Få lysglimt

Området rundt Tsjadsjøen

Krisen vi nå ser utspille seg i flere land i Sahelbeltet, er en varslet katastrofe og har i hovedsak politiske årsaker.

Dårlig styresett og korrupsjon gir grobunn for konflikter og organisert kriminalitet. Dette får dramatiske konsekvenser i Sahel-regionen der store områder praktisk talt er uten statlig tilstedeværelse.

Marginalisering av etniske grupper, sterk befolkningsvekst og økt spenning mellom fastboende bønder og nomader øker konfliktnivået. Alle disse faktorene til sammen gjør at millioner av mennesker nå står på kanten av stupet, og skaper samtidig grobunn for at terrorgrupper skaffer seg fotfeste.

Større oppmerksomhet

Forverringen av den humanitære krisen, fremveksten av ulike terrororganisasjoner og utfordringene knyttet til de store migrasjons- og flyktningstrømmene gjennom Sahara de siste årene, har ført til en økt interesse i Vesten for at noe måtte gjøres.

I februar 2017 ble en stor konferanse avholdt i Oslo, der fokuset var behovene for humanitær hjelp til sivilbefolkningen rundt Tsjadsjøen. Det ble gitt løfter om støtte tilsvarende 30 prosent av behovene.

Økte nødhjelpsbudsjetter er helt nødvending. Men på sikt må de nasjonale myndighetene, med støtte fra det internasjonale samfunn, ta tak i de dypereliggende årsakene til problemene. Derfor vil koordineringen mellom humanitær assistanse og langsiktig bistand være viktig i årene som kommer.

El Niño

Effekten av værfenomenet El Niño har i løpet av 2015, 2016 og begynnelsen av 2017 ført til tørke i 17 afrikanske land. Det er spesielt Afrikas horn, Øst-Afrika og områder lenger sør på kontinentet som er rammet. Nomadene mister sitt livsgrunnlag når kveget dør. Bøndene klarer ikke produsere nok mat til egen familie og prisen på matvarer stiger i byene.

Bare mellom november 2016 og mars 2017 ble 438.000 mennesker fordrevet fra sine hjem i Somalia på grunn av tørken. Våren 2017 var over seks millioner mennesker - halvparten av befolkningen - rammet av alvorlig matmangel. Tørken øker også risikoen for utbrudd av sykdommer. Faren for koleraepidemier er overhengende siden vannmangel fører til at folk drikker urent vann.

Mange steder kommer El Niño-effekten bare på toppen av andre utfordringer. Væpnede konflikter forsterker den humanitære krisen og vanskeliggjør tilgangen til ofrene.

Krise i Afrikas yngste stat

I Sør-Sudan har politisk maktkamp ledet landet inn i en brutal borgerkrig langs etniske skillelinjer, der forfølgelse og grusomme overgrep mot befolkningen har forsterket konsekvensene av tørke og feilslåtte avlinger. En bekymringsfull utvikling i Sør-Sudan er at den etniske dimensjonen har blitt ytterligere forsterket det siste året.

I mars 2017 uttalte FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) at Sør-Sudan var verdens raskest voksende flyktningkrise. Siden borgerkrigen startet i desember 2013 har flere enn 1,8 millioner mennesker flyktet til nabolandene Uganda, Etiopia, Kenya og Sudan. I tillegg er nærmere to millioner mennesker fordrevet i Sør-Sudan.

Terrorgrupper

Tilstedeværelsen av ekstreme islamistiske grupper i Nord-Afrika og Sahel- regionen har fått alarmklokkene til å ringe i Europa. De utgjør en direkte trussel gjennom terroraksjoner på europeisk jord, men er først og fremst en destabiliserende faktor i sårbare afrikanske stater.

Terrorbevegelsene utgjør både en politisk og sosioøkonomisk utfordring. Klarer man ikke å fjerne årsakene til at al-Qaida Maghreb og deres allierte har slått rot og ekspanderer i Mali, Niger, Libya, Tsjad og enkelte vestafrikanske land, vil man heller ikke lykkes i å bekjempe dem. Det samme kan sies om Boko Haram i Nigeria, som har erklært lojalitet til IS, og al-Shabaab i Somalia.

Å motarbeide dårlig styresett, korrupsjon, marginalisering av etniske grupper og ekstrem fattigdom, er den mest effektive medisinen i kampen mot terrorisme. Det er gjennom å spille på misnøye blant marginaliserte grupper og ved å rekruttere fattige ungdommer uten fremtidshåp, at ekstremistgruppene slår røtter. Fremveksten av organisert kriminalitet skaffer dem et økonomisk grunnlag. Smugling gjennom Sahara av mennesker, narkotika, våpen og diamanter, beskattes av ulike væpnede grupper på veien. Kriminelle nettverk, terrororganisasjoner, korrupte politifolk og politikere lever av hverandre og gjør problemene svært vanskelige å løse.

