Vi er redde, sier Evas ektemann. – Hvis de kan drepe en av lederne våre, kan de lett drepe en av oss.
Colombias urfolk er hardt rammet av den væpnede konflikten i landet – over ett år etter fredsavtalen mellom FARC og regjeringen. Den 24. oktober 2017 ble én av urfolkgruppen emberas lokale ledere skutt og drept i stillehavsregionen Chocó. Dagen etter flyktet Eva (36) og familien hennes fra hjemmet sitt i hui og hast. Skuddene hadde falt kun 200 meter fra hjemmet deres.
*Navnet har blitt endret av sikkerhetshensyn.
Flyktet for livet oppover elva
Sammen med mannen og fire små barn flyktet Eva i en trebåt opp langs den frodige elva i Colombias regnskog. Etter seks lange timer kom de frem til landsbyen som er emberafolkets knutepunkt i regionen.
– Jeg håper vi kan få hjelp til å overleve, sier Eva.
Ektemannen nikker. Han håper de vil få støtte fra myndighetene når de vender hjem. Avlingene er nok borte nå, og de kommer til å trenge støtte for å klare seg. I landsbyen får de mat og husly av generøse venner og slektninger.
Les også: På flukt for livet i eget land
Søkte tilflukt blant venner
– Jeg aner ikke hvor lenge vi kan bli her, sier Eva.
Hun er glad for at familien er i trygghet, men forteller at det er utfordrende å bo hjemmefra.
– Det er ikke det samme å leve her, i et fremmed hus, som å bo hjemme hos seg selv. Hjemme pleide vi å sove i hengekøyer.
Eva, mannen og fire av deres seks barn var blant over tusen mennesker som søkte tilflukt i landsbyen etter drapet. Fra før huset landsbyen rundt 2.000 innbyggere, og den massive befolkningsøkningen merkes. Eva og familien deler et lite hus med to andre familier.
– Vi er femten personer. Vi lager mat sammen, og hver familie sover sammen på en madrass under en myggnetting.
Hvor blir det av freden?
I en annen landsby i nærheten møter vi den lokale presten. Han forteller oss hvorfor kampene og drapene i regionen fortsetter på tross av fredsavtalen.
– Myndighetene er fullstendig fraværende i disse områdene, de har ingen ingen kontroll. Den er det de væpnede gruppene som kjemper om.
Og derfor blir sivilbefolkningen drevet på flukt, igjen og igjen. Det er afrocolombianere og urfolksgrupper som har lidd mest under konflikten – og som fortsetter å lide etter fredsavtalen.
– Det er de som er ofre for drapene og volden, sier han.
Les også: Dette truer freden i Colombia
Opplevde aldri dette som barn
– Det vi opplever nå, opplevde jeg aldri som barn, forteller Eva. – I oppveksten levde jeg et rolig, fredfullt liv, og jeg hørte ikke om væpnede grupper før jeg var 12 år gammel. Da hørte jeg om grupper som drepte og tvang folk på flukt fra ett sted til et annet.
Foreldrene til Eva var fattige bønder, men sørget for at hun fikk gå på skole. Under studietiden møtte hun ektemannen, og i dag har de seks barn sammen. To jenter som går på skole i en annen by og fire yngre sønner.
Holder på tradisjonene
Eva og mannen er opptatt av å videreføre de tradisjonene folket deres har hatt i generasjoner. Hjemme gikk mannen på jakt og fiske, og familien dyrket jorda. Eva lagde maten, strikket tøy og perlet tradisjonelle smykker.
– Da jeg var en liten jente, var moren min kledd i "paruma", et tradisjonelt skjørt som kun dekker nederste halvdel av kroppen, og hun foretrakk å ikke bruke overdel, forteller Eva.
Det var moren som lærte Eva alt hun kan i dag.
– Hun lærte meg å male kroppsmaling og perle kjeder vi kaller "shakira". Jeg har ikke glemt noe av det hun lærte meg.
Moren lever fremdeles, men Eva vet ikke hvor hun er. Hun har også flyktet fra volden og kampene i området.
– Jeg har ikke kontakt med henne og vet ikke om hun har det bra. Jeg er bekymret for henne.
Ønsker et fredelig liv
En av landsbylederne forteller at det ikke er første gang folket hans blir drevet på flukt, og han er frustrert over situasjonen.
– Folket vårt blir tvunget til å forlate jorda vår og alle de tingene vi trenger: dyra og avlingene våre – kakao, banan og mais, forteller han.
Han sier han ønsker seg et fredelig liv.
– Denne konflikten har vart altfor lenge. Vi har tross alt bare ett liv.
Dette gjør Flyktninghjelpen
Flyktninghjelpen har jobbet i Colombia siden 1991.
– I Chocó informerer vi urfolksgrupper om hvilke rettigheter de har og vi gir juridisk hjelp i spørsmål knyttet til rettigheter til land og oppreisning etter å ha blitt drevet på flukt, forteller Judith Palacios, som jobber med juridisk rådgivning i Flyktninghjelpen. – I denne landsbyen bidrar vi til at barna får gå på skolen og sørger for rent vann til lokalsamfunnet.