– De får ikke leve ut ungdomstiden sin

Marlon Langeland (19) dro ut i verden for å møte ungdom på flukt fra krig og vold. Det beste var å bli kjent med menneskene han møtte, men han har også fått muligheten til å bli litt bedre kjent med seg selv.

Snart tre måneder har gått siden Marlon dro ut på den først av tre reiser som danner bakteppet for høstens Instagramserie Marlon’s Journey.

Nå er reisen over, og Marlon er hjemme igjen. Han har vært i Libanon, Colombia og Den demokratiske republikken Kongo, tre land som huser millioner av mennesker på flukt. Han har møtt ungdom som er like gamle som han selv, men som lever helt andre liv enn det han og vennene hans gjør: Liv som først og fremst handler om å overleve – til neste dag, neste uke.

Marlon Langeland and Nilson having a man to man talk on the balcony of Nilson's house.

Nilson, a 22 year old boy survived an armed attack in his village. After the attack he and his family had to flee. Unfortunately, one of his brothers and three male cousins where killed in the attack.

Nilson grew up in a small village along the river in the region of Chocó, Colombia. He loved playing games, go swimming and fishing with his friends. He was studying at school and life was good. His dream got tossed when the community repetitively was threatened and they eventually had to flee.

Armed attack
It was an ordinary day in March 2017. The women of the village were celebration women’s day. Nilson and many other males in the small village was doing their daily activities including fishing, playing and walking around when all of a sudden an armed group attacked. “Suddenly people that we had never seen before appeared. They were armed and attacked everyone they came across. They looked angry. They did not speak with anyone; they just stared at people in silence and killed everyone they caught”. Five male youth got killed.

Today, the village is abandon and appears more like a ghost town. Nilson and his family are now too afraid to return to their village because of the uncertainty that follows and if another armed attack will happen again.

Life today
Nilson has now problems with adapting to his new life after the armed attack and loss of his brother and three cousins and he has lost his desire to do things he used to like. “Things are not the same. Things that I used to do there I now avoid doing here. Sometimes I do not feel well, I feel uncomfortable, because of the things that have changed so much”. He has stopped studying and many of his old friends and relatives have moved elsewhere.

Despite all this, he feels safe in the village they are displaced and now trying to adapt their new life. “I am overcoming some things and I feel calm and relaxed. I feel no fear”. He often reflects on the things that did happen and feels sad and occasionally also cries. However, on the contrary, the feeling of anxiety and stress also makes him want to run.

Above all, he would like to continue his education. As he says “the truth is that I am in limbo. I am not doing anything about it so I do not feel well”. He wants to become a pilot. He would also like to have family with a wife and children, a good house and even a dog.

Photo: Beate Simarud/NRC

NRC in Colombia

- NRC has been present in Colombia since 1991.
- NRC currently counts on 19 field offices in order to provide assistance to internally displaced and Colombians seeking international protection in the neighbouring countries.
- About 100.000 people benefited in 2017 from NRC´s programs (information, counselling and legal assistance (ICLA), education, regional refugee program and the roving capacity unit). Budget forecast 2017: 97.6 million NOK
- Strategic priority for 2018 continues to be to address displacement and emergency related protection gaps and humanitarian need when the state is unable or unwilling to fulfil its obligations. The peace accord will increase the likelihood that durable solutions can be sought with more vigour. NRC will in this context increase efforts to contribute to durable solutions, both in Colombia and in neighbouring countries.

