Mens vi har mange og gode rapporter som anslår behovet for klimafinansiering fremover, er det lite data på det humanitære behovet, som også i sin natur er uforutsigbart. Rapporten forsøker å nøkternt fremskrive behovet for nødhjelp frem til 2030 for å kunne si noe mer om totaliteten i finansieringsbehov fremover.
Rapporten gjør rede for noen av de store forpliktelsene Norge har de neste årene, som vil binde opp en del midler på bistandsbudsjettet. Dette inkludert en dobling av de årlige klimainvesteringene innen 2026 og Nansen-programmet for Ukraina.
Rapporten konkluderer med at dersom Norge skal levere på disse forpliktelsene blir det vanskelig å videreføre dagens nivå på humanitær bistand og utviklingshjelp innenfor rammen av dagens bistandsbudsjett som er på rundt 1 prosent av BNI. Videre er det ventet at norsk økonomi vil svekke seg i årene som kommer, noe som ytterligere reduserer handlingsrommet. Da står man i realiteten overfor to muligheter: kutte eller tilføre friske penger.
Rapporten tar utgangspunkt i det sistnevnte og drøfter argumenter for og imot å i en periode øke oljepengebruken ut over handlingsregelen og konkluderer med at det finnes flere gyldige argumenter for å gjøre ekstraordinære uttak av oljefondet. Spesielt tungtveiende er det at kostnadene knyttet til fremtidige kriser trolig er høyere enn om vi forebygger og forhindrer og at penger brukt utenfor fastlandsøkonomien ikke er inflasjonsdrivende. Videre peker rapporten på områder hvor det er nødvendig med mer kunnskap for at politikerne skal kunne ta informerte valg om oljepengebruken fremover.
Rapporten er utarbeidet av Samfunnsøkonomisk Analyse på oppdrag fra Redd Barna og Flyktninghjelpen.
Du kan laste den ned her: