun og mer enn 740.000 mennesker på flukt i DR Kongo fikk hjelp i fjor.
Væpnede menn angrep og brente ned Brigittes landsby i Tanganyika-provinsen. Mannen hennes ble drept, og hun og barna reddet livet ved å flykte inn i jungelen.
– Vi søkte ly for regnet under trærne. Barna ble syke, men vi hadde ingen tilgang til medisiner.
Brigitte forteller om et syv måneders helvete på jord: Om frykten. Sulten. Og usikkerheten.
– Etter syv måneder sendte landsbylederen bud om at det var trygt å vende hjem, men vi stod på bar bakke: Huset var nedbrent. Vi hadde mistet alt. Jeg var blitt enke og måtte forsørge meg selv og barna. Det var en hard tid. Vi gråt og ba Gud om hjelp, minnes hun.
Får hjelp
Historien til Brigitte og barna er ikke enestående. Hver dag fordrives 6.000 mennesker i Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo), som er det landet i verden hvor fleste mennesker drives på flukt av krig og voldelig konflikt. Paradoksalt nok topper også DR Kongo listen over verdens mest neglisjerte fluktkriser.
Men det er disse menneskene som står i fremste rekke når vi skal prioritere hvor vi skal arbeide og hvem vi skal hjelpe. I fjor nådde vi frem med livsviktig hjelp til nærmere tolv millioner mennesker i de mest krigsherjede områdene i verden. Dette inkluderer også verdens mest neglisjerte fluktkriser.
Hjelpen har også kommet frem til landsbyen Katende hvor Brigitte og familien bor. Takket være gode givere sørget vi for at hun og mer enn 740.000 mennesker på flukt i DR Kongo fikk hjelp i fjor.
Bygget nytt hus
– Jeg er så glad og takknemlig for det nye hjemmet. Barna føler seg trygge, og de blir ikke syke lenger, sier Brigitte, viser oss tommelen opp og et stort smil.
Flyktninghjelpen bistår noen av de mest sårbare av dem som vender hjem. Brigitte er en av disse. Sammen med 1.600 andre personer i 40 landsbyer mottok hun i fjor en sum tilsvarende omtrent 800 kroner, som var øremerket bygging av nytt hjem.
Livet til Brigitte og barna er på ingen måte perfekt. Det er fremdeles mye de mangler i hverdagen. – Men nå har vi i alle fall tak over hodet, sier hun.
Og de føler seg tryggere, og de kan begynne å bearbeide krigstraumene og legge planer for fremtiden.
Hjelper der nøden er størst
Brigitte og mange av hennes naboer, flere av dem enker som henne, hadde ventet i lang tid på hjelp.
Det er disse menneskene og områdene vi prioriterer: Områder som er vanskelig tilgjengelige eller der få eller ingen andre hjelpeorganisasjoner er, sier Maureen Philippon, som ledet Flyktninghjelpens arbeid i landet frem til 2021.
Hun understreker viktigheten av dette og at vi ikke lukker øynene for disse krisene.
– Først da kan vi oppnå forandring. Vi ønsker å rette oppmerksomheten mot disse krisene og minne det humanitære samfunnet, media og politikere om behovet for handling. Et menneskes liv er like viktig, og har samme verdi, enten han eller hun er født i DR Kongo, i Syria eller Irak. Dette må også gjenspeiles i hjelpen som gis og det politiske engasjementet, og ikke avhenge av strategiske prioriteringer eller mengden mediedekning en krise får.