Key facts
• Humanitarian and protection challenges continue in Colombia. A six decade-long armed conflict has given Colombia the most prolonged and serious humanitarian crisis in the Americas. In total, more than 7.4 million people are forcibly displaced in Colombia by the conflict.
• Since the signing of a peace agreement between FARC-EP and the government in November 2016, about 200,000 people have been displaced (nov 2016 – august 2018) – the equivalent of one person every 5 minutes. Rights defenders, indigenous and Afro- Colombian leaders, and other community activists face threats, killings and violence. Perpetrators are rarely held accountable.
• There are more than 191,622 Colombians refugees and in need of international protection in neighbouring Ecuador, Panamá and Venezuela, according to UNCHR.
• Forced displacement increased in 2018. During the first semester group displacement increased 112 % in comparison with the previous year (2017).
• During 2018, there was an increase (31 %) in the number of attacks against the civilian population, compared with 2017. Threats continue to be the primary mean of attack against the civilian population, although there was a growth in the number of homicides and intentional injuries targeting persons who were under state protection schemes.
• 9 in 10 people displaced by Colombia's civil war have not yet received compensation promised for crimes committed against them. Over 8,7 million Colombians are registered with the Government’s National Unit for Victims. However, only one out three applications for compensation by the 2011 Victim’s Law in Colombia has been approved. Despite GOC efforts allocating important resources ensure the implementation of the law, the efforts needs to be increased.
• During 2018, 77 % of the people recorded in massive displacement events belongs to farmers, 11 % indigenous and 11 % afro Colombian communities.
• The peace agreement between FARC-EP and the Colombian government is a positive development, but the dynamics of armed conflict and other forms of violence are in flux. Other irregular armed groups have increased their actions in the shadow of the ceasefire, and the clash with these groups is causing the majority of new humanitarian needs.
• NRC recorded 22 events that affected the continuity of thousands of children attending classes during the first trimester of 2018. 7 IHL serious violations against schools have been reported in the first semester of 2018 and forced recruitment into armed groups appear to increase this year.
• Of the total resources requested (156.5 Millions) by the Country Humanitarian Team, only 22 % has been financed (OCHA July 2018) — I Colombia møtte Marlon Nilson (22) og Jhoana (20) som måtte flykte da væpnede menn trengte seg inn i landsbyen deres og henrettet flere av innbyggerne i fjor. De drømmer om liv fylt av dagligdagse ting, som utdanning og jobb. Foto: Beate Simarud/ Flyktninghjelpen

Ungdomstida skal være så sykt bra

Det er ingen tvil om at reisene har gjort inntrykk på nittenåringen. Han er tilbake på Flyktninghjelpens kontor i Oslo en grå ettermiddag i november for å snakke om reisen han har vært på. Ja, nikker han, han er sliten. Han har brukt mye tid på å tenke på dem han har møtt og det han har sett.

– Jeg har lært mye. Og det er kult å se at selv om vi bor i så forskjellige land, og erfaringene og kunnskapen vår kommer fra ulike steder, så har vi ganske likt syn på verden.

Til tross for at de hadde mye til felles, er det åpenbart en stor forskjell på å leve som ungdom i et fredelig land som Norge og som ungdom på flukt.

Se hele Marlon's Journey her

– Ungdom på flukt får jo ikke leve ut ungdomstiden sin, slik vestlige samfunn hevder er så sykt bra. Her hvor vi har alle muligheter og frihet. Du har så sykt god tid hele tiden. Du kan dra ut med vennene dine, drikke deg full, forelske deg i noen.

Marlon smiler når han lister opp eksempler fra sin egen ungdomstid, men blir fort alvorlig når han tenker på hvordan det ville ha vært å være i skoene til syriske Osama som lever som flyktning i Libanon eller Shindano, som er på flukt i Kongo.

– Du har ikke den muligheten til å bare drive rundt, uten mål og mening. Plutselig blir du nødt til å ta vare på familien din, passe på lillesøsteren din. Plutselig blir du mamma eller pappa til dine egne søsken. Du står der og er fjorten år, og så er det du som er familiens overhode fordi alle de andre er drept.

Ungdom på flukt får jo ikke leve ut ungdomstiden sin, slik vestlige samfunn hevder er så sykt bra. Her hvor vi har alle muligheter og frihet. Du har så sykt god tid hele tiden. Du kan dra ut med vennene dine, drikke deg full, forelske deg i noen.

Marlon Langeland

Osama has just received the news that they have not been approved for resettlement in a safe third country. "This is the worst day in my life", he says silently while he tries to hide his tears. "I feel like I am in a big jail. Like an animal in a zoo.

When Osama was 15 years old he fled from the war in Syria together with his parents and four siblings. Now, five years later, he is 20 years old and has just seen his dreams for the future shattered yet another time.

Osama grew up in the outskirts of the Syrian capital, Damascus. A modern, vibrant and stable city until the war broke out in 2011. He lived a normal life. Went to school. “My country was a nice place to live in. I reached grade 10 in this school. I loved being there,” says Osama. “We lived in an area like Beirut. There were buildings and streets, it was not a village. Our flat was on the ground floor, with three rooms and two gardens. It's awful, because when I was a child, I had a dream to build my future life in that area. I wanted to become a doctor, and open a clinic in my house. My father and mother used to tell us, my siblings and I, that we will transform the house into a medical centre, each room for each one of you. But we cannot do it now. So, I should find alternative solutions, alternative dreams.”

