Plutselig er man ikke lenger alene

Den magiske jakken

Vi møter Popovac for å snakke med ham om gavens betydning for mennesket. Han begynner med å fortelle en historie fra eget liv:

– Jeg tenker på noe fint som jeg opplevde her i Norge, begynner Popovac, som vokste opp i det tidligere Jugoslavia og kom til Norge som krigsflyktning da han var 18 år. Han fortsetter:

– Lillebroren min og jeg kom hit sommeren 1993, og vi ble plassert på et asylmottak på Gjøvik. Like etter at vi hadde kommet, hadde noen av naboene samlet sammen klær som de ikke hadde bruk for lenger. De klærne fikk vi. Jeg husker at jeg fikk en stilig høstjakke: Den var beige med flis innvendig. Etter at jeg hadde begynt å bruke den oppdaget jeg at dette var en jakke som pensjonister på Gjøvik pleide å bruke.

Han ler litt, før han fortsetter: 

– Det var med andre ord ingen trendy tenåringsjakke, og jeg var jo 18 år. Men istedenfor å legge vekk jakken og tenke at denne vil jeg ikke ha, tenkte jeg at den var blitt brukt av en av disse tøffe gamlingene. Jeg hadde sett at eldre nordmenn var spreke og sporty. Så jeg tenkte at denne jakken hadde vært brukt av en av disse tøffingene som gikk på rulleski. Jeg tenkte: «Den jakken vil jeg ha».

Han smiler, slår ut med armene:

– Det ble litt som å låne bestefars frakk: Du blir liksom en større variant av deg selv, ikke sant? Den tidligere eierens kvaliteter blir på en måte litt til dine egne. Jeg tenkte på hvordan det er en slags relasjon mellom meg som mottaker og den ukjente giveren.

– Plutselig var jeg ikke alene.

Gaven er «bare» et middel

På skrivebordet ligger en stabel bøker om menneskets adferd og mentale prosesser. Titler som: «Å beskytte seg selv» («Protecting the Self»), «Den indre samtalen» og «Forandringens hjerte og sjel» («The Heart and Soul of Change»).

Popovac fortsetter med jakken:

– Jeg husker også at den var vasket og ren. Så jeg tenkte at noen hadde gjort seg denne umaken for min skyld. En innsats for at den som tar imot jakken, og i dette tilfellet var det meg, skal få en ren jakke. Jeg husker jeg tenkte at det var mye omsorg i det.

Psykologspesialisten forklarer at gaven bærer med seg relasjonen – og at det er det viktigste. For gaver handler egentlig ikke om å få ting eller presanger. De handler om relasjoner:

– Hele konseptet «gave» – det å utveksle ting med hverandre – handler egentlig om å styrke bånd. Derfor er gaven egentlig bare et middel, sier han.

Gi for å styrke deg selv

Men kan det å gi en gave ha betydning for egen psykiske helse? Ja, sier Popovac:

– Særlig når vi er i sårbare situasjoner. Jeg pleier å si at det beste du kan gjøre for egen helse, er å gi noe til andre. 

– Man ser fra psykologisk forskning at folk som har depressive plager og nedstemthet, og ofte vanskelige opplevelser, faktisk kan føle seg litt bedre hvis de involverer seg i frivillighetsarbeid. Gjør noe godt for andre og du gjør noe godt for deg selv.

– Men én ting er å gjøre noe godt for andre i ditt nærmiljø, for da ser du med egne øyne at det hjelper. Noe annet er å hjelpe folk som bor helt andre steder i verden?

– Du kan jo spørre deg: Hva er grunnen til at du skal gi til en hjelpeorganisasjon, for eksempel? Er det fordi noen skal legge merke til at du gjør det? Er det fordi du ønsker å gjøre noe med egen status? Er det knyttet til en eller annen posisjon du har i nettverket ditt? Er det viktig å gi fordi det er en viktig markør for din identitet?

– Eller klarer du å knytte den handlingen til dine indre verdier? Verdier som ingen nødvendigvis kan se. Gir du fordi det føles rett å gi? Er det sånn at når du gir – også gjennom den handlingen – kan definere deg selv som en person som er allright?

Popovac tenker på jakken igjen:

– Det gamle mannen som jeg fikk jakken av, han vet jo ikke at jeg fikk den. Men bare det å vite at du har gjort noe som kan være til hjelp for andre, vil feste bedre grep for deg om dine egne verdier. Slik at du gjennom din handling ytterligere kan styrke deg selv som person.

***

Popovac finner frem diktet «Ett er nødvendig» av den norske poeten Hans Børli og spør: «Hva med å spre litt av ditt lys?» 

***

Ditt sanne jeg

Men når man ser hvor mye smerte det er i verden kan man bli fortvilet og kjenne på håpløshet.

– Kanskje er ikke det så motiverende for å gi en gave?

– Da blir man nesten satt på en slags prøve: Hva kan du gjøre, for å verne om det gode i deg selv? Og så kan du handle på bakgrunn av disse verdiene. Handle på bakgrunn av at det er rett for deg å gjøre det. Og ikke fordi noen skal klappe for deg, svarer Popovac.

