Dette avdekker FN-rapporten Arbitrary and unlawful detention in Libya, som ble publisert i april 2018. Det er ikke bare migranter og flyktninger som settes i interneringsleirer. Mange libyere havner også der.
FNs høykommissær for menneskerettigheter krever en øyeblikkelig slutt på overgrepene og at de ansvarlige må straffes. Militsgrupper fra alle sider i konflikten har sperret inne opponenter, aktivister, journalister og politikere. Mange nektes kontakt med omverden og bruk av tortur er utbredt. Rapporten retter sterk kritikk mot libyske myndigheter som anklages for å skaffe militsgruppene utstyr og lønn. Som en konsekvens av støtten, har gruppene styrket seg i stedet for at de har kommet under statlig kontroll. Lovløsheten har blitt kronisk og kidnappinger for å utveksle fanger eller for løsepenger er vanlig.
Store behov til tross for hjelpearbeid
Libya er fremdeles i kaos med tre konkurrerende regjeringer. Selv om det stadig meldes om nye fordrivelser, spesielt sør i landet, har antallet internt fordrevne likevel gått ned. En viktig årsak til dette er at Den islamske staten (IS) er slått tilbake i flere områder. På det meste i 2016 var tallet på internt fordrevne i Libya 450.000. I april 2018 var tallet rundt 184.000. En gledelig nyhet er at FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) de første månedene i 2018 økte sin kapasitet i hjelpearbeidet for de internt fordrevne med 300 prosent. Men på grunn av store ødeleggelser har befolkningen fremdeles bare begrenset tilgang til skole, helsetjenester, vann og sanitær, drivstoff og elektrisitet.
Valg i 2018
Den eneste veien ut av kaos og anarki er å komme frem til en politisk løsning. Dette er også bakgrunnen for at FN i mars i år oppfordret de ulike aktørene å slutte opp om valget som er planlagt senere i 2018. Samtidig påpeker flere analytikere at forholdene ennå ikke ligger til rette for å gjennomføre valg gitt den vanskelige sikkerhetssituasjonen og tilstedeværelsen av både IS og al-Qaida i landet.
Kriminelle nettverk utnytter migranter og flyktninger
Både den libyske sivilbefolkningen og de mange hundretusen migrantene og flyktningene som oppholder seg i landet lider under manglende stabilitet og lov og orden. I årevis har migranter og flyktninger blitt holdt innesperret i interneringsleirer i Libya og blitt utsatt for umenneskelig behandling. Senior spesialist Michele Bombassei ved Den internasjonale organisasjonen for migrasjons (IOM) regionalkontor for Vest- og Sentral-Afrika i Dakar forteller om sterke kriminelle nettverk som utnytter migranter og flyktninger på det groveste inne i Libya. Disse samarbeider ofte med kriminelle nettverk i landene hvor migrantene kommer fra. IOM har spesielt fokus på å gi beskyttelse til mindreårige langs hele migrasjonsruten.
På grunn av samarbeidet mellom medlemslandene i De vestafrikanske staters økonomiske fellesskap (ECOWAS) reiser folk fritt mellom landene i det meste av Vest-Afrika og de fleste reiser direkte til Niger med buss. Situasjonen blir farligere jo nærmere de kommer grensen til Libya. For å ta seg frem inne i Libya er folk helt avhengig av de kriminelle nettverkene. IOM sørget for frivillig retur av 17.000 personer, som oppholdt seg i Libya, tilbake til sine hjemland i 2017, de fleste fra Vest-Afrika og noen fra Asia. Men det var først etter CNNs avsløring av den grusomme behandlingen mennesker ble utsatt for i leirene at for eksempel Nigeria reagerte og sa seg villig til å ta imot egne borgere fra Libya.
Evakuerer mennesker fra Libya til Niger
Lucie Gagné ved UNHCRs kontor i Dakar forteller at UNHCR har tilgang til enkelte interneringsleirer i Libya der de hjelper spesielt sårbare personer som kvinner og barn til å komme seg ut av leirene og landet. UNHCR fokuserer på personer fra sju land i regionen, blant annet Eritrea og Syria, som libyske myndigheter anser som flyktningproduserende.
Målsettingen i 2018 er å evakuere 3.500 personer fra Libya til Niger der deres status vurderes. Flere europeiske land har sagt seg villig til å ta imot de som får flyktningstatus i Niger. Lucie Gagné understreker også at det blir misvisende å betegne dette som kun en migrasjonsstrøm. Hun henviser til at 30 prosent av de som ankom Europa i 2016 hadde krav på beskyttelse, i 2017 var tallet 26 prosent.
Asylsystemet i regionen er svakt. Mange må vente i flere år før de får svar og reiser derfor videre. Mange vet heller ikke om retten de har til å søke asyl og noen grupper, for eksempel homofile og transseksuelle, tør ikke å søke asyl i regionen på grunn av redsel for diskriminering.