“Maybe you heard about the chemical attacks in 2013? We were near the spot where the chemical attacks happened. After the attacks, president Obama said that he will attack Syria or some points in Syria, so we left. We decided to leave Syria for 3 months, we hoped that the condition in our country would become safer. But the conditions stayed the same, not stable.”

“Maybe I should start with the positive things. I am a student in the university. I got a scholarship here. My family is with me. I am sure this is a good thing. My friends' families stayed in Syria.” The dream of becoming a doctor and open a clinic is put on hold for Osama. “Now, I am a computer science student, maybe I will find myself there. I hope I can open a mobile school to teach people.” To be closer to university, Osama lives in a shared flat with nine other Syrian youths in central Beirut. They are close knit group who support each other through thick and thin. His family rents an apartment outside Beirut, and Osama spends his weekends there with them.

For a Syrian refugee living in Lebanon, there are many limitations. Osama and his older sister are the breadwinners of the family and feel the big burden on their young shoulders. “Even if you found an opportunity to complete your education, and you have a master degree or a PHD for example to become a doctor, you are not allowed to work. Living here is very expensive, so you need a lot of money. My biggest challenge is that the economic situation is so bad, not for me, but for all the Syrian families.”, says Osama.

“Maybe the bad things here, as a Syrian guy in Lebanon, there are a lot of regulations that restrict my life, which make me not like a normal guy. Right now, I don’t have an official residency, so I cannot go to every place I want. I entered Lebanon legally, but you have to pay $200 per year for each person above 15 years old for a residency permit. So, if your family consists of seven members like ours, you have to pay $1000 yearly. I didn't pay, so they took my passport and now I cannot move or leave this country.”

Osama and his family have tried to find another way to build their future elsewhere. They applied for resettlement. After a long process, including two interviews, Osama got the phone call. They were rejected. “I feel I am in a big jail. Like an animal in a zoo,” says Osama with tears in his eyes. The rejection was a big blow for Osama and his dreams for the future for himself and his family. “I cannot go back to Syria, and I cannot leave this country. So, I will try to live here.” Osama tries to think positive. “I consider Lebanon my second country, I love Lebanon so I want to serve this country. I want to build my family here. When I came here they said welcome, so I owe them one.”

Photo: Ingebjørg Kårstad/NRC. — Osama, som Marlon møtte i Libanon, har flyktet med familien fra krigen i Syria. Da Marlon besøkte ham, hadde Osama og familien nettopp fått avslag på søknaden om opphold i et tredje land – et "nei" til drømmen om en trygg fremtid, en hverdag med jobb, studier og mulighet til å leve som normalt. Foto: Ingebjørg Kårstad/ Flyktninghjelpen

Hvem tar vare på verden i morgen?

Marlon er overbevist om at reisen har endret ham og at han forstår mye mer om hvordan det er å leve på flukt.

– Jeg tror ungdom på flukt har en stor utfordring fordi de er nødt til å ta vare på familien og de rundt seg. Konflikten de lever i, gir dem det ansvaret. I tillegg skal de se fremover, mot en bedre fremtid. De skal ha sterkt håp. Når du er ung, har du alle disse ambisjonene og tankene om hvordan verden fungerer, og du har lyst til å påvirke.

Les mer her om hvilke utfordringer ungdom på flukt møter.

Det er ganske åpenbart hvorfor det er viktig å sette fokus på ungdom på flukt som gruppe, mener Marlon:

– Hvem er det som skal ta vare på verden i fremtiden? Hvem er det som skal være statsoverhoder? Hvem er det som kan bringe inn nye perspektiver på en situasjon eller en konflikt?

Jo, det er nettopp ungdom på flukt. Og derfor bør vi gi dem oppmerksomhet nå, fordi det er de som skal bestemme over verden i morgen. Marlon står selv på terskelen på vei inn i voksenlivet. Han har blitt litt mer voksen den siste tiden, sier han, bryr seg mindre om ungdomsting, mer om hvordan verden ser ut. Og om minoriteter i samfunnet.

Minoritetsbakgrunn

– Jeg har jo selv minoritetsbakgrunn. Det er rart å si, jeg har aldri sagt det før... Bestemoren min flykta fra Chile, med hele familien min på slep, til Norge. Og nå er de her i dag.

