Denne artikkelen ble først publisert på nettsidene til Inter-Press News. Les den her.
Det er sjelden at det humanitære samfunnet går så drastisk til verks. En slik beslutning drøftes omhyggelig av toppfolkene i FN-systemet før den iverksettes.
Nå har de slått alarm for DR Kongo, en av verdens mest komplekse og vanskelige kriser.
Fem kriterier avgjør nivået på krisen: hvor kompleks krisen er, hvor akutt nøden er, størrelsen på konflikten, eksisterende hjelpekapasitet og omdømmerisiko knyttet til giverlands forventninger til hjelpearbeidet og konfliktens synlighet i verdens medier.
L3 er et verktøy som skal sikre at humanitære organisasjoner har kapasiteten og midlene de trenger for redde liv i kriser hvor det ikke er et sekund å miste.
Dette krever at hele det humanitære systemet trapper opp beredskapen og reagerer raskt og effektivt på å imøtekomme kolossale behov for nødhjelp. For øyeblikket er det kun tre andre nivå 3-kriser i verden: Syria, Jemen og Irak.
DR Kongo har ufrivillig havnet i en klubb hvor ingen land ønsker å være medlem.
Hvordan havnet vi her?
Krisen i DR Kongo nådde et bristepunkt i midten av 2016. Da hadde landet det høyeste antallet nye mennesker som ble drevet på flukt i verden. Mens konflikt lenge har herjet i landets Kivu-provinser i øst, brøt det også ut vold i Grand Kasaï-regionen sør i landet. Nesten én million mennesker flyktet fra hjemmene sine i DR Kongo i 2016.
Lite har endret seg i 2017. En million flere mennesker har flyktet hittil i år, hovedsakelig på grunn av væpnede kamper i Kasaï og Tanganyika-provinsene. I tillegg har 100.000 kongolesere flyktet til nabolandene.
Sjokkerende mange mennesker har blitt drevet på flukt som følge av vold, ødeleggelse av boliger, angrep på skoler, rekruttering av barnesoldater og store humanitære behov. Dette er en giftig kombinasjon som har sprengt kapasiteten til det humanitære systemet i landet.
Krisens episenter
Krisen i DR Kongo ble erklært som en nivå 3-krise den 20. oktober, med fokus på Kasaï, Tanganyika og Sør-Kivu provinsene. Voldelige kamper i Kasaï, Tanganyika og Sør-Kivu har sendt millioner av mennesker på flukt i løpet av det siste året. Det anslås også at nærmere 4,3 millioner mennesker som bor i disse områdene risikerer å bli rammet av krise eller matmangel.
FN varsler at flere mennesker risikerer å måtte flykte fra hjemmene sine i disse provinsene, hvor væpnede grupper herjer og utbredt vold drevet av etnisk og politisk konflikt allerede har spredt seg til flere områder.
Alt dette foregår i skyggen av verdens største humanitære kriser. Minst 8,5 millioner mennesker over hele landet trenger nødhjelp og beskyttelse. Nærmere to millioner barn er utsatt for alvorlig akutt underernæring. Sykdomsutbrudd, som kolera, rammer titusenvis av mennesker hvert år.
Hjelpeorganisasjoner har bedt om 812 millioner amerikanske dollar for å kunne møte behovene til mennesker rammet av krisen i 2017. Dette tilsvarer bare 109 amerikanske dollar per person.
Humanitære organisasjoner mangler hele 70 prosent av finansieringen som skal sørge for at hjelpen når frem. Dette gjør DR Kongo til en av de mest underfinansierte krisene i verden.
Flyktninghjelpen var en av de første internasjonale hjelpeorganisasjonene på plass i Kasaï i år. Her delte vi ut mat og ga støtte til skolegang til titusenvis av mennesker i nød. I dag står vi og andre hjelpeorganisasjoner overfor en svært skremmende oppgave: å takle de enorme behovene uten midler til å nå ut til alle som trenger hjelp.
På tide å levere
Det at DR Kongo nå har blitt erklært toppnivåkrise, vil forhåpentligvis gi krisen global oppmerksomhet og midlene vi trenger for å hjelpe de menneskene som trenger det mest.
Men det er viktig at ressursene som allerede er i bruk i forskjellige deler av landet ikke flyttes rundt og brukes andre steder. Nye penger må komme inn.
Selv om provinsen Nord-Kivu huser det største antallet fordrevne i DR Kongo, nesten én million mennesker, er den ikke inkludert som et prioritert område i L3-erklæringen.. Selv om Nord-Kivu kanskje ikke har like mange nye voldshandlinger som Kasaï-regionen, kan dette endre seg raskt, på grunn av konfliktens uforutsigbarhet.Ressurser som kommer inn i landet må være fleksible, slik at vi kan bruke disse der det er størst behov for nødhjelp.
Mange menneskeliv avhenger av dette.
En tøff lekse
DR Kongo er et eksempel på hva som kan skje når en krise forsvinner fra den internasjonale radaren. Konflikten har herjet i landet i flere tiår. De siste årene har oppmerksomheten blant givere gått ned og rettet seg mot andre store konflikter. Men kriser som den i DR Kongo trenger langsiktig engasjement. Vi bør erkjenne at landet er et bevis på dette. Vår mangel på handling i dag vil bli en tung byrde for millioner av kongolesere i morgen og for fremtidens generasjoner. Det internasjonale samfunnet må handle nå for å hjelpe dem som har lidd i stillhet så altfor lenge.