Han legger til:  

– Da blir du den du ønsker å være. Det er jo egentlig en utrolig fin kraft, som ligger i det at vi faktisk selv kan påvirke hva slags menneske vi ønsker å være i morgen. Og at vi definerer oss selv gjennom våre handlinger. Bare det å handle i tråd med den verdien, er veldig frigjørende og godt. Kierkegaard sier at det er da vi handler som sanne mennesker.

«Jeg ser deg»

Ifølge Popovac er det å gi noe til hverandre kanskje verdens eldste tegnspråk. Det har fulgt oss fra tidenes morgen.

– Tenk deg det tidspunktet da dette fokusskiftet skjedde for mennesket. Fra «jeg tenker på meg selv og opplever meg selv som alene» – til på en måte å  plutselig bli oppmerksom på den andre. Anerkjenne den andre og bli avhengig av hverandre. «Jeg ser deg. Jeg anerkjenner deg. Vi deler. Og vi knytter bånd».

– Man ser det hos en del primater også; dyr kan gi ting til hverandre. Det viser en slags avhengighet. Man kan kanskje sette det på spissen og si at det er en erkjennelse av en empatisk kontakt. Og at dette er vi sammen om og vi trenger hverandre. Det er en herlig ting. Det er en slags legemliggjøring, en manifestasjon av omsorg, omtanke og gjensidig avhengighet.

– Etter hvert har vi utviklet språk, hvor vi kan si: «Jeg bryr meg». «Jeg tenker på deg». Men fortsatt er det å gi en egen kraft. Gaven er omsorg omsatt til handling. Det er en konkretisering, et «bevis» på at noen tenker på deg.

Mister deg selv

Men hva med den som tar imot gaven?

– Tenk for eksempel på mennesker som er på flukt: Ved å flykte har de reddet sitt liv.

– Men det å være tvunget på flukt setter et ekstremt press på ens identitet og selvopplevelse. For vi er vesener som er avhengige av relasjoner. Vår identitet, vår selvopplevelse, skapes i og opprettholdes av relasjoner vi er en del av. I utviklingspsykologien sier vi at det er i blikket til mor at babyen finner seg selv. Hvordan mor «speiler» babyen. Det babyen ser i ansiktet til mor, blir liksom et bilde av seg selv som babyen bærer. Dette følger oss egentlig livet ut.

– Når du blir tvunget på flukt brytes mange av disse viktig relasjonene - denne speilingen. Så hvilken verdi har en flyktning? Hvem er det som er der for å bekrefte personens identitet? Personens opplevelser, følelser? 

– Personen «forsvinner»?

– Ja, du kan virkelig oppleve at din egen selvopplevelse settes under press. Men når du da får en gave, som i mitt tilfelle med jakken, er det ikke bare jakken du får. Du får en slags bekreftelse på din egen selvopplevelse, det er noen som ser deg, sier Popovac.

Og forklarer videre at psykologene har vært opptatt av å prøve å kartlegge dette; Hva er det egentlig som skjer når noen gir deg noe?  

De har funnet fire ting:

1. Du får en bekreftelse på din egen eksistens: Du er til, jeg ser deg.
2. Du får bekreftelse på din egen verdi; Du er verdifull, jeg bryr meg.
3. Du får en bekreftelse på «opplevelsens gyldighet»: Det du opplever er reelt, det er farlig, det er ikke bra å ha det sånn.
4. Man bekrefter en relasjon: Du er ikke alene, det finnes noen der ute som tenker på meg.

– Dette gjelder også når det er snakk om store hjelpeorganisasjoner som kommer inn med trailere, og du står i kø sammen med mange andre for å få noe du trenger, som mat?

– Absolutt, da tenker du: «Dette kom frem til meg». Og kanskje spør du deg: «Hvem er det som har sendt dette? Det er noen som tenker på oss».

Når gaven er: Å bare være der

Nå forteller Popovac om en kollega og venninne, psykologen Ajla Terzic:

– Da hun var nyutdannet fikk hun et oppdrag å være psykolog for kvinner i Srebrenica, dette området i Bosnia Hercegovina der det forferdelige folkemordet skjedde. Den største krigsforbrytelsen i Europa siden andre verdenskrig, hvor over 8.000 menn, unge og gamle, systematisk ble slaktet. Kvinnene som overlevde er uten mannlige slektninger.

– Så kommer denne unge psykologen dit og skal liksom være sammen med dem som har opplevd dette overveldende. Hva skal hun gjøre?

– Hun blir plassert i en familie der det er igjen én eneste mann. Og mens hun er der, tar mannen sitt liv.

Popovac rister litt på hodet, før han sier:

– Fryktelig. Og i all denne smerten føler Ajla seg maktesløs.

– Men så sier hun til kvinnene, klok som hun er: «Jeg føler meg helt maktesløs. Jeg kjenner på en vanvittig sorg sammen med dere». Da sa en av de eldste kvinnene: «Det går fint. For oss er det viktig at du bare er her.

– At du er vitne til vår sorg».

– Det er relasjonen, tilstedeværelsen av en annen som ser meg, som er det viktigste.