Kanskje er det derfor han valgte å bli med på dette prosjektet, Marlon’s Journey? En grunn er i hvert fall at han fikk muligheten til å dra til steder han ellers aldri ville kunnet reise til.

– Jeg er nysgjerrig, jeg har lyst til å vite hvordan folk på andre siden av jorda lever. Dessuten mener jeg at jeg ikke kan gå rundt her hjemme og mene ting om flyktningsituasjonen og om folk som har det vanskelig, uten å ha sett det, studert det eller snakket med noen som har vært der.

Jan Egeland, father René Valdés, Marlon Langeland and mother Catherine Langeland.

Photo: Ingebjørg Kårstad/NRC — Marlon og foreldrene hans René Valdés og Catherine Langeland besøkte Flyktninghjelpen før Marlon la ut på reisen. Her er de sammen med Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

Det er digg å hjelpe!

– Tror du serien kan bidra til noe positivt?

– Den bidrar positivt!

– Hvordan da?

– Den får folk til å åpne øynene sine og faktisk se hva som foregår i verden. Og se at de kanskje kan bidra til en forandring. Jeg tror at det er veldig mange mennesker som føler seg bedre når de har hjulpet noen, når du hjelper naboen din med å bære opp de tunge handleposene helt opp til døra. Det føles godt å hjelpe noen, det er digg, du føler at du har bidratt! Nå er det noen som har det bedre på grunn av deg, ikke sant!

Kampen i hodet

Marlon har fått mange gode tilbakemeldinger underveis i Marlon’s Journey. Familien har også vært positiv, selv om moren var bekymret for at det skulle skje noe med sønnen. – Men hun er veldig glad for at jeg gjorde det. Hele familien har fulgt spendt med. Og det er veldig gøy å se at familie, venner eller bekjente som ellers ikke ville ha snakket om disse temaene, at de gjør det nå.

– Faren din flyktet jo fra Chile som barn. Har du snakket med ham underveis om hans reise?

– Det jeg har snakket med ham om, er den vanskelige omstillingen. Det er jo når det faktisk blir rolig, at man begynner å tenke over ting. Det er da du forstår hvor jævlig du har hatt det og hva du har gått igjennom. Når noe du har kjempet for i så lang tid – når du plutselig har det. Når du har det trygt. Det er da alle de vonde tankene får rom til å blusse opp. Så sånn generelt, ikke bare med faren min, men med veldig mange, flyktninger som kommer til et nytt sted. Så kan man si at dette er Del 2 av den vanskelige reisen: Kampen i hodet ditt.

– Mange tenker: nå er det jo over, nå har du det trygt. Men de som flykter har jo ofte familien og huset sitt et helt annet sted. De får kultursjokk og møter masse mennesker som er kalde, som ikke spør hvordan du har det. Kanskje kommer du fra et sted hvor du kjenner naboen godt, så kommer du til et land hvor alle ser inn i mobilskjermene hele tiden.

Se hele Marlon's Journey her

Det føles godt å hjelpe noen, det er digg, du føler at du har bidratt! Nå er det noen som har det bedre på grunn av deg, ikke sant!

Marlon Langeland

Kanskje naboen din har vært i krig

Derfor, mener Marlon, skal man være forsiktig med å dømme folk som er annerledes. Det er kanskje det viktigste han har lært.

– Når man ser mennesker som har det vanskelig, og man ikke helt skjønner hvorfor de har det vanskelig, men man bare tenker herregud de er gærne, så må man gi dem en ekstra sjanse. Kanskje naboen din har vært i krig, har du tenkt på det? Du vet at den familien kommer fra et annet land. Har du tenkt på at de tingene du tar for gitt, har de kjempet for? Har du tenkt på at vanlige ting, som å gå på butikken, kan være dagens store oppgave?

– Helt til slutt: Hva skjer nå? Har denne reisen hatt noen innvirkning på hvordan du velger å leve livet ditt videre?

– Jeg tror kanskje at jeg leter mye mer etter en mening. Og at det jeg skal gjøre, skal ha betydning for meg. Og nå som jeg har reist rundt i verden og sett hva livet faktisk handler om – å ta vare på dem rundt deg, å være snill, og å gjøre noe som gir mening for deg selv. Det er de tre tingene som jeg tenker at livet faktisk handler om, da.