– 25 millioner mennesker er i stor grad etterlatt til seg selv i møte med sult, sykdom og voldelige angrep. Mennesker jeg har møtt forteller om ekstreme lidelser: væpnede grupper som angriper forsvarsløse familier, kvinner og jenter som er utsatt for seksuell vold, barn som ikke får gå på skole, matforsyninger som tømmes raskt og mangel på drikkevann, sier Jan Egeland, Flyktninghjelpens generalsekretær som denne uken besøker Ituri-provinsen.
– Jeg har sjelden sett humanitære behov av dette omfanget. Det internasjonale samfunnet må støtte en respons som matcher den alvorlige situasjonen i landet.
Åtte måneder inn i året er under en tredel av pengestøtten som kreves for å møte de mest akutte behovene mottatt.
– Det er uakseptabelt at hjelpeorganisasjoner blir tvunget til å ta umulige valg om hvem som kan og ikke kan hjelpes. Det er også uakseptabelt at så mange velstående nasjoner, bedrifter og privatpersoner nekter å gi et rettferdig bidrag for å lindre de enorme menneskelige lidelsene, sier Egeland.
Ekstrem vold fra væpnede grupper i Ituri-provinsen har fordrevet over 550.000 mennesker de siste månedene. Totalt er mer enn 5 millioner mennesker på flukt innad i landet.
Over 750.000 barn i Ituri har fått skolegangen ødelagt på grunn av den væpnede konflikten. Når barn mister sin rett til utdannelse, øker risikoen for seksuell utnyttelse, menneskehandel, tvangsekteskap, og rekruttering til væpnende grupper drastisk.
– Tap av utdannelse dreper håpet om en bedre framtid. Vi gjør derfor vårt ytterste for å få på plass skolegangen igjen for barn og unge. Det er helt essensielt dersom vi noen gang skal klare å bryte den ødeleggende spiralen av vold og lidelser, sier Egeland.
– Neglisjeringen av krisen i Kongo er bare et eksempel på det voksende internasjonale gapet mellom behovene på bakken og ressursene som blir bevilget til hjelpearbeidet. Flyktninghjelpens ansatte er vitner til konsekvensene av neglisjeringen på en måte som ikke blir registrert i hovedsteder, styrerom og nyhetsredaksjoner i det globale nord. Menneskene i Kongo trenger desperat at det internasjonale samfunnet øker pengebevilgningene og den politiske og diplomatiske innsatsen for å tette gapet.