Invester mer i utvikling

Marokko var det første afrikanske landet der EU brukte både gulrot og pisk for å stoppe migrasjonsbølgen. Som motytelse for økonomisk støtte, styrket den marokkanske regjeringen kontrolltiltakene – for å hindre at flyktninger og migranter tar seg inn i de spanske enklavene Ceuta og Melilla. I 2016 lanserte EU partnerskap med en rekke land i Sahel-beltet med utbetalinger i størrelsesorden ni milliarder kroner. Europas stadig større interesse for landene sør for Sahara har sin bakgrunn i den økte terrortrusselen, og strømmen av migranter og flyktninger på vei nordover i retning Europa. Bare i 2016 reiste 350.000 - de fleste fra Vest-Afrika - gjennom byen Agadez i Niger på vei til Libya eller Algerie.

I februar 2017 møttes europeiske ledere på Malta for å diskutere menneskehandel og lovlig migrasjon. I forkant av møtet hadde Italia gitt 1,8 milliarder kroner til transitt-landene Niger, Libya og Tunis. Pengene skulle brukes til å styrke vaktholdet ved grensene og hindre migranter i å nå europeiske strender. Møtet vedtok blant annet å styrke den libyske kystvakten for å redusere tilstrømmingen til Europa.

28. februar 2017 offentliggjorde UNICEF en rapport som konkluderte med at Libya er et verstingland for barn på flukt. Rapporten dokumenterer omfattende vold mot barn og kvinner på vei fra Nord-Afrika til Europa. Nesten en tredel av alle overgrep er rapportert i Libya. Landet har blitt et av de viktigste transitt-landene for transport av kvinner til sexindustrien i Europa.

De europeiske sikkerhetstiltakene skaper ikke sikkerhet for de mest sårbare, migranter og flyktninger, som totalt er overlatt til sin egen skjebne. Den libyske kystvakten hindrer folk fra å drukne, men å sende tusenvis tilbake til kaotiske Libya, er en svært kortsiktig løsning.

Regionalt perspektiv

Både i Sahel, Vest-Afrika og deler av Nord-Afrika har samfunnene gjennom alle tider vært preget av mobilitet. Mennesker og kvegflokker har vært på vandring og varer er blitt transportert over landegrensene. Dette har vært selve hjertet i den økonomiske utviklingen.

I denne delen av Afrika kan man ikke bare tenke på utvikling innenfor en stat, man må ha et større regionalt perspektiv. Bygging av veier og infrastruktur for å integrere de afrikanske statene mer, ville på lang sikt gitt store positive resultater - både for Europa og for befolkningen sør for Sahara.

Elfenbenskysten ligger i randsonene til det fattige Sahelbeltet. Klarer landets demokratisk valgte president å stabilisere situasjonen, vil dette også gagne de fattige nabostatene Mali og Burkina Faso. Disse landene er uten tilgang til havet, og for dem er Elfenbenskysten en livsviktig transittrute for eksport og import.

Dette viser hvordan fremgang i et land raskt kan få stor regional betydning. Helt motsatt kan kaos i ett land ha store negative regionale konsekvenser. Den kaotiske situasjonen i Libya muliggjorde opprøret i Nord-Mali i 2012, og har også hatt store humanitære konsekvenser for migranter og flyktninger på vei gjennom Sahara. I tillegg har det ført til at flere hundretusener av libyere er på flukt i eget land.

Great Lakes

Situasjonen i Great Lakes-regionen har blitt forverret i løpet av de to siste årene. Mennesker fra dette området har siden 1970-tallet vært gjennom en smertelig og voldelig historie med folkemord og flere store flyktningkriser. I april 2015 stilte Burundis president Pierre Nkurunziza til valg for en tredje periode som president, noe som er i strid med grunnloven. Opposisjonen boikottet valget. Hundrevis av mennesker er drept, torturert, voldtatt og forsvunnet i volden som fulgte. 

Siden 2015 har mer enn 410.000 burundiere flyktet til nabolandene. Tanzania er det landet som har tatt imot flest – rundt 240.000. Mange av disse flyktningene har vært fordrevet til Tanzania før. Derfor kan terskelen for å returnere tilbake til Burundi bli høyere. I januar 2017 endret Tanzania reglene for flyktninger fra Burundi. Disse flyktningene gis ikke lenger automatisk asyl, noe som har resultert i et dramatisk fall i tallene på flyktninger som krysser grensen fra Burundi. I tillegg er de tanzaniske myndighetene restriktive med å tildele land til leirer.

