For bare fire måneder siden var livene deres helt annerledes. Før forberedte de seg til ramadan ved å handle inn nødvendig mat, tilberede tradisjonelle drikker som abri (en sudansk drikk laget av tørket mais og krydder) og lage favorittrettene sine sammen. I dag bor de i et klasserom. De klamrer seg til minnene fra tidligere ramadanfeiringer i en tid preget av usikkerhet og motgang.

En annerledes ramadan
Al-Nazeer og familien hans ble tvunget til å flykte da konflikten som har herjet i Sudan, spredte seg til landsbyen deres. Sammen med mange andre mennesker fra landsbyen og områdene rundt, la de ut på flukt til en nærliggende leir. De gikk mange kilometer, hvert skritt var tynget av savnet etter alt de hadde mistet.
– Vi kom hit for fire måneder siden. Til å begynne med bodde vi sammen med andre familier i et hus, men det var for trangt. Så flyttet vi til denne skolen, forteller Al-Nazeer, der han sitter på gulvet i klasserommet som har blitt hans midlertidige hjem.
Hjemme var ramadan preget av fellesskap. Naboer samlet seg på åkrene hver kveld for å bryte fasten med et måltid kalt iftar og for gå til kveldsbønnen sammen. Men nå sliter de til og med med å få tak i vann.
– Vi hadde strøm og vann, og vi gikk ut og spiste iftar sammen med naboene, og så satt vi og pratet mens vi drakk kaffe før vi dro til kveldsbønnen. Her ... er det ikke noe sånt. Vi sover på gulvet, og vi sliter med å få tak i vann.Al-Nazeer minnes de gode dagene
Med ramadan har familien merket tapet av hjemmet sitt ekstra sterkt på kroppen. De var vant til å planlegge og tilberede alt på forhånd, men nå har de knapt mat nok på bordet til neste dag.
Khalil, en av de andre som nå bor på skolen, deler den samme nostalgien:
– Vi pleide å kjøpe alt vi trengte før ramadan: olje, dadler, mel ... alt var klart til den hellige måneden. Men etter krigen har vi ikke kunnet kjøpe noe. Folk her i Gedaref og hjelpeorganisasjonene har hjulpet oss, men vi mangler fortsatt mye.
Den første ramadanen hjemmefra

For Halima, en slektning av Al-Nazeer, er ramadan på skolen annerledes enn alt hun har opplevd tidligere.
– Dette er den første ramadan jeg noensinne har tilbrakt hjemmefra! I landsbyen vår brukte vi dagen på å forberede iftar og middag, vasket huset om morgenen og gikk til Taraweeh-bønnen om kvelden, forteller hun.
– Men her er alt helt annerledes ... Vi har ikke engang et ordentlig sted å be. Jeg spurte om en moské for kvinner i nærheten, men fant ingen.
I landsbyen hennes var ramadan ensbetydende med raushet og støtte fra lokalsamfunnet. Nå tynges Halima av at hun er isolert som følge av flukten.
– Naboen min lagde mat og ga oss litt, og vi delte også maten vår med henne. Selv det daglige brødet samlet oss. Før ramadan pleide vi å tilberede abri i en atmosfære full av kjærlighet og godt naboskap. Men nå får vi bare abri fra noen få godhjertede mennesker og naboer, sier hun.
Al-Ilish, lederen for lokalsamfunnet som bor på skolen, husker godt følelsen av samhold fra tidligere ramadanfeiringer:
– Vi ba Fajr [morgenbønn], og så tok vi en lur før vi besøkte familien ... Alle som jobbet utenfor landsbyen kom hjem under ramadan, og da møttes alle.

