Mamat har sin to år gamle datter i fanget og den eldre datteren tett ved siden av seg mens hun prater. Hun flyktet med seks av de elleve barna sine fra hjembyen Batangafo nord i landet og fant sikkerhet i landsbyen Gara Amou, omtrent 200 kilometer lenger sør.
Væpnede kamper mellom den kristne gruppen anti-balaka og den hovedsakelig muslimske gruppen ex-Seleka, har tvunget tusenvis av mennesker på flukt fra hjemmene sine. I 2017 har væpnede kamper eskalert nord og øst i landet og spredt seg til nye områder.
For ni måneder siden ble mannen til Mamat drept av medlemmer i ex-Seleka.
— Jeg var ikke lenger i stand til å ta vare på barna mine, og jeg var redd for ex-Seleka, sier hun.
— Det var da jeg bestemte meg for å flykte.
Fem av barna hennes er fremdeles i hjembyen.
— Jeg er redd for at noe har skjedd med dem. Alle flykter fra Batangafo nå, sier hun.
Hver historie hun forteller tar henne tilbake til barna som fortsatt er igjen i hjembyen. Hun har ikke hørt noe fra dem. Hele tiden undrer hun: Hvor er de nå? Er de trygge?
Balanserer på en knivsegg
Mamat er en av 1,1 millioner mennesker i Den sentralafrikanske republikk som har blitt tvunget til å flykte fra hjemmene sine — én av fem innbyggere. Tallet er høyere enn under den voldelige borgerkrigen som herjet i landet mellom 2013 og 2014.
Angrepene er ofte brutale og sivile betaler en høy pris. En rapport fra Human Rights Watch melder at voldtekt og seksuelle overgrep brukes som krigsvåpen.
— Den sentralafrikanske republikk balanserer for tiden på en knivsegg, sa Flyktninghjelpens regionsjef Marianne Irion i november.
— Hvis vi skal unngå at hele landet faller tilbake i borgerkrig, må sivile få bedre beskyttelse.
Kjemper om ressurser
Landet er allerede helt nederst på FNs Indeks for menneskelig utvikling. Fire av ti barn under fem år er underernærte. Når mennesker tvinges til å flykte, eller blir avskåret fra livsnødvendig hjelp som følge av væpnet konflikt, er konsekvensene ofte ødeleggende.
— Det er vanskelig å være alene, sier Mamat.
— Jeg har verken penger eller husdyr.
Enken tilhører Peuhl-folket, en gruppe av hovedsakelig muslimske gjetere. Mange har mistet dyrene sine i konflikten.
Mens religionen brukes av de væpnede gruppene for å mobilisere tilhengere, kjempes det kamper over landets ressurser.
Støtter hverandre
I landsbyen Gara Amou tar befolkningen, som hovedsakelig er kristne, imot mennesker som har flyktet.
— Min nye nabo har hjulpet meg med å sette opp tak over hodet. Men jeg må bygge et hus, slik at mine andre barn også kan komme hit og bo hos oss, sier Mamat. Det nye hjemmet hennes har et tak laget av halm, men ingen vegger.
Hun er takknemlig for støtten fra lokalsamfunnet, og for å ha funnet et fredelig sted til seg selv og barna.
— Her er jeg ikke redd, sier Mamats ti år gamle datter Aisha, som sitter ved siden av moren.
— Jeg liker Gara Amou fordi folk her er veldig hyggelige. De er vennene mine.
Neglisjert konflikt
Støtten fra landsbyen har vært viktig for Mamat. Det finnes ingen store humanitære operasjoner i Gara Amou. Et nødhjelpsteam fra Flyktninghjelpen har delt ut hygiene- og husholdningsartikler, men bortsett fra det, har det ikke vært noen hjelp å få.
Hjelpearbeidet i landet får ikke nok midler til å hjelpe alle som er rammet av konflikten. FN og andre humanitære organisasjoner trengte 500 millioner dollar i 2017, men har mottatt under halvparten. Samtidig topper situasjonen i Den sentralafrikanske republikk Flyktninghjelpens kåring av verdens mest neglisjerte kriser.
Når vi spør Mamat hva hun ønsker seg mest, står bistand lavt på listen. Det hun ønsker er fred i landet, og at alle barna hennes er samlet trygt i Gara Amou.
— Barna mine er det beste som har skjedd meg.