Politisk uro

I DR Kongo ser man mange av de samme tendensene. Politiske motstandere bringes til taushet gjennom vold. Menneskerettighetsorganisasjoner kastes ut av landet og regjeringen gjør lite for å legge til rette for at valg avholdes i henhold til grunnloven. Mandatperioden for presidenten i DR Kongo, Joseph Kabila, gikk ut i desember 2016. Men lite tyder på at han kommer til å gi seg. Ifølge grunnloven skulle Kabila ha utlyst nyvalg senest 1. oktober 2016. Det skjedde ikke. Isteden brøt det ut politiske uroligheter i hovedstaden Kinshasa. Kabila sier at landet ikke har ressurser og tid til å legge til rette for et valg. I begynnelsen av 2017 ble det inngått en avtale med opposisjonen som blant annet innebærer en maktdeling inntil valg blir avholdt. Men avtalen er skjør og protestene mot president Kabila har blitt hyppigere.

Dersom DR Kongo går samme vei som Burundi, vil man få en massiv krise i Great Lakes-regionen. Det kan føre til nye store flyktningstrømmer til Tanzania, Rwanda og Uganda.

Store vertsamfunn

Majoriteten av mennesker på flukt i Afrika søker beskyttelse i fattige vertsamfunn i eget land eller i naboland - som ofte er like fattige som landet de flyktet fra. Flere av verdens fattigste land, som Tsjad, Niger, Kamerun og Sudan, huser hundretusener av flyktninger fra naboland.

Det er store variasjoner i hvordan flyktningene har det. I flere år har Uganda gjort seg positivt bemerket med sin gjestfrihet overfor flyktninger. Her har flyktningene betydelige rettigheter, blant annet bevegelsesfrihet, rett til å arbeide og etablere sin egen virksomhet. Flyktningene gis også tilgang til jord hvor en del av maten de trenger kan dyrkes.

På kort tid har Uganda blitt det landet i Afrika som har tatt imot flest flyktninger. Siden konflikten i Sør-Sudan begynte å eskalere i juli 2016, har mer enn 2.100 flyktninger daglig krysset grensen til Uganda. I tillegg er Uganda et fristed for flyktninger fra flere andre land i regionen, inkludert DR Kongo og Burundi. Totalt var det i mai 2017 flere enn 1,2 millioner flyktninger i Uganda.

Etter Uganda er Etiopia det landet som huser flest flyktninger i Afrika – 800.000. Landet er kjent for sin gjestfrihet overfor flyktninger. Nesten halvparten, 365.000, kommer fra Sør-Sudan. Etiopia har lenge vært et av de mest stabile landene på Afrikas Horn. Men protester mot regjeringen i 2016 førte til innføring av en langvarig unntakstilstand, og landet har igjen fått kritikk for brudd på menneskerettighetene.

Kenya har en lang historie som viktig vertsnasjon for flyktninger. De fleste er somaliere. Leirene i Dadaab ble åpnet i 1991 og huset på det meste nærmere en halv million mennesker. Det er imidlertid blitt stadig vanskeligere å søke tilflukt i Kenya. Myndighetene ønsker å stenge Dadaab og å sende de somaliske flyktningene hjem. Men tørke, sult og dårlig sikkerhet i hjemlandet gjør at mange somaliere kvier seg for å reise tilbake.

Kenya har gjennom avtaler forpliktet seg til å la flyktningene selv bestemme når de vil returnere. Det er likevel stor risiko for at mange i Dadaab vil føle seg tvunget til å dra tilbake. Siden sikkerhetssituasjonen fortsatt er dårlig i mange områder, kan mange av de som returnerer ende opp som internflyktninger.

Sør-Afrika har siden årtusenskiftet vært blant de landene i verden som mottar flest asylsøkere, men godt under ti prosent av asylsøkerne får flyktningstatus.

Lav økonomisk vekst

Den økonomiske situasjonen i Afrika varierer mye fra land til land. Likevel er den generelle økonomiske utviklingen en viktig indikator for å vurdere tingenes tilstand.

Den økonomiske veksten i Afrika ble bortimot halvert i 2015. Veksten fortsatte å falle i 2016. Og i følge World Economic Forum vil veksten i 2017 ligge godt under fem prosent, noe som har vært gjennomsnittet de siste ti årene. Årsakene er mindre etterspørsel og lavere priser på råvarer, klimaendringene og de store sikkerhetsutfordringene. Et land med store humanitære utfordringer som Nigeria hadde i 2016 sin laveste økonomiske vekst på 25 år. Årsaken var de lave oljeprisene og angrep på oljeinstallasjoner i landet.

Det er også frykt for at den gjeldskrisen vi så i mange afrikanske land på 1980-tallet, kan komme tilbake. Lavere råvarepriser gir mindre inntekter samtidig som lave rentesatser har oppmuntret til store låneopptak.