– Da militæret angrep hjemmet mitt, mistet jeg fire av mine nærmeste: pappa, bror, søster og en av nevøene mine. De brant ned huset – jeg har mistet alt jeg eide, forteller firebarnsfaren Nurul Amin (35). Han ankom Cox’s Bazar for rundt et år siden
På bare ett år har nesten 725.000 flyktninger fra Myanmar søkt trygghet i nabolandet Bangladesh, etter at ekstrem vold rammet delstaten Rakhine i Myanmar i august i fjor, ifølge FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR.
Som Nurul Amin, tilhører de fleste flyktningene i Cox’s Bazar den muslimske minoritetsgruppen rohingya. Mange ble skadet i angrepet på landsbyen hans, og flukten til Bangladesh tok hele 12 dager. Amin forteller at de gjemte seg i fjellene og skogen i dagevis, livredde for at militæret skulle finne dem.
Jeg kommer ikke til å ta med meg familien min hjem igjen før vi føler oss helt trygge.Nurul Amin
Frykter retur
Amin føler seg tryggere nå, men overgangen fra et vanlig liv til livet i en overfylt flyktningleir har vært tung. Det er nærmest umulig å finne seg arbeid i leiren, og det er begrensede utdanningsmuligheter for de fire barna hans. Han er likevel ikke klar til å returnere hjem.
– Jeg kommer ikke til å dra hjem igjen før rohingyaene får statsborgerskap, like rettigheter, bevegelsesfrihet og kompensasjon for landområdene våre og alle husene de brant ned, sier han.
Ekstreme nødhjelpsbehov
I dag er det rundt 900.000 flyktninger fra Myanmar i Bangladesh, og hjelpeapparatet er strukket til bristepunktet. Over halvparten av rohingyaene i leirene er barn.
Den humanitære krisen forverret seg ytterligere da regnsesongen startet i juni, med enorme nedbørsmengder, kraftig vind, oversvømmelser og leirras som har ødelagt flyktningenes husly. Til tross for at mange flyttes til tryggere områder, er leirene fremdeles overbefolket, med kun rundt 10 kvadratmeter per flyktning. Det er behov for mer egnede områder til å huse flyktningene, men dette er en stor utfordring i ett av verdens tettest befolkede land.
Det humanitære arbeidet må oppskaleres. Det internasjonale samfunnet må hjelpe bangladeshiske myndigheter og lokalsamfunn med å håndtere denne krisen, samtidig som vi må vise rohingyaene at vi ikke har glemt dem.Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen
Vår sivile beredskapsstyrke, NORCAP, har jobbet i Cox’s Bazar siden masseflukten i fjor høst. Så langt har vi sendt over 40 eksperter til området, og disse har bidratt med sin ekspertise innen husly, vann- og sanitærfasiliteter, utdanning og medisinsk hjelp. Ekspertene støtter FN og lokale myndigheters arbeid med å bygge latriner, gi barn utdanning og hjelpe overlevende etter voldtekt og seksualisert vold.
Enslige kvinner frykter for livene sine i leirene
Janoara flyktet fra Myanmar i slutten av august 2017, etter at militæret angrep byen hennes. – De drepte bestefar og satte huset mitt i brann, forteller hun. Hun grep tak i guttene sine, Saifula på 8 år og Mohammed Hossein på 3, og flyktet i sikkerhet. Mannen hennes hadde reist i forveien, men hun har ikke klart å finne ham. Nå forsørger hun seg selv og begge sønnene på egenhånd. Å være alenemor i leiren er tøft, og hun strever med å klare seg.
– Jeg har ikke laget noe mat til barna mine i dag. Jeg tør ikke å dra ut alene og hente ved, så jeg byttet noen matvarer mot brennstoff, men nå har jeg ikke nok mat.
Janoara har vært i kontakt med familiemedlemmer som ble igjen i Myanmar, som advarer henne mot å vende hjem.
– Jeg vil ikke reise hjem før rohingyaene får statsborgerskap og det er trygt.
