Dette opplever barn med krigstraumer

Barn med traumemareritt våkner og er i alarmmodus: Stresshormonene pumpes rundt i blodet, kroppen skjelver, pusten går tungt og fort. Barnet skriker. Hun tror hun skal dø.

En gutt fra Gaza pleier å drømme dette: Soldater skyter på ham. De skyter og skyter. Han roper på hjelp, men ingen kommer. Så endelig, rett før han holder på å dø, er ambulansen der. Redningen. Men den er full av ville hunder som styrter mot ham, og alt håp er ute.   

Drømmene kommer fordi barnet har opplevd noe traumatisk. Det er denne hendelsen som kommer tilbake – natt etter natt.

– Å ha traumemareritt er en overveldende følelse av håpløshet, for du får ikke hjelp av noen. Du er helt alene, sier professor i pedagogisk psykologi ved Universitetet i Tromsø, Jon-Håkon Schultz.

Han er ofte i Gaza, der han videreutvikler Flyktninghjelpens program «Bedre læring» i samarbeid med vårt utdanningsteam. Han leder også forskningsarbeidet som er knyttet til programmet.

Elevene lærer blant annet å snakke om traumereaksjonene sine og om hvordan de kan kontrollere angsten gjennom pusteøvelser. Resultatene har vært forbløffende gode: For barn som har gjennomsnittlig fem mareritt i uken, har 70 prosent ikke lenger mareritt eller det har gått ned til bare ett i uken.

Marerittet kan leve i årevis

– Hvor lenge kan et traumemareritt leve om du ikke får hjelp?

– Det kan overleve i lang tid. En studie viser at folk som hadde opplevd andre verdenskrig hadde mareritt regelmessig gjennom 40 år. Alle som for eksempel har hatt krigsseilere i familien vet at de ofte hadde mareritt. Måten man bearbeidet dette på tidligere, var at man egentlig ikke forholdt seg til det. Man aksepterte det bare og prøvde å leve med det så godt man kunne. Organiserte hverdagen deretter, om for eksempel kona ble sliten av at mannen våknet og skrek om natten, fikk de to soverom.

En vond spiral

Mange som var på Utøya fikk søvnproblemer og mareritt. Det er også vanlig at folk som har vært utsatt for en trafikkulykke, får mareritt. Prinsippene er de samme: Det var en situasjon du ikke hadde kontroll på, og du trodde du skulle dø. Det er dette som repeteres hele tiden i drømmene.

– Men det er lettere å jobbe terapeutisk med dem som har et enkeltstående traume enn med dem som opplever flere traumatiske hendelser, som i Gaza. Da blir det noe helt annet. Det er det som er så dramatisk, sier Schultz.

Han forklarer at barna som sliter med traumemareritt kanskje mister et par timers søvn flere ganger i uken. Søvnmangelen fører til at de konsentrerer seg dårlig på skolen. Etter hvert dominerer marerittene livene deres helt – men de snakker ikke om det til noen. Dermed blir de selv med på å forsterke marerittene. Dette blir verre og verre – det er en vond spiral. Til slutt ønsker ikke barnet å legge seg.

– Du kan sammenligne det med angst i en boble. Hvis du ikke stikker hull på den boblen, lever traumemarerittet sitt eget liv og tar næring fra deg, sier professoren.