Said Al-Raee
Jeg har jobbet for hjelpeorganisasjoner i ulike land i 7 år nå. For å være helt ærlig, så har jeg aldri helt forstått hvordan det føles å være på flukt fordi jeg aldri har måttet flykte selv. Men nå skjønner jeg det virkelig fordi jeg selv har vært på flukt i flere uker.
Jeg kommer fra Al Zaytoun-nabolaget i Gaza. Midnatt den 16. juli ringte de israelske styrkene og sa jeg måtte evakuere. Men vi kunne ikke dra, det var midt på natten og utrygt. De neste seks timene bad vi til Gud og fryktet for våre liv. Jeg måtte gjemme kona mi og barna mine (på 2 og 5 år) under en snudd sofa fordi det var den beste måten å holde dem trygge på. For de gamle foreldrene mine fant jeg et hjørne i huset der de kunne sitte hvor det ikke var vinduer eller dører. Klokka seks om morgenen dro vi fra huset og nabolaget vårt. Vi så lange rekker av folk som forlot området.
Jeg klarer ikke glemme den kvelden, det tror jeg ikke noen kommer til å gjøre. Radioen, hvor de snakket om hvor ille situasjonen var for folk i nabolaget mens vi flyktet og bombene falt. De få sekundene mellom den plystrende lyden av en missil som faller, og den påfølgende eksplosjonen. Det er bare et par sekunder, men du rekker å tenke en million tanker, og du ber og ber om at det ikke skal bli deg…det var massiv bombing den natten.
Wafaa Kafarna
Jeg har en 8 år gammel datter. For noen dager siden hun sa hun til meg: "Mamma, jeg tror ikke vi kommer til å få en løsning i Gaza før jeg er gammel og gift." Hun sa: "Jeg vil bare kunne leve og leke sånn som de andre barna rundt om i verden."
For å være helt ærlig: Gaza var ikke akkurat himmelen før denne krigen. Gaza var ikke en pen by, og vi manglet mange grunnleggende rettigheter. Men nå er situasjonen enda verre, hvis det i det hele tatt er mulig å si. Ødeleggelsene i Gaza er grusomme. Moren min, som var vitne til krigen i 1967, sier dette er verre enn det var da.
Under våpenhvilen lekte datteren min med barna i nabohuset. De var på balkongen og jeg holdt et øye med dem. Vi trodde alle at vi var trygge. Så kom et israelsk luftangrep. Datteren min begynte å gråte og skrike. Jeg forsøkte å roe henne ned ved å si «Ikke vær redd, jeg er her, snart er det over.» Neste dag våknet hun opp med høy feber. Hun hadde ikke virus eler noe. Legen sa det var fordi hun var redd.