Måltider tilberedt hjemme smaker alltid bedre, spesielt under ramadan. Halima savner å lage de vanlige rettene med velkjente ingredienser. På flukt smaker de ikke lenger det samme.
– Na'imiyya her er ikke som før, sier hun, og sikter til en tradisjonell rett. – Alle elsker maten som lages under ramadan, som asida med taglia (en rett laget med lammekjøttbuljong, løk og krydder) eller na'imiyya (en rett med kjøttdeig, yoghurt og tomater), som Al-Nazeer er veldig glad i.
Barnas tapte minner

Flukten har ødelagt selv de enkleste gledene i barndommen. Ibrahim lengter tilbake til sine gamle venner og lekene de lekte hjemme.
– Der spilte jeg fotball med vennene mine, og om høsten spilte vi i gjørma. Under ramadan spilte vi på banen under lysene og delte oss inn i lag, minnes han.
– Men her har vi mistet alt det. Til og med ballen, som en av naboene pleide å ta med til oss, er borte nå som de har dratt herfra. Når jeg kommer tilbake til landsbyen, er det første jeg vil gjøre å leke med vennene mine.Ibrahim
Under iftar husker han at han satt sammen med mennene utenfor, mens noen av barna spiste sammen med kvinnene inne. Han forteller begeistret om favorittmaten sin: – Jeg elsker asida med na'imiyya, det er det jeg savner mest med ramadan!

Tross motgangen de møter, har ikke familien mistet håpet. Al-Nazeer er realistisk, men fortsatt bestemt:
– Etter at sikkerhetssituasjonen stabiliserte seg, bestemte vi oss for å tilbringe ramadan her for å finne ut av ting og spare penger. Om vi drar tilbake, finner vi ingenting der. Det er ingen kornmøller, ingen elektrisitet og ingen medisinsk behandling. Hvis vi bestemmer oss for å dra tilbake, må vi kjøpe med mel herfra.
Khalil, som trenger en øyeoperasjon, er frustrert over mangelen på ressurser: – Selv det å reise har blitt vanskelig. Vi har ikke penger til å dra hjem, og selv om vi gjør det, er det ikke noe liv der.
Men for Halima er håpet om å vende tilbake fortsatt sterkt: – Vi planlegger å dra tilbake etter Eid al-Fitr, men vi håper at vi kan dra tilbake sammen, hele familien. Vi har mistet mye, men vi ønsker å gjenskape noe av det vi har mistet, sier hun.
Holder tradisjonene i live

Tross utfordringene forsøker familiene å bevare ramadanstemningen. Al-Ilish forteller om forsøket på å få tilbake en slags fellesskapsfølelse: – På skolen prøver vi å bryte fasten sammen, slik vi gjorde i landsbyen. Hver familie sitter sammen med sine egne, og vi prøver å skape noe av den ramadanstemningen som vi har savnet.
Situasjonen er vanskelig. Ressursene er knappe, og de daglige utgiftene er høye. – Her trenger vi 15-20.000 sudanske pund (260-350 kroner) bare for iftar, og det inkluderer ikke middag. Hjemme ville vi forberedt alt på forhånd, men her må vi ut på jakt etter mat hver dag, sier Al-Ilish.
Nødhjelp fra Flyktninghjelpen har gitt sårt tiltrengt avlastning i form av matkuponger. – Disse kupongene hjalp oss med å kjøpe mel, sukker, olje og noen andre nødvendigheter. De var ikke nok for hele måneden, men de lettet litt på nøden, særlig med tanke på de høye prisene, sier Al-Ilish.
Mer enn 800 familier på flukt i delstaten Gedaref, de fleste av dem fra den østlige Island-regionen, har dratt nytte av ordningen med elektroniske matkuponger. Kupongene bidro til å sikre familiene noe av det viktigste under ramadan, en tid da matbehovet øker.
Men utfordringene vedvarer, og det gjør at denne ramadan er noe helt annet enn den varmen og overfloden de en gang hadde.
Kun ett ønske: en slutt på krigen

På spørsmål om hva de ønsker seg for fremtiden, er svaret samstemt:
– Vi håper å aldri høre lyden av krig i ørene våre igjen. Vi håper at den vil ta slutt allerede i dagAl-Nazeer
Al-Ilish legger til: – Krigen må ta slutt i hele Sudan, og alle bør få vende tilbake til hjemmene sine i Khartoum og Madani. Vi ønsker at Sudan skal bli bedre enn det var.
Tross alt de har mistet, og selv om de er langt hjemmefra, forsøker de å holde fast på minnene, tradisjonene og håpet om å vende hjem.
Men inntil den dagen kommer, forblir spørsmålet: Når vil ramadanfeiringen bli som den en gang var?