– Jeg var nødt til å dra fra Eritrea. Livet der er altfor hardt.
Vi møter tjueåringen i en flyktningleir nord i Etiopia. Det er tørketid, og temperaturen stiger raskt gjennom morgentimene, opp mot nesten 40 grader. Bakken er støvete og trærne har ikke nok blader til å beskytte oss mot sola. Eden ber oss inn i et lite turkismalt hus med murvegger og blikktak.
– Jeg har bodd her i litt over ett år nå.
Planen var ikke å bli så lenge.
– Jeg vil reise til Sudan, deretter Libya og videre til Europa, forteller hun. Og ja, hun er veldig klar over at det er en farlig reise. Hun kjenner flere som har tatt samme rute – ikke alle nådde frem.
Artikkelen fortsetter under skjemaet.
Sa ingenting til foreldrene
I 2017 flyktet over 25.000 eritreere til Etiopia ved å krysse hjemlandets sørlige grense. De fleste er mindreårige og unge voksne, og mange flykter alene. De fleste forteller at Eritreas militærtjeneste, som er obligatorisk for alle over 18 år, er hovedgrunnen til at de flykter.
For fire år siden klarte Edens 27 år gamle bror å komme seg til Tyskland. Han reiste gjennom Sudan og Libya og over Middelhavet. I november 2016 bestemte Eden seg for å gjøre det samme. Hun fortalte ingenting til familien.
– Hadde jeg fortalt dem om planen, er jeg sikker på at de ville stoppet meg.
For å slippe unna militærtjenesten, gjemte hun seg hos bestefaren. Mens hun var der, ba hun tanten om å sende henne noen penger. De ga hun til en menneskesmugler. På dagen da hun dro, så hun faren på gata. Hun gjemte seg for ham.
– I dag angrer jeg på at jeg ikke sa ha det, forteller hun med tårer i øynene. Det var ingen lett beslutning å forlate moren, faren og søsknene. Men Eden følte at hun ikke hadde noe annet valg.
Slik jeg ser det, har jeg to muligheter i livet: Jeg kan enten lykkes eller feile. Jeg har hørt at reisen er vanskelig, men så lenge det bare er slik jeg kan nå Europa, er det det jeg vil gjøre.Eden (20)
Gjemte seg for militæret
Sammen med 16 andre reiste hun fra Eritreas hovedstad Asmara. De gikk i fem dager før militæret dukket opp og begynte å skyte mot dem.
– Vi gjemte oss i to dager. Vi hadde ingenting å spise eller drikke.
Eden var hele tiden redd for å bli tatt. Hun visste at de som forsøker å slippe unna militærtjenesten risikerer strenge straffer. Til slutt bestemte hun og de andre seg for å dra tilbake til Asmara. Der ringte smugleren dem og oppfordret dem til å forsøke på nytt. Sammen med fire fra den opprinnelige gruppa bestemte Eden seg for å prøve igjen, og en uke senere kom hun frem til den etiopiske grensa.
– Jeg savner familien min. De ville ikke at jeg skulle reise og tanten min ser på meg som en tyv. Den eneste familien jeg har nå, er jentene jeg bor med.
I flyktningleiren deler hun rom med fem andre jenter på samme alder. De kjente ikke hverandre fra før, men har alle forlatt familien og flyktet fra hjemlandet. Eden har ikke hatt kontakt med foreldrene siden hun dro, men når hun har tilgang til internett, chatter hun med søsteren på facebook. Tidligere i uka ringte hun broren sin i Tyskland.
– Han vil ikke at jeg skal dra til Europa og sier jeg skal bli her i leiren fordi det kommer til å dukke opp muligheter for meg i Etiopia.
Les mer om det globale flyktningbildet i Flyktningregnskapet 2018.
Kan enten lykkes eller feile
Eden har bestemt seg.
– Slik jeg ser det, har jeg to muligheter i livet: Jeg kan enten lykkes eller feile. Jeg har hørt at reisen er vanskelig, men så lenge det bare er slik jeg kan nå Europa, er det det jeg vil gjøre.
Og hun er ikke alene. De fleste eritreiske flyktningene i Etiopia forlater flyktningleirene i løpet av det første året. Mange forsøker å reise videre til Europa, ofte med hjelp fra smuglere og med stor fare for eget liv.
Les mer om hvordan fluktrutene til Europa har endret seg.
– Den eneste grunnen til at jeg fortsatt er her, er at det har blitt vanskeligere. Planen min er å reise, og jeg kommer til å ta samme rute som alle andre. Jeg vet ikke når, jeg kan dra i morgen, dagen etter om en måned eller et år, men så snart sjøveien er åpen, reiser jeg.
.jpg?width=768&height=513)
Har store planer
I leiren bruker Eden mye tid på å planlegge fremtiden. Sammen med romvenninnen Winta (23) tar hun et kokkekurs i regi av Flyktninghjelpens utdanningssenter for ungdom og unge voksne.
– Jeg er veldig glad for at jeg ikke har kastet bort tiden. Andre sitter bare rundt uten å gjøre noe ting. Jeg har studert og jobbet hardt, sier hun med et smil.
Dagen etter skal hun opp i eksamen. Hvis hun består, får hun et offisielt diplom fra etiopiske myndigheter. Men hun er ikke nervøs.
– Jeg føler meg trygg. Jeg har forberedt meg godt, og lærerne våre har vært veldig gode, så jeg håper jeg består.
På dagen for kokkeeksamen møter vi henne på utdanningssenteret. Hun har på seg kokkefrakk og hatt og ser ut som hun er klar.
I løpet av det seks måneder lange kurset har hun lært å tilberede ulike matretter, lage saus og bake brød. Hun har tatt timer i kjøkkenhygiene og lært hvordan man dekker på bord og betjener kunder. Nå er det eksamen, og Eden skal vise alt hun har lært til sensoren fra de etiopiske myndighetene.
En time senere har hun et stort smil om munnen. Hun har bestått.
– Jeg har mange planer, sier hun og serverer ferske sandwicher, potetbrød og salat.
– Jeg kunne tenke meg å jobbe på en restaurant på et stort hotell, helst i Europa. Deretter, med tiden, vil jeg åpne min egen restaurant. Den skal hete Asmara